Nå føler jeg meg grusom, men likevel; fortjener ikke jeg det beste?

[Anonym bruker]

Jeg og samboer har vært sammen i flere år, og har en baby sammen.

 

Det siste året har vært nokså turbulent, da han har ødelagt all tillitt i forholdet vårt. Han har løyet mye til meg.

 

Jeg merker nå at vi er begynt å vokse fra hverandre. Han er ennå til tider så umoden og barnslig, og alt som skjer innenfor våre fire vegger diskuterer han med mammaen sin.

 

jeg var på byen forrige helg, og der var det flere menn som la an på meg.

Det var så deilig og endelig få noe komplimenter igjen, noe samboer aldri gir meg mer. Det var så deilig å bli sett!

 

Jeg satt og pratet med flere, og flere av dem hadde høyt ansette yrker, gjorde det bra i samfunnet osv..

 

Så tenker jeg på samboeren min som ikke har avsluttet utdanningen sin engang. Som sykemelder seg titt og ofte bare fordi han ikke orker jobbe. (slik er moren og søsteren hans også..)

Samboeren min tigger penger av bestemoren og moren sin. Spiller mye. Og har generelt lite ambisjoner for livet sitt..

 

jeg selv holder på med utdanningen min, selv med baby hjemme, hvor jeg planlegger medisin eller psykologistudiet hvis jeg klarer å komme meg inn.

 

Huff..samtidig er jeg så glad i han! Men det frister slik å ha en mann som har mål og mening med livet sitt, som gjør noe for å nå sine mål, og som ikke stikker hodet sitt i sanden hver gang et problem dukker opp..

[Anonym bruker]

jeg har også en sånn mann :s men jeg kommer ikke til å gå fra han pga dette. det hadde blitt råttent å splitte fam av den grunn. men tenkte jeg skulle ta en alvorsprat med han. det at du føler deg lite sett osv er vel noe de fleste går igjennom i forhold. det går somregel opp og ned. dette kan du også ta opp. lykke til