Føler meg så ensom...

[Anonym bruker]

 

Vi er en familie på 4. Har to nydelige døtre på 4 mnd og 3 år. Alt skulle vært bra,men den gang ei..

 

Forholder mellom meg og samboern er skikkelig dårlig. Synes det finnes så lite respekt mellom oss. Vi er begge ironisk mot hverandre, vi krangler ofte og gjør lite sammen. Har over flere år prøvd å få oss til å finne på ting sammen,bare oss to,men det virker ikke som han vil...

 

Skjønner ofte ikke hvorfor vi er sammen, det gjør tydeligvis ikke han heller,han sa det i kveld. Så gikk han å la seg uten å si god natt eller noe.. Han føler vel at jeg krever for mye av han, og det gjør jeg vel sikkert i grunn også. Men saken er den at jeg savner den personen jeg BLE sammen med,ikke den han er nå...Har sagt dette til han mange ganger,men da sier han at jeg burde være glad i han for den han er innvendig. Men hvordan kan jeg være glad i en person som får dattra mi på 3 år til å si at dette sier pappa "faen, helvette.." osv. Det er sliksom slik pappa prater. Han er sur og oppfarende..og bryr seg ikke om hva jeg synes er pent på han,sånn utseendemessig.

 

Før trente han mye, var blid, brydde seg om jeg, ville være sammen med meg, ville være kjærester, var mindre machoistisk, hadde hår på hode osv.. Nå har han begynt å snuse,noe han vet jeg hater.Barberer hode slik at han ser ut som en blanding mellom en straff fange og kreftpasient. Han er sur, sint og tverr. Egoistisk. De tingene han trenger å få utrettet er svært viktig. Felles ting som må gjøres er min oppgave og mine ting jeg vil gjøre er uviktige.....

 

Det er så mye jeg savner og selv med 3 personer rundt meg sitter jeg en fredags kveld og føler meg ensom...

 

Måtte bare få en liten utblåsning. Kjenner meg så trist i kveld

[Anonym bruker]

Kan han ha fått dårlige kamerater siden han hevder at du må være glad i den han er "innerst inne"?

Det nytter jo ikke å behandle folk dårlig og hevde at man er snill og god i hjerterota.

[Anonym bruker]

Huff så trist at dere har det slik. Kanskje det hadde vært lurt og snakket litt om og komme seg til familieterapi, tror helsestasjonen arangerer slikt

 

Trøsteklem til deg! Håper det order seg:)

[Anonym bruker]

Huffda......så ekkelt at det har blitt slik mellom dere....kan jo hende dere er i en ond sirkel begge to. Skal ikke være ekkel, men det virker jo også litt som du kanskje klager og nægger han litt om ting som i bunn og grunn er uvesentlig?

 

Som snus og hår, klær etc. Han virker jo som han ikke har det noe særlig han heller siden du sier han er mye sur og oppfarende......kanskje han har det dritt på jobben? Kanskje han er bekymret for noe? Kanskje han savner den du var den gangen også....?

 

Det jeg mener, er at ofte er det flere grunner til at forhold blir verre, og det må to til.

 

Ville funnet en anledning å satt meg ned og pratet med han jeg, uten noen form for anklagelser. Spør han om det er noe som plager ham e.l. forklar ham at du savner tiden dere hadde før og at du er lei deg for hvordan ting er. Kanskje er dere bare i en dal og så skal det bare litt til før dere finner tilb til hverandre?

 

Om forholdet er noe du/dere vil satse på, ville jeg ordnet noe samlivsterapi og fått litt hjelp fra en objektiv part.

 

Håper det ordner seg for dere begge to, wish u the best!

[Anonym bruker]

 

Det er ikke det..Jeg mener jeg er langt fra uskyldig i dette,men mener heller ikke at jeg har mast og negget om ting heller. F.eks så har jeg tatt opp dette med snusen flere ganger med 1 år i mellom. Hvor jeg har forklart han at dette er svært ubehagelig for meg fordi han sunser hele dagen (til og med på natta inntill jeg fant digre ekkle snusflekker i senga og på min hodepute..) og dette resulterer i at vi aldri kysser mere. Vi har nesten ikke kysset på 3 år.. Synes det er så trist og mener dette har skapt stor avstand mellom oss. Iaf for min del.

 

Andre ting jeg mener jeg også ikke har mast om er f.eks husarbeid. Her sitter jeg atter igjen med et bomba hus,mens han skal ut på fest i kveld. Han gjør nesten aldri noe uoppfordret. Vi har ei ordning som sier at jeg skal ta all klesvasken (og det er MYE om dagen. Med ei som slutter med bleier om natta og en baby som gulper mye) og han skal ta husvasken hver 14.dag. Noen han aldri gjør. Når det begynner å nærme seg 14 dager "over tida" spørr jeg han om han ikke har tenkt å begynne snart og sier jeg synes det er dårlig at han ikke gjør sin del når jeg må gjøre min hver dag. Jeg gjør til og med det som jeg synes burde bli gjort "ekstra" på min bekostning selv om jeg synes det burde være inkludert i "Husvasken". F.eks vaske utpå kjøkkenskapet om den er full i møkk (og da mener jeg virkelig møkkete ikke en liten flekk).

 

Det jeg synes jeg er skyld i er at jeg er blitt utålmodig i det siste.. Jeg blir fort sint og lei meg. Er mye skuffet over at han dytter alt ansvaret med ungene over på meg. Han synes jeg skal ha begge ungene hele tiden slik at han for gjort sine saker,mens om jeg spørr om han kan finne på noe sammen med hu eldste slik at jeg kan få litt avlastning, blir han dritsur.

 

Jeg vet ikke, noen vil kanskje kalle meg "grunn", men jeg tenker iaf at jeg vil gjøre meg "fin" for han. Dette orker han ikke å gjengelde. Han bryr seg ikke om hva jeg synes. Det er ikke noe problem for meg at han legger på seg noen kilo,men at han ikke har hår på hode får han ,for meg, til å bli en helt annen person. Og jeg kan ikke noe for det, jeg synes bare ikke det er attraktivt.

 

Vi har gått i familieterapi, vi har prøvd samlivskurs, vi har hatt utallige samtaler om dette og ordninger på hvordan vi skal få ting til å fungere. Det virker ikke som det nytter.

 

Han virker ellers som han er glad i meg og vil være sammen med meg. Jeg vet bare ikke om jeg klarer mer. Er så sliten av å ha alt ansvaret alene. Om han gjør noe så må han ha ros i en uke,men får ikke et godt ord for alt jeg gjør for han hver dag...

 

Noen tips? Vil jo egentlig at dette skal fungere..ser bare så svart på det:(

 

Hi