da jeg henta tassen i bhg. i går sier hun som jobber der at de oppfordrer barna til å ta igjenn når de blir slått eller kløpet? jeg bare sto å måpte.

[frøkenfryd:)]

her hjemme sier jeg at han ikke må slå tilbake men si det til en av de voksne, men det er jo helt håpløst når de sier han bare skal ta igjenn og det er den eneste måten de lærer på.hmmm

synspunkter????

[sykkelpumpe]

Hvis hun mener at de oppfordrer barna til og slå eller klype tilbake, er jeg enig i at den er drøy.

Mener hun og gi klart uttrykk til det andre barnet at dette finner jeg meg ikke i, synes jeg det er greit.

Jeg mener at ungene må kunne si i fra til et annet barn at de ikke lar seg bli behandlet på den måten. Om deet ikke hjelper er nærmeste voksen neste steg.

[Mage Mi Sa Jo]

syntes dette hørtes rart ut. jeg jobber selv i bhgog vi er veldig opptatt av konflikt løsning. og en konflikt løses ikke ved å ta igjenn. a blir det jo bare en ond sirkel. det barnet som får vondt husker jo bare det som er blitt gjort mot han der og da og tenker jo ikke på hva h*n selv gjorde i sta.

 

det er viktig at barn lærer å løse konflikter selv men det er jo derfor vi voksne skal hjelpe dem slik at de lærer dette på en god måte.

 

vi voksne i bhg skaljo være der og være med på oppdragelsen av barna.

 

var jeg degville jeg tatt dette opp enten med ped. leder eller styrer. bedt om begrunnelse for hvorfor de gjør dette og om dette faktisk er riktig. og gi dem tilbakemelding på hva du mener om dette.

 

ta gjerne dette opp i plenum på foreldremøtet om dette er en realitet, slik at de andre foreldrene blir klar over dette. og da skal jeg love deg at bhg vil måtte endre metode.

 

for det er ikke pedagogisk riktig å be barna ta igjen slik. hvertfall ikke det jeg har lest av teorier og kjenner til av erfaring.

[Formerly known as Tina]

får å følelsen at den som har sagt det, har sagt det på en veldig klønete måte. jeg jobber selv i barnehage og kjenner igjen tankemåten. Det jeg mener da er at barn som lar andre barn "kjøre over de" blir oppfordret til å markere seg. Det er jo selvfølgelig ikke lov til å slå å klype. Noen barn blir bare stående når de blir slått ol. De barna trenger å lære seg å "ta igjen" selv, dvs ved å dytte det barnet som slår vekk feks. Sånn som jeg ser det er det rett og slett å lære seg å markere seg selv.

 

Det vil ikke være en voksne å hente resten av livet. Desverre:-) Håper dette hjelper:-)

[Mia29]

Jeg er i grunnen enig med barnehagen din. Sliter litt med meg selv i forhold til dette spørsmålet. Jeg er jo ikke tilhenger av å lære barna å slå. Men på den annen side så må ungene lære seg å ordne opp selv. Det hjelper dem til å bli sosialt intelligente individer som får antenner for hva som er akseptert eller ikke. De vil da også skjønne at det ikke er greit å slå.

 

Jeg mener ikke med det at ungene ikke skal lære å gå til en voksen, men det må ikke alltid være første løsning. Først må de prøve å ordne opp selv. Ingen liker en sladrehank. Min mening og til dels erfaring er at vi nå oppfostrer en generasjon med barn som ikke klarer å ordne opp selv. Det er de ikke tjent med i det lange løp. Jeg kan ikke alltid være der og da må datteren min også kunne greie seg på egenhånd. Det er heller ikke bra med barn som blir indignert for den minste lille ting og løper og sier i fra. (Sier ikke at barnet ditt gjør det altså.)

 

Jeg har selv diskutert dette med venninner og meningene er selvfølgelig delte. En gutt datteren min ofte omgås har lært som ditt barn, nemlig å si i fra til en voksen. Min opplevelse av deres interaksjon er ikke at han har en hensiktsmessig strategi. At han gråter og løper til mamma når datteren min har dyttet eller tatt fra han en leke (min datter er yngst) virker ofte helt meningsløst etter mitt begrep. Jeg mener ikke han skal dytte igjen. Men han kan heller si klart og tydelig i fra, ta leken tilbake og slikt. Når han sladrer har det liten effekt fordi datteren min er for liten til å skjønne sammenhengen mellom en forsinket skjenn fra en tredjeperson og disputten hun hadde med vennen sin. Hadde tatt konflikten direkte med henne ville hun nok langt raskere lært at måten hun opptrer på ikke er akseptert atferd.

 

Så jeg oppfordrer ikke til å lære ungene å slå, men det finnes en hårfin ballanse. Jeg klager ikke til barnehagen eller foreldrene dersom datteren min blir bitt, slått, lugget eller liknende så sant hun ikke blir alvorlig skadet og så lenge det ikke er et gjentakende mønster hos enkelte barn. Datteren min ble nylig bitt i fingeren i barnehagen. Jeg vet det er et barn i barnehagen som biter, men som mannen min sa. "Kjenner jeg datteren vår rett så har hun vel puttet hånda si inn i munnen hennes." Noen ganger får ungene rett og slett bare svar på tiltale.

 

Jeg var ingen slåsskjempe når jeg var barn, men jeg har da likevel vært i fysisk krangel med søsken og venner. Barn er uslepne sosiale individer. De har andre instinkter enn oss, og noen ganger kan det være å slå eller dytte. Vi må klare å finne en ballanse hvor vi kan si til barnet at de ikke skal slå, samtidig som de lærer seg å rydde opp selv og ikke blir handlingslammet når de blir forulempet fordi vi som foreldre har undertrykt enhver naturlig forsvarsmekanisme barnet har boende i seg. Jeg velger å tro at tross vårt såkalte siviliserte samfunn så er verden et brutalt sted å leve. Det er de sterkeste som overlever, og selv om definisjonen av sterk har blitt endret gjennom årtusener så tror jeg ikke det er de som alltid løper til mamma som nødvendigvis kommer best ut av det når vi skal slippe barna ut i jungelen på egenhånd.

[Honningmelon]

Spørs hva hun mener med å ta igjen da. Min gutt har alltid vært forsiktig av seg, og har til tider latt seg overkjøre. Så både vi og bhg (går på skolen nå da) oppfordret han til å si kraftig i fra at nok er nok, og at det er lov å dytte de unna hvis de blir for nærgående.

[Formerly known as Tina]

Jeg er veldig enig i det du sier her. Det er snakk om å bli sosiale individer i en til tider tøff verden.

 

Balansen er hårfin, men barn skjønner mye bedre andre barns reaskjon en en forsinket reaksjon fra voksne. ofte blir jo samtalen om hendelsen noe alla slik:

 

Hva har skjedd her? svar

Hva var det som gjorde at du gjorde slik? tomt blikk eller heving av skulderne

Nå må du si unnskyld til __. -ut mumlende unnskyld

 

Jeg mener selvfølgelig ikke at det ikke er viktig å sette ord på handlingen, men at denne samtalen kanskje passer seg bedre etter at begge parter har markert seg.

[Mage Mi Sa Jo]

det er jo ikke å ta igjen.

 

en del av konflikt løsning er jo å læere alle barna å si ifra om sine grenser.

eks. jeg liker ikke at du slår meg, det gjør vondt. jeg blir lei meg når du gjør sånn. jeg vil ikke leke med deg når du gjør sånn mot meg.

 

å skyve noen vekk er greit hvis det er ment for å få avstand. men ikke fordi de dyttet til deg. alle har sin personlige sone og noen er elt oppe i ansiktet ditt og det er greit for noen men ikke alle. og det er greit og vise og si i fra at man vil ha litt mer avstand.

 

jeg pleier å si til de bana som er veldig tett på ansiktet mitt at jeg ikke liker når de er så oppe i ansiktet mitt for da ser jeg ikke dem når de snakker til meg. men vi kan godt kose og slikt. de fleste barn forstår dette.

 

forsiktige barn som bare tar imot "slag" skal lære seg å si i fra. dem jobber vi ekstra med og viser dem at vi voksne er der for å hjelpe.

 

så har vi også vodlsome var som er fysiske og ikke sier så mye de må lære seg å bruke ord og ikke spark og slag.

 

på småbarns avdeling jobber vi litt ulikt men likevel likt. de små har ike så mye språk enda. men skal likevel lære konfliktløsning. å taigjenn er aldri en metode.

[Mage Mi Sa Jo]

vi spør ikke hvorfor noen har gjort det og det ofte kan ikke barna si deg hvorfor og blir forvirret. de husker kansje ikke heller.

 

vi jobber med å løse konfliktene i tidlige stadium. lære barna å argumentere, og å byttelåne. oftest er kkonfliktene fordi en ville ha en leke en annen har.

 

 

jeg krever heller ikke unskyld jeg syntes det eren uting en unskylding skal komme av seg selv og fordi den som gir den har forstått at den gjorde noe "galt" og ønsker og mener å si unskyld.

 

ikke godt å få unskyld at jeg slo deg men du er dum for det unskyldninger.

eller jeg sier unskyld fordi jeg må og for å slippe mer tilsnakk.

 

vi jobber også forebyggende ved å bruke skuespill og dramatisering av forskjellige konflikter hvor barna får være med å løse konflikten og velge avsluttnig. dette syntes barna er gøy og vi kan bruke dem til å løse andre konflikter senere ved å si husker du i samling hvor marte og martine de krangla om den leken. hva gjorde de? hvordan løste vi det da?

 

barna blir da gjermne ivrige.

 

igjen småbarn litt anderledes

[Ugl@]

Litt både og det der, i utgangspunktet skal ikke barn være fysiske mot hverandre i den form at de slår osv. men faktisk er det noe av det mest effektive for å få slutt på det når barna tar igjen. Men gunstig er det ikke.

 

Har selv opplevd at min sønn ble plaga av et par andre gutter, guttungen ga beskjed til lærene, men ingenting ble gjort. Mitt råt til ham var å si fra, men til slutt fikk han nok en dag, jeg fikk telefon ogbeskjed om å komme på skolen for å snakke med inspektører, da hadde gutten rundjula disse to som hadde plaga ham og slått, sparka etter ham, men det var min sønn de skulle ta, ikke de to som hadde samarbeida, men da sprakk det for denne mamman. Inspektør og rektor fikk så øra flaggra, det var tross alt deres feil at det hadde endt opp med at min sønn faktisk gikk så langt for å få slutt på elendigheta.

Det rare er at guttungen og disse to andre guttene nå er gode venner.

 

Så det er ikke sort/ hvitt alltid. Vold er primitivt og uønsket, men igjen så er det av og til det som må til for å sette seg i respekt og for å få fred, ta krig feks.

Vi er fortsatt dyr...

[Teline]

dæven jeg er grunnleggende uenig i en del av premissene i det du sier.

 

Utviklingsmessig er det helt på trynet å forvente at barna i de fleste aldersgruppene i barnehagen skal evne å ordne opp selv hvis en konflikt er fysisk. Det finnes intet belegg for å hevde at barn barn blir handlingslammet i konfliktløsning fordi de blir oppfordret til å hente en voksen, eller at de blir sutrete og løper og sladrer. Unger er forskjellige. At en voksen blir hentet betyr ikke at barna ikke blir oppmuntret til å være med på å løse ting selv. Det er et urettferdig stort ansvar å pålegge barnehagebarn (hvertfall de fleste alderstrinnene) å skulle ordne konflikter selv, eller hvertfall forsøke, før de henter hjelp.

 

I barnehagen jeg jobbet var fokusområdet et år konfliktløsning. Vår erfaring fra vår barnegruppe var at etter at barna ble drillet i å hente en voksen når fysiske konflikter oppstod sank antallet konflikter drastisk i løpet av året, barna ble mer diplomatiske i sin konfliktløserrolle og etterhvert mer selvstendige når konflikter oppstod. Dette er selvsagt ikke allmenngyldig, men var tendensen i denne spesifikke barnegruppen. En tendens som samsvarte med pedagogiske føringer da.

[Mia29]

At barna lærer seg å ordne opp selv betyr jo ikke at de voksne skal være fraværende i situasjonen. Men jeg mener helt klart barna må få en sjanse til å løse det selv. At dette kan kombineres med bevisst fokus på konfliktløsning er selvfølgelig en fordel. Men som noen her skrev så spørs det jo hva man legger i begrepet "ta igjen." Jeg støtter som skrevet ikke at vi skal lære ungene å slå. Blodhevn er ingen løsning i et sivilisert samfunn og vold er en lite evnet strategi for konfliktløsning på sikt da vold ofte avler vold. Selvfølgelig må vi lære barna våre fredelige løsninger. Men det finnes da ytterpunkter i begge leire, og så jeg tidliger skrev så er det en hårfin ballanse. Jeg har vært helt tydelig på at voldelig atferd ikke er ønsket atferd. Men samtidig vil jeg i mange tilfeller si at det barnet som har som enisdig strategi å løpe til mamma eller barnehageansatt heller ikke på sikt har en ønsket atferd.

 

Med alderen øker jo muligheten for verbal kommunikasjon både i konflikten og om konflikten og måten man håndterer konflikter på, men ut i fra forumet vi nå er på så er utgangspunktet mitt småbarn. (Opp til 3 år.) Det vi lærer de nå av iboende autoritet og evne til grensesetting vil være viktig for dem i lang tid. Jeg oppdrar ikke min datter til å bli ei bølle, men jeg ønsker å gi henne et sterkt jeg. Skal hun klare seg senere i livet mener jeg det er avgjørende.

 

Sladrehanken på skolen blir lett ett mobbeoffer og den som alltid sladrer til sjefen på jobben blir lett baksnakket. Det er i alle fall min erfaring. Jeg valgte selv ofte strategien å gå til mamma eller en annen voksen når jeg var barn, men det var ikke da jeg fikk løst konfliktene. Mamma spurte meg veldig ofte "hva vil du jeg skal gjøre med det?" Da ble jeg ofte svar skyldig og måtte ordne opp selv. Jeg var som oftest den fysisk underlegne, så vold var en dårlig strategi for min del utover det at jeg jo hadde lært å slå. Men det var når jeg sto på med rak rygg og sa "nei" eller "kutt ut" at jeg fikk respekt.

 

Selvfølgelig er en verbal løsning noe vi må lære barna våre, men den er helt avhengig av at du også har et fysisk uttrykk. Denne iboende autoriteten tror jeg vi må starte å lære de allerede nå. Det er jo ikke uten grunn at gutter og menn har fått valse over jenter og kvinner i årtusener. Kvinner har blitt lært opp til være svake og snille og greie, mens gutta nok har lært litt mer brutale metoder i sin kommunikasjon. Jeg sikter ikke da til menns triste representasjon på statistikken over vold i hjemmet, men måten de ofte tar seg selv med den aller største selvfølgelighet og forventer at omverdenen gjør det samme. Mot i brystet og vett i pannen er ingen dum kombinasjon.

 

Jeg er altså ikke for å bruke vold som en aktiv del av konfliktløsningen i barnehagen. Men i vår streben etter en snill og god verden hvor alle forstår hverandre kan man også gå for langt. Ugl@ har et poeng og det må vi tørre å ta inn over oss.

 

 

[Mia29]

Sorry. Feil i tredje avsnitt. ...jeg hadde lært at man ikke skulle slå.

[max32]

Jeg har aldri oppfordret mine til å slå igjen. Men det har jo av og til fristet til å si bare ta igjen, slå tilbake ol. Men jeg synes det blir feil. Kommer også litt ann på hvor stort barnet er.

 

Men det er jo viktig at de ikke godtar, finner seg i at andre kan gjør det. At de kan sitte grenser, si nei, kutt ut. Men for en på 3 år er jo ikke det lett da. Da synes jeg at det er de voksne sin jobb og ordne opp, ved å gi klar beskjed til den som slår at det ikke er lov.

 

Jeg ville hørt med de i bhg hva de tenker om dette, og hvorfor de tenker slik. Høres rart ut synes jeg.

 

[solstråle69]

He, he... Vi lærer snuppa at hun ikke skal slå, klype, etc - men hvis noen gjør det mot henne, er det helt greit at hun "tar igjen/forsvarer" seg.