Han inkluderer meg ikke. Tenger en mannevurdering av saken:)

[Anonym bruker]

Vi har to flotte friske barn sammen. Har kjent han en god del år. Men nå hengler det veldig mellom oss. Vi har ulikt syn og ulike meninger på ting. Og han er en ganske sårbar type, selv når jeg sier ting som bare er ment for gøy... Selv mener jeg han er en tørr pinne og det blir litt kjedelig i lengda for meg. Før lo han av mine poeng, nå synes han det er helt uintressangt. Har alltid sagt unnskyld og ser ikke poenget med å være langsint eller lei seg når eg bare prøvde å tulle litt. Jeg er kanskje litt barnslig av meg, men det er en del av hvem jeg er, vennene mine har aldri sett på det som noe problem. Jeg mener selv jeg er blitt bedre og mer positiv etter svangerskapet med nr 2. Har aldri hatt full tillit til min mann, for jeg har blitt så sveket opp igjennom årene, både av min egen familie og dette har jeg fortalt han. Hadde håpt han skulle forstå meg, ta hensyn til følelsene mine og alt det der, fordi det har vært et følsomt og vanskelig tema å snakke om. Min mor begikk emosjonelt overgrep mot meg i flere år og som 17 åring ble jeg seksuelt misbrukt av 3 eldre og fremmede gutter. Men som 19 åring ble jeg en kristen. Derfor trodde jeg at jeg kunne fortelle og dele alt med han, godt og ondt, og til tider har han forstått meg, andre ganger ikke. Jeg har få nære venner der vi bor (jeg flyttet til hans hjemsted) og han har en travel jobb som han har lagt ned mye arbeid i og som krever at han er tilstede 120 %. Jo mer han tilbringer tid på jobben føler jeg meg mer og mer alene, fordi han har en så sinnsyk ansvarsfull jobb. Det blir lite kvalitetstid og noen ganger føler jeg at han er "gift" med jobben. Sånn følelsesmessig er vi ganske forskjellig, jeg er øm, rolig, ydmyk, og kanskje litt svingete innimellom, om jeg blir ivaretatt på en verdig og omsorgsfull måte er jeg en kjempejente å være sammen med. Men jobben tar altså fra han all energi (virker det som) og det tærer på meg at han aldri har tid med meg lenger. Blir rastløs i lengden og har så lyst å finne på ting. Men da er kroppen og hodet hans så psykisk sliten at det eneste han vil når han kommer hjem er å slenge seg nedpå sofaen. Jeg føler heller han ikke stiller opp med praktiske ting. Vet ikke om det er pga han ikke orker eller fordi han ikke gidder. I begynnelsen så var jegveldig forståelsesfull og lot han samle krefter, men nå begynner jeg å kjede meg ettersom han glemmer at han har en kone som også trenger oppmerkosmhet. Han er grei når jeg trenger noe på butikken, da kjøper han det jeg trenger til middagen og andre ting. Men jeg føler han ikke tar hensyn til MEG som person lenger, føler han tar meg for gitt. Han ser liksom ikke mine behov, at jeg ønsker å ha ting gjort i huset, og da mener jeg ikke reingjøring osv. Det er f.eks bilder som må henges opp, fine ting som vi har fått i gaver må plassseres i skap, så det blir ryddig og pent. I tillegg trenger huset å males, det vil han heller ikke prioritere. Han bruker mye tid å skjemme bort det ene barnet vårt, så hun sluker hele hans oppmerksomhet og dermed dominerer omtrent hele familiesituasjonen, og stemningen blir sur og dårlig. Har alltid lurt på hvorfor han behandler henne på den måten, akuratt nå føler jeg det er henne som er hans kjære og jeg er barnet... Kan også nevne at han er dårlig på å gi meg skryt eller komplimanger. Han ser ikke viktigheten av å hjelpe til og stille mer opp for meg med det praktiske, for da hadde jeg og blitt MYE bedre å ha med å gjøre. Hver gang jeg spør høflig såklart om han kunne tenke seg å hjelpe til med noe, sier han bare "Nei, ikke nå." Eller "nei, ikke i dag". Sånn har det pågått i uker og måneder, og nå er min oppfatning at han ikke vil være mer med meg, han viser ingen interesse og er generelt sett tafatt og treig.

Jeger veldig glad i barna våre og han skjønner ikke at det er usunt når vi krangler og smitter det over på de, sånn ønsker jeg ikke å ha det, det er slitsomt og man utvikler etterhvert en ond sirkel der vi er begge tar avstand for hverandre for å skåne barna. Det er trist!! Synes jeg gjør allt for han men føler han ikke bryr seg eller gjengjelder noe tilbake. Han er sær og gammeldags, gir ikke barna grenser, noe jeg mener de absolutt trenger. Vi har utviklet oss såå forskjellige, og nå har vi nesten ikke noe å snakke om fordi han tolker alle spørsmålene mine som "mas". Jeg blir litt le meg og tilgir han etterhvert selvfølgelig, men vet ikke hvor mye mer jeg kan tåle..........

 

Han overkjører meg i alle samtaler, og skal alltid ha det siste ordet. Mine meninger og ønsker er liksom ikke så betydningsfullt! Hva skal jeg gjøre? Er sikkert umulig å svare på, men jeg skjønner ikke hvorfor han behandler meg slik........... Han kaller meg også stygge, sårende ting........... Han har påstått at han har datet noen kvinner også, etter å ha avslørt sms på mobilen hans... Kanskje han ikke vil mer? Eller har funnet seg en ny??

HVORFOR oppfører han seg slik??????

 

Trodde faktisk jeg kunne stole på han.........