Jeg føler meg snytt for den første tiden med babyen, og nå er jeg bare sint!

[Anonym bruker]

En stund før jeg fødte ble en nær slekting svært syk og havnet på sykehus.

Samme dagen som jeg fødte begynte jeg å styre med samtaler hos lege, telefoner til nav osv for denne personen.

I tiden etterpå har vi styrt med å rydde opp i kaoset denne personen har hatt når det gjelder hjem og økonomi.

 

Nå virker det som om denne personen tar det for gitt at vi ordner absolutt alt.

 

Greia er at denne personen har sviktet grovt og løyet i mange år, og tar hele armen når du gir en lillefinger.

At han har blitt så syk er hans egen feil, kroppen tålte ikke mer alkohol.

Jeg har en følelse av at vi blir utnyttet, at han spiller på samvittigheten vår så vi kan ordne opp i rotet hans.

Det er også kommet frem at han er gift med det man kaller "postordrebrud", og at hun skal komme til Norge så fort ting er i orden.

 

Jeg kjenner jeg er litt bitter på dette, ihvertfall etter at jeg fikk denne følelsen av å bli brukt til å ordne opp i alt, så ting er i orden før den nye konen kommer til landet.

 

Så nå sitter jeg her med en følelse av å ha gått rett fra fødesengen til å begynne å styre og ordne for denne personen, og gått glipp av hele nyfødtperioden.

 

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, annet enn å få det ut et sted før jeg krasjlander totalt av utmattelse.

[Anonym bruker]

Da syns jeg du skal si til denne personen, at nå har du gjort det du kan. Nå må du konsentrere deg om babyen din fordi det tar en god stund å komme seg etter en fødsel. Du og babyen trenger ro og hvile. Det er lov å si nei! Og det må du gjøre nå.

Ikke føl bitterhet, det ødelegger så mye for deg selv.Innse at du har gjort en real innsats for noen du ville hjelpe. Du har vært utrolig raus og uselvisk, men nå er det din tur.

 

[Anonym bruker]

helt enig!

[Anonym bruker]

Jepp enig jeg også! Jeg syntes at du har gitt mye til en som er alkoholiker og sikkert ikke kan bidra med noe tilbake til deg og dine.

 

Si fra, slutt å hjelpe og kos deg med babyen og det du har lyst til å gjøre. Det du har gjort er jo gode gjerninger, ikke noe vits i å angre på de, men du kjenner nå at du har nådd grensen og er klar for å ta vare på deg selv og dine. Det kunne nå gått mye lenger dette da, hadde vert verre om du satt i slutten av permisjonen og følte at du hadde brukt hele permisjonen på dette mennesket. Bra at du oppdaget det så tidlig!

 

Hilsen Elisabeth.

[Anonym bruker]

Har selv en slik alkholisert slektning, og jeg satte ganske enkelt foten ned.

 

Jeg ba han selv sjekke ut http://www.blakors.no/?CatID=1189

 

På Korset kan han nemlig få all slags hjelp, inkl. hjelp fra sosionomer og andre personer som har som yrke å hjelpe slike.

 

Sett foten ned, og tilby deg som en siste tjeneste å bli med til fastlegen hans for å søke han inn enten på Korset eller på en tilsvarende plass på hjemstedet hans.

[Anonym bruker]

At DU valgte og dgi hjelp til denne personen, er noe DU må leve med! men tenk, hadde det gått galt med han på sykehuset,og du ikke var der, kan det være en værre tanke og sitte igjen med!! TRO MEG!!

Vær glad du kan være en raus person, det teller til det siste,

det kan ta år før man får noe igjen, men da man får det igjen, er det værdt det!

 

(kan fortelle i korte trekk her litt av min historie...)

 

Mine foreldre var alkoholikere, og min mamma gikk fra oss det året jeg fylte 13, jeg bodde da med pappa til jeg var 16, gikk mange år med dårlig kontakt med oss, siden jeg ikke orket og snakke da han drakk, så var bare i store selskaper vi snakket sammen.. for ett par år siden ble han tørr,og fi begynte sakte og ta opp igjen kontakten, har hatt GOD kontakt det siste året der han har vært kjempe syk, i sommer har han vært mer på sykehus enn hjemme, jeg har med andre ord stilt opp hver dag hele sommer for han, (jeg har ett tungt svangerskap, som jeg er sykmeldt i,kaster opp hele tiden og har måttet gå til lege jevnlig pga vekt..) på tirsdag denne uken,sovnet min far stille inn på sykehuset, mens jeg satt der hos han, selv og sliten jeg var selv og FÆL oppvekst jeg har hatt pga denne personen han var, sitter jeg igjen med god følelse for jeg var der for han da han ble bedre, og kunne takke for all hjelp han har fått. bedre det enn og vite jeg aldri var der, og aldri ville stille opp.

 

vær ett bedre menneske selv, det teller og lønner seg til slutt!

[Anonym bruker]

Jeg skjønner følelsen du har av å være snytt, men tenk heller på det positive du har gjordt, evt lær av det om det ikke ahr kommet noe positivt ut av det.

 

Om du skal hjelpe andre rundt deg er målet å skaffe dem langvarig hjelp og evne til selvhjelp. Da må vi som hjelper passe på at vi ikke gjør dem en bjørnetjeneste ved å sy puter under armene på dem og gjøre dem uselvstendig.

 

Still krav, hjelp når det passer deg, gi oppgaver som vedkommende selv må løse før du hjelper neste trrinn på veien og prøv å gjøre personen mest mulig selvhjulpen.

 

Ikke hjelp for å vokse på det selv eller for å føle deg bra selv. Hjelp for å hjelpe, og da kan man ikke forvente noe tilbake, og man kan heller ikke angre på å ha brukt energien sion eller hjulpet etterpå om ting ikke blir som man hadde tenkt.

 

Målet må da være å hjelpe til å bli selvhjulpen, evt hjelpe til å oprette kontakt med hjelpeapparatet;-)