trenger så sårt å få dette ut.......

[Anonym bruker]

Jeg skrev for en stund tilbake, og fikk MANGE positive tilbakemeldinger om at jeg klarer dette alene, utenat barnefar er deltagende i barnet.

Men....

 

Klarer jeg å komme over kjæresten min som jeg har vært sammen med i 2,5 år? Går det an? Når alle disse hormonene gjør ALT enda vanskeligere?

Jeg er gravid, 9+5 nå. Barnefar vil at jeg skal ta abort, han mener det er det beste.

Han vil gjøre ting i "riktig" rekkefølge, bli ferdig med utdannelsen vår, vi har begge 1 år igjen. Og deretter flytte sammen og stifte familie.

Men nå er jeg jo gravid, og vil ikke velge bort han, og jeg vil ikke velge bort babyen VÅR.

 

Vi har bestilt time til abort, og det må gjøres kirurgisk. Jeg vil ikke gjøre dette i det hele tatt, og hvertfall IKKE kirurgisk. Om jeg skal ta abort vil jeg være våken HELE tiden, og "straffe" meg selv om det er det riktige å si. Straffe meg selv for å velge at "det passer ikke for oss nå"... Jeg vil ikke at spiren skal forlate kroppen min. Jeg makter ikke å gjennomføre inngrepet.

 

Jeg har VIRKELIG prøvd å få han til å forstå at jeg ikke vil dette. At jeg ikke vil ta abort. Jeg har sendt han linker som forteller om hvordan barnet er/ser ut nå, og hvordan den vil se ut når vi har timen på torsdag kl 07.20. Jeg har prøvd å få han til å bli med meg på Amathea, og han vil det, men bare pga meg. Han vil ikke endre mening, han vil ikke ha spiren som ligger inne i magen min nå.

 

Tok han med på privat ul tidligere denne uken, og vi fikk se en liten krabat på 2,7 cm ligge inne i magen min å sprelle.

Tenk at magen MIN har en beboer?

 

...men han har fortsatt samme mening...

 

Jeg har blitt ordentlig, gjennomført, skikkelig drittdeprimert siden vi fikk aborttimen. Jeg sover nesten ingenting, klarer ikke å spise. Klarer ingenting. Dette tar knekken på meg. :-/

 

 

[Anonym bruker]

kjære kjære deg, ingen kan tvinge deg til noe ikke du vil. Dersom du vi ha barnet vi du klare deg helt fint på engenhand. Det er mange som studerer å får barn. Går helt fint det. Det er du som skal leve med det valget du tar. Dersom du ønsker barnet, tror jeg du vil angre deg mye etter aborten og det unner jeg deg ikke.

[Anonym bruker]

Klart du kommer over kjæresten din!

Du kommer nok til å komme mye fortere over han enn du kommer til å gjøre om du tar abort når du vil ha dette barnet.

Det kommer du nok til å slite med mye lengre...

 

Jeg er alene med mitt barn, og har vært det nesten fra begynnelsen av svangerskapet.

Det kan være hardt til tider, men dæven.. en angrer ikke på valget en tar om å beholde.

 

Du vet hva du må gjøre..

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

Om du ikke er 100% sikker så må du ikke finne på å ta abort. Kjære deg, om han ikke er mann nok til å støtte deg så snakk med noen andre. Ikke hold dette for deg selv.

 

Men vær så snill, om du føler det slik så IKKE GJØR DET! Du klarer det uten han, det er andre som kommer til å stille opp, og tro meg når babyen er født vil du ikke angre ett sekund.

 

Jeg ble gravid (ikke planlagt) Oppdaget det sent. Skulle ta abort men når jeg så lillegull sprellende på ultralyden 10uker på vei så klarte jeg ikke det. Jeg viste at om jeg gjorde det så ville jeg bli helt knust. Nå har jeg en liten jente på 10mnd og jeg angrer ikke:)

 

Så lytt til magefølelsen din, det gjorde jeg. Jeg viste fra den dagen jeg så den lille på UL at det var skjebnen at det skjedde akkurat da! Å gjennomføre en abort hadde vært og ikke lytte til mitt eget hjerte og det hadde jeg ikke klart å gjennomføre:(

 

Klem til deg:)

[Anonym bruker]

Du skal ikke la deg presse av bf til å ta abort. Om du velger bort barnet, hvordan kan du leve med han i ettertid da? Hva vil du føle for han da? Det passer "aldri" å få barn, enten er man under utdanning, skal begynne i ny jobb, driver og flytter etc...

 

Ut fra det du beskriver ovenfor så lurer jeg på om dere VIRKELIG har snakket dere om dette? Uten gråt, press etc, men virkelig snakket om følelsene deres og om dere kan takle å få barnet nå. Det kan jo også være at det blir lenge til neste gang dere får sjansen igjen, det vet man aldri...

 

Og om han skulle klare å presse deg til å gjennomføre aborten... så tror jeg ærlig talt ikke han er noe å samle på uansett. En ordentlig mann tar ansvar for sine handlinger og står for det han har gjort, i tillegg vil en ordentlig mann aldri presse deg til å gjennomføre noe han virkelig vet du ikke vil. (Men det er nå min mening...)

[Anonym bruker]

Om du ikke er 100% sikker så må du ikke finne på å ta abort. Kjære deg, om han ikke er mann nok til å støtte deg så snakk med noen andre. Ikke hold dette for deg selv.

 

Men vær så snill, om du føler det slik så IKKE GJØR DET! Du klarer det uten han, det er andre som kommer til å stille opp, og tro meg når babyen er født vil du ikke angre ett sekund.

 

Jeg ble gravid (ikke planlagt) Oppdaget det sent. Skulle ta abort men når jeg så lillegull sprellende på ultralyden 10uker på vei så klarte jeg ikke det. Jeg viste at om jeg gjorde det så ville jeg bli helt knust. Nå har jeg en liten jente på 10mnd og jeg angrer ikke:)

 

Så lytt til magefølelsen din, det gjorde jeg. Jeg viste fra den dagen jeg så den lille på UL at det var skjebnen at det skjedde akkurat da! Å gjennomføre en abort hadde vært og ikke lytte til mitt eget hjerte og det hadde jeg ikke klart å gjennomføre:(

 

Klem til deg:)

[2 små og en undulat]

Hvis barnefaren går fra deg fordi du ikke tar abort, er han ingenting å samle på!!!!!!

Det er veldig tydelig at du ikke ønsker å ta abort, så IKKE finn på å ta abort.

Du klarer deg fint uten kjæresten din! Det er mange alenemødre, og du kommer garantert til å møte en annen mann en gang!

Lykke til!

[Anonym bruker]

RIng på mandag og avbestill timen.

 

Du vil komme over typen - spesielt dersom han er umoden, kompromissløs og uansvarlig og går fra deg fordi du ikke ville gjennomføre en abort.

 

Det er bare å ringe og si at du ikke vil ha timen. Det vil du jo ikke - ikke tving deg selv gjennom noe så umulig, tøft og vondt som å foreta en ufrivillig, provosert abort.

[Anonym bruker]

Signerer på tråden over her om at du vil komme fortere over en fyr enn et ønsket barn du aldri vil få møte.

 

Når jeg var 13-14 år fortalte den dritingse faren min (som jeg egentlig ikke kjenner noe særlig) at min mor hadde tatt abort en gang før hun fikk storesøstra mi. Tenker hun var en 16-17 år den gang. Og i en heftig krangel med morra mi en stund etterpå brukte jeg dette mot henne, og skal si hun ble paff... skikkelig lei seg og knekt rett og slett... Tydelig at det gikk veldig inn på henne selv om det var nesten 20 år siden. Nevnte det aldri igjen kan man si... Men fyren var hun vel over omtrent før hu kasta han ut tenker jeg.. heheh..

 

Uansett hva du velger, Lykke til!

[Anonym bruker]

HI her igjen. :-)

 

Dere er noen fantastiske mennesker - alle sammen! Dere vet det?

At dere får meg til å åpne øynene å se at barnet er viktig, og IKKE han?

Dere får meg til å se at jeg må ha tro på meg selv, at jeg må ha troen på at dette går bra.

 

På mandag avbestiller jeg timen, helt klart. Det kommer til å bli et helvette her når jeg forteller det, så dere får lade opp batteriene - jeg kommer garantert til å søke trøst her på barnimagen. :-)

 

TAKK til hver og en av dere, dere er best!

[Monajenten]

Jeg pleier aldri å svare på disse trådene, men VÆR SÅ SNILL å ikke ta abort! I din situasjon hadde jeg ikke vurdert det engang. Man kommer alltid over en mann (?) som ikke ønsker ens eget barn bare pga. "feil rekkefølge". Men ut i fra det jeg har lest som du har skrevet, kommer du IKKE til å komme over å ha tatt en abort.

 

Man angrer ikke på de barna man får, men man kan angre på de man ikke har fått. Ikke ta abort når du ikke vil det selv. Og det vil du jo ikke!!

 

Vær så snill å ikke la en mann bestemme at du skal fjerne beboeren i magen din som du tydelig ønsker!!!!!

[Anonym bruker]

Kjære HI!

Ble så glad da jeg leste siste innlegget ditt-tror helt sikkert at du har valgt rett!

 

Man har jo dessuten ingen garanti for at man i det hele tatt kan bli gravid igjen, så grip sjangsen din!!

 

Jeg tror mange menn har de slik, at den vesle i magen på en måte ikke blir virkelig før de er født... Min mann viste lite eller ingen interesse for våre (snart) 3 barn mens de var i magen.. Tok lite hensyn til meg med andre ord.. Men straks de var født begynte dette å forandre seg-de ble virkelig for ham på en måte!

 

Skal si det var en som kjørte meeeget forsiktig hjem fra klinikken med sin nyfødte datter gitt Måtte nesten le, for den samme pappan hadde ikke akkurat satt farten ned selv om baby var stor inni magen bare noen dager før..

Ettersom barna har blitt eldre blir han bare mer og mer involvert!

 

Og dersom din mann ikke blir det-så la ham bare gå...da har du det bedre uten ham!

[Anonym bruker]

Takk for at du tok deg tid til å svare meg! :-)

Han er en mann, han er 26 (!) år... Jeg er 20, men fast bestemt på at dette MÅ gå. Det blir meg eller barnet. Tar jeg bort barnet, tar jeg bort meg selv. Og da har jeg ingen av dem, eller meg selv uansett.

Jeg klarer dette her. Jeg er sterk. Man klarer det man virkelig vil klare.

Dette skal gå fint.

 

Timen avbestilles på mandag, og de stygge tablettene jeg fikk med for å ta kvelden før inngrepet har jeg allerede skylt ned i do.. :-P Haha!

Han kan bare si og gjøre hva han vil, FOR JEG SKAL KLARE DETTE! :-)

[Anonym bruker]

Ja, det er sant. Men det er så synd at han liksom ikke kan rikkes bittelittegrann, i min retning.

Veldig godt å høre at han stiller opp, kanskje det rett og slett er fordi pappaene trenger å se med egne øyne at DE har vært med på å skape vidunderet? :-) Det er jo lov å håpe at han kommer tilbake, men om han ikke gjør det, så skitt au. Vi får det bra alene. Og familien min støtter meg, samt mine venner. Så dette går bra. :-)

[Anonym bruker]

her i norge har vi heldigvis full rett til å bestemme over våre egne kropper takk! Ingen kanpsykisk eller fysisk tvinge deg til å gjennomgår et inngrep eller medisinering du ikke ønsker med mindre du er annsett som ute av stand til å ta vare på egen helse.

 

Vil du ikke ta abort, så la vær! Du sier dere har et år igjen av studiene, det er jo helt OK tidsmessig det! Hvis du klarer å fullføre dette siste året, så kan du "sbike litt" ved å melde deg opp på nye fag til høsten og få støtte fra lånekassa helt gratis (et år med full støtte (mellom 6 og 7 tusen i mnd utbetalt) i form av stipend). I tillegg får du engangsstønad på 35000 som du kan posjonere ut gjennom året. Du får barnetrygd på 1000 kr. Vil ikke gubben ha noe med barnet å gjøre, så hiv ham ut og få støtte som enslig forsørger og bo via studentsamskipnaden (billig og lettvint). Når barnet er et år, så sender du ham/henne i BHG og går inn i jobb (søk mens du er i permisjon)

 

Jeg klarte å komme meg gjennom et års permisjon etterfulgt av et års studier med en liten tass som hadde en liten "feil", og jammen har jeg ikke en fast og stabil jobb nå som utbetaler mer enn nok, en sønn som strortrives og som har alt han trenger og et godt liv. Nå gjorde jeg det ikke alene, mannen min var helt ombord når det gjaldt å få barnet, men det er fullkomment mulig altså

[Anonym bruker]

Klart du klarer dette! Det vil komme både tøffe og tunge dager, både med og uten pappaen, men først og fremst så vil hver dag med babyen din minne deg på at du tok det rette valget. Det er heller ikke ofte jeg svarer her inne, men nå bare måtte jeg. Du skal beholde barnet, så får pappaen ta en runde med seg selv og virkelig tenke gjennom hva han sier og hvordan han handler. Har du forklart han nøyaktig hvordan du føler det? Det er nå en gang sånn med de fleste kommende pappaer at de ikke helt klarer å involvere seg før babyen er kommet ut til dem

 

Forøvrig; Vi har to barn og var veldig i tvil om vi ville prøve på

nr. 2 da nr. 1 har vært i overkant krevende. Men vi gikk for det. Og i dag satt jeg og så på henne og tenkte "hvordan kunne vi være i tvil, hvordan kunne vi tenke på å ha ett liv uten deg..". Jeg vil tro dine tanker vil være like, slik det ofte er for foreldre, om du ikke allerede er der.. Det høres nesten sånn ut

 

Lykke til! Hold oss oppdatert!

 

Varm klem

[Anonym bruker]

Ikke ta abort.... Når du endelig får møte barnet ditt så kommer det til å være det aller beste som noensinne har hendt deg! Det er det største i livet:-)

[Anonym bruker]

Hvis det er slik at han vil være sammen med deg dersom du tar abort, kan jeg love deg at du vil få et kort forhold med ham dersom du velger å fjerne barnet. For du vil alltid komme til å bebreide han for at du har ett barn for lite. Har selv tatt abort når jeg var 22 (jeg hadde da et barn fra før som jeg fikk når jeg var 20) og selv om jeg da var helt sikker på at jeg ville ta abort, kan jeg den dag idag gå å angre på det. Så er du ikke sikker ikke finn på å ta abort! Du klarer det så fint så!

[Anonym bruker]

Du skal IKKE ta abort når du ikke vil!

[Anonym bruker]

Det varmer så godt her hos meg når jeg ser hvilke sterk dame du er HI! Som faktisk våger , og klarer å stille deg selv og barnet i magen først !

Du får noe vakkert utav dette, du får jenten/gutten din, en livslang glede.

Uansett med Bf eller ikke, kommer alt til å gå bra. Ønsker deg masse lykke til, og stå på!

Ser frem til å høre videre fra deg

[juliea med pike 07.03.11 <3]

Huff kjære deg, det virker som u vet hva du vil.Så da klarer du det helt supert med eller uten han.

 

Jeg er bare 20 år og student og er 13 uker på vei, ble gravid ikke planlagt og barnefaren sa bare ta abort du ødelegger mitt liv osv, men jeg klarte ikke. Det var aldri aktuelt med emg for abort så jeg bestemte emg for å beholde så fikk han bare støtte eller drite i det, han som da må leve med å gå glipp av sitt barn.

 

Etter 8 uker på vei, møttes vi for å prate og gjett hvem som er ivrig etter å bli far nå? Tar megpå magen, blir emd til legen, snakker om barnenavn og drømmer... Og dette er mannen som sa han ALDRI skulle ha noe med den ungen å gjøre iaf!

 

Du tar din beslutning uavhengig av han, så etter litt tid kommer han nok til å stille opp.

 

Jeg vet det er vanskelig da å risikeree forholdet, det gjorde jo jeg og jeg er singel nå, men vi er gode venner og komuniserer godt og verken han eller jeg utelukker noenting, men vi tar en dag av gangen og jeg gir han masse tid.

 

Og nå er jeg så glad jeg skal bli mamma, nyter hvert sekund!

LYKKE til, ingen kan si deg hva du skal gjøre, dette er ditt valg dette klarer du <3

[-Hengebuksvinet-]

og du redder i hvertfall ikke forholdet ved å tvinge deg gjennom en abort du ikke ønsker.

 

Siden det virker som om du egentlig ikke vil ta abort, fokuserer jeg utelukkende på de positive tingene.

- Du angrer aldri på barna du fikk

- Å få barn når man studerer er egentlig veldig fint. Man har fleksible dager, og det finns gode støtteordninger. (Du kan faktisk få både fødselsstipend og engangsstønad).

- Kjæresten din kan fort ombestemme seg.

- Om ikke: Det er supre ordninger for alenemødre her i Norge.

- Et barn gjør livet så utrolig mye rikere. Sterke følelser.

 

Lykke til, med et vanskelig valg. Håper du tar dine egne følelser på alvor. Det er ditt liv, og du bør gjøre det beste ut av det.

[Anonym bruker]

Du må ikke ta abort! Jeg tror at du kommer til å slite skikkelig etterpå ihvertfall! Barnet klarer du å ta deg av alene! Du må ikke la han bestemme, som du sier så har DIN mage en beboer! Din kropp er gravid, og holder på å lage et helt lite menneske!!

 

Jeg på min side har en mann som nekter å få en til. Vi har ei, og hadde en felles plan om å få to. Han driter i at jeg vil, at jenta vår snakker om at hun ønsker søsken hver dag osv. Det er helt jævlig å være i en situasjon der han bestemmer og har total kontroll. Ikke la kjæresten din få den makten! Han har vært med på å lage babyen, og må klare å ta så pass ansvar synes jeg! Avbestill timen!!! Babyen i magen din er unik, og akkurat det lille mennesket kommer til å glede deg resten av ditt liv!!!

[Anonym bruker]

IKKE TA ABORT!!!!!!!

 

Om kjæresten din virkelig elsker deg, så respekterer han valget ditt om å beholde.. Du kommer til å ANGRE om du tar abort.. Babyen din er VIKTIGERE enn en MANN!.....

 

 

 

IKKE ta abort.......

[Anonym bruker]

Klart du kommer over en person du bare har kjent 2.5 år!!!!! Du klarte deg jo før han kom inn i livet ditt.

 

De aller fleste har opplevd brutte forhold etter flere år. Jeg gikk fra min første store kjærlighet etter 8 år. Jeg lever ennå og er til og med lykkelig gift med en ny ;-).

 

Jeg forstår at det er annerledes i og med at du er gravid, så jeg mener ikke å si at du har et enkelt valg. Men kjære, søte du......INGEN kan tvinge deg til å gjøre noe du absolutt ikke vil, det gjelder alt her i verden - også en abort.

 

Tror ikke du vil klare å tilgi kjæresten din dette her om du gjør det. At det ikke passer nå er forsåvidt greit nok. Men det passer alsri helt å få barn. Om ett år kan han jo si at nå er dere ferdig med utdannelse, og da vil han kanskje jobbe ett år først for å få mer erfaring...u see?

 

Han er vel ikke mentalt klar da. Måten han oppfører seg på tyder jo på at han er umoden og ikke klar for dette. Veldig uheldig for din del, men det betyr ikke at han skal tvinge deg til å gjøre noe DU kanskje er klar for, når situasjonen tross alt har blitt som den har.

 

Det ene året på studiet klarer du fint å hente igjen, du har kanskje familie og venner rundt deg som du kan støtte deg på?

Økonomisk klarer man seg greit i Norge som alenemor.

 

Så ja, klart du kommer til å fikse det! At det er tøft å være alene, er det helt klart, men hvis å beholde er det du ønsker, så klarer du det:-)

 

Jeg håper virkelig ikke du gjør noe du ikke vil og kommer til å angre på resten av livet.

Det du skriver i innlegget ditt, tyder i alle fall for meg på at du vil beholde.

 

Om han går fra deg pga det, syns jeg helt ærlig at han ikke er verdt å dele livet sitt med. Er man voksen nok til å ha sex (ubeskyttet?) får man være voksen nok til å takle det det kan føre med seg ellers burde han tredd på seg en dong. Sorry ass, men det mener jeg!

 

Føler med deg, og ikke la deg presse!!!! Og du....prat med noen innen helsevesenet eller noe!!