Er redd jeg kommer til å ende i alvorlig depresjon eller noe....

[Anonym bruker]

Har det knalltøft for tiden og vet ikke hvilke valg jeg skal ta.

 

Skal prøve å holde historien litt kort:

 

Vi er fosterforeldre og har vært det i en del år. Det har vært en travel og vanskelig tid. Biologiske barn har begynt å få dårligere adferd og de gjør alt for oppmerksomhet. Dette er et resultat av at fosterbarnet får det meste av oppmerksomheten pga omstendighetene krever det og fosterbarnet blir alltid prioritert.

 

Vi har hatt inne støttetiltak i form av avlastning for å få alenetid med biologiske barn, men det er så sjelden og så kort og kun helger. Det er jo ukedagene som er verst.

 

Min mann har hele tiden ville gi opp og si opp fosterhjemsavtalen fordi han ikke har utviklet følelser for fosterbarnet og han føler det ødelegger familien. Jeg har i det siste følt en del av det samme og synes hverdagen er veldig tøff. Når jeg tok dette opp med han så ble han nærmest glad for at jeg endelig tok til vett og var enig med han. Han vil helst si opp med en gang. Jeg føler at jeg bare er i en tung tid hvor alt er vanskelig og kanskje har mild depresjon eller noe. Jeg føler meg som en dårlig mor, jeg tar alt folk sier som kritikk, jeg gråter av alt og føler meg kjempelei meg.

 

Nå er jeg redd for at vi skal ta feil valg bare fordi jeg har det vanskelig akkuratt nå.

 

Tidligere har jeg hele tiden sagt at jeg aldri kommer til å gi opp et barn som trenger meg, da vil jeg heller gå fra mannen og gjøre jobben alene. Barnet vil sitte igjen med verre arr/"bagasje" hvis vi gir opp h*n enn vi vil gjøre hvis vi gir op ekteskapet.

 

Jeg har i andre annledninger opplevd min mann som lite støttende og han viser ingen tegn til bedring selv etter jeg har pratet med han om det.

 

Det jeg vet for sikkert er at jeg kan ikke fortsette slik det er i dag. Enten må jeg gå fra mannen og prøve å starte et liv alene med barna (han sier han ikke vil ha noe med fosterbarnet å gjøre hvis jeg går fra han), eller så må vi rett og slett si opp fosterbarnet og prøve å komme tilbake til det livet vi hadde før barnet flyttet inn.

[Anonym bruker]

Det høres ut som om dere ikke har tatt høyde for ting før dere åpnet dørene for et fosterbarn. All respekt til fosterforeldre rundt om i landet, men vi kan ikke gjøre det samme, nettopp fordi det ville gå på bekostning av egne barn, og det er vi ikke villige til!

[Anonym bruker]

Vi hadde ingen anelse om hva vi gikk til, det hadde ikke barnevernet som informerte oss om barnet heller...så det er ikke så enkelt å legge skylden på hverken den ene eller andre.

 

Barnet det gjelder fikk vi vite hadde ingen spesiell problematikk og barnet var baby da det kom til oss.

 

Det har vist seg at barnet krever enormt med krefter tid og har flere diagnoser og problematikk som f.eks utagering.

 

Ingen kunne visst hva som kom til å skje når vi ble fosterforeldre, det første året gikk som en drøm...men så utviklet det seg gradvis verre og verre.

 

Man vet ikke med biologiske barn hvordan de er når de blir født eller hvordan de utvikler seg, men det er en helt annen setting hvor faktisk foreldrene er de som får ta valgene for barnet. Ved fosterbarn så er det barnevernet som tar valgene og vi må følge det. Når barnevernet og skolen ikke er enige så kommer vi i mellom, det er grusomt vanskelig å vite hva som er riktig når flere forskjellige pedagoger sier forskjellige ting. Alt i alt er det vi som må overleve hverdagen!

[Anonym bruker]

Det at egne barn må "lide" for fosterbarnet, er hovedårsak til til at fosterhjem sprekker. At den ene forelderen er lite engasjert en god nr to.. Kan du kreve mer avlastning? En kveld i uka og annenhver helg? Sikkert vanskelig i og med barnet er lite?

 

Høres egentlig ut som du bør ut av avtalen, men da håper jeg dere kan bli med på en gradvis overføring av barnet.. Det blir mindre traumatisk, men tøft for dere..

[Anonym bruker]

Ser for meg en langvarig overføring ja, selvfølgelig. Håper jo også at vi ev. kan fortsette å være avlastere for den nye fosterfamilien og vi på den måten vil opprettholde kontakten og barnet vil slippe et totalt brudd med det eneste barnet kjenner til.

[Anonym bruker]

Noen ganger i livet må man erkjenne at man ikke klarer å gape høyt nok! Det å leve med barn som har uttaggering mm er knalltøft! Og jeg skjønner godt at dere nå revurderer fosterbarnet. Et barn som dette trenger et hjem der foresatte har overskudd til å ta seg av det, og det høres det ikke ut som dere har lengre! Valget er på en måte "enklere" når det "bare" er et fosterbarn, selv om det langt fra er et enkelt valg! Barnet merker nok at han tærer på dere, og det er ikke bra for han. Ta kontakt med BV og finn ut hva dere skal gjøre ved hjelp av veileding fra dem. Du sier at du vurderer å gå fra mannen din pga dette, og da lurer jeg på hvordan du tenker at du skal klare dette alene når dere sliter når dere er to. Dessuten så kan du ikke gå fra mannen din dersom du elsker han, dersom forholdet deres ikke er bra så er det en annen sak. Hva med barnet som på mange måter er skyld i skilsmissen?

Nei, søk hjelp fra de som ansatte dere og finn gode løsninger for alle! Lykke til!

[Anonym bruker]

Takk for godt svar. Ja, det er barnet som har mye skyld i kranglingen med min mann. Han har villet gi opp lenge og han bidrar ikke med noe av arbeidet med barnet. Hvis jeg hadde gått fra han ville hverdagen blitt roligere med tanke på at han da ville hatt våre biologiske barn innimellom og de ville fått en roligere tilværelse og jeg ville fått mer avlastning når jeg var alene og kunne brukt det når biologiske barn var hjemme slik at vi hadde fredelige perioder. Har tenkt mye frem og tilbake og kjenner at jeg vet hvilken vei dette går og det gjør grusomt vondt. Hadde aldri trodd jeg noen gang ville komme til å ta et slikt valg.

[Anonym bruker]

Uff får skikkelig vondt i meg av dette barnet. Syns det er slemt av mannen din å stenge barnet ute slik han gjør(ved ikke å hjelpe til med h*n). Dere har vel tatt barnet til dere som en familie! Hva med å høre om barnet kan være hos avlastnerne f.eks en mnd så dere kommer dere litt igjen?

[Anonym bruker]

Om dere går fra hverandre vil jo det gå enda mer ut over deres egne barn. For ikke å snakke om at om dere går hver sin vei får dere uansett ikke være fosterforeldre mer. Det vil si at det beste, uansett hvor vanskelig det føles, er å få fosterbarnet til en familie som har bedre resurser for å takle hans/hennes behov. Bare slik kan dere redde egen familie, samt hjelpe fosterbarnet på best mulig måte. H*n, akkurat som deres egne barn, har vel heller ikke noe godt av å bo hos noen som egentlig har fått nok av en alt for tung hverdag?! Dette må du ta tak i, før en hel familie, og et fosterbarn, lider unødvendig mye!

[Anonym bruker]

Det jeg reagerte veldig på da jeg leste innlegget ditt var dette med din manns og tildels dine manglende følelser for fosterbarnet. Dere har hatt han siden han var baby sier du, og har hatt han hos dere flere år. Hvordan er det da mulig å ikke være like glad i han som egne barn? Er vel godt mulig at han er "umulig" fordi han merker dette (enten du vil det eller ikke)? Du er jo den eneste mamma han kjenner vil jeg tro.

[Anonym bruker]

Du har aldri vært fostermor forstår jeg. Det er ikke uvanlig å ikke få samme følelsene for fosterbarn som for biologiske. Dette barnet har hele tiden hatt mye samvær med biologiske foreldre og vi vil aldri bli barnets foreldre i den forstand. Biologiske foreldre har foreldreansvaret og bestemmer alt som har med religion, skolevalg, navn, helse osv. Vi har lite og ingen rettigheter, de som ikke er fosterforeldre vil aldri forstå den forskjellen.

 

Han er ikke "umulig" fordi vi ikke elsker han, han har flere diagnoser som er medfødt. Kromosomfeil i hjernen blandt annet. Dette har ingenting med oss og barnets oppvekst å gjøre. Jeg elsker barnet og har derfor vurdert å gå fra mannen min for å gjøre jobben min skikkelig med barnet. Jeg vet at jeg ville fortsatt å være fostermor hvis vi skilles, dette har jeg fått bekreftet fra barnevernet så du som skriver at vi ikke lenger kan være fosterforeldre er helt på jordet. Det er også flere single som går pride og blir fosterforeldre, det er ikke noe i veien for det.

[Anonym bruker]

Nå forstår jeg at dette er en oppdiktet historie. Kromosomfeil i hjernen....

[Anonym bruker]

I farten skrev jeg feil, skulle skrive noe om kromosomfeilene, men ville heller gjøre det enkelt å skrive at barnet har genfeil i hjernen ;-) Bare en liten slurvefeil. Ville ikke ut med selve diagnosen...ble derfor feil ordvalg.