Noen familier som "fungerer"?

[Anonym bruker]

Ser det er mangen familier som sliter, men er det noen solskinnshistorier her da?

Er ikke stemamma selv, og tror absolutt ikke det er en enkel rolle. Spesielt ikke om biomor motarbeider en.

Selv har jeg to barn med min eks. og venter mitt tredje barn med min samboer. Altså 5 (!) barn her snart.

Min eks. og jeg hadde et problematisk forhold i starten etter bruddet, men dette har heldigvis gått seg til. Nå prater vi godt ilag. Han har barna en laghelg i mnd. (bor 5 timer unna) og annenhver ferie.

Min samboer er den jeg ser på som pappa til alle barna. Han stiller opp døgnet rund. Lekser, fritidssyssler og små kriser. Det har vert viktig for oss at han har like mye å si når det gjelder de to som ikke er hans biologisk.

Han er kjempe flink! Har nok "ofret" mye, men han tenkte seg grundig om før han gikk inn i et forhold med meg.

Familien hans har tatt imot barna "mine" med åpne armer. Ingen forskjellsbehandling der heller:-) Her er det ikke snakk om stesøsken, kun søsken. Skjønner vi har vert veldig heldige når jeg leser enkelte historier her inne. Vi fungerer flott som en moderne storfamilie:-)

 

 

[Anonym bruker]

hei =)

utrolig flott å høre at det er flere her som ikke bare er misfornøyde med tingenes tilstand. =)

 

Jeg er så heldig å være en del av en stor blandet familie, som vi er svært stolte over og som vi synes er hærlig og velfungerende.

 

Vi består av dine-mine-våre barn.

Jeg er "stemor" for hans datter, mens mine barn anser mannen min som sin "pappa" til tross for at genene ikke stemmer overens

Barnas biofar er ikke tilstedeværende og har ikke vært det siden de var svært små. Så har vi da fått fellesbarn også oppgjennom tiden også.

De er alle fullverdige søsken og trives godt i hverandres selskap.

 

*godt og blandet*

[Anonym bruker]

Vi fungerer også veldig fint. Jeg har et barn fra før og vi har to, snart tre felles. Eldstemann vet selvsagt hva som er biologisk korrekt, men oppfatter stefar som sin fullverdige far også. Det er ingen forskjeller mellom måten barna behandles på. Det tetteste søskenforholdet er mellom de to eldste. Har aldri tenkt tanken på at de er noe annet enn fullverdige søsken (i barnehagen kommenterte de også at de to var det søskenparet de hadde som var mest harmonisk sammen)

 

Det var tøft i starten for mannen min, kanskje primært å forholde seg til en eks som gjør som han vil dvs ingen grenser og full fest, mens mannen min er "den strengeste pappaen min". Men i dag er det trygt og godt og etablert, og han er kanskje den av sine tre foreldre h*n henvender seg til når ting er skummelt eller truende. Mitt eneste tips er vel å la stefar (-mor) få være en fullverdig forelder fra start (i alle fall hvis barnet er lite). Jeg har noen venner hvor stemor liksom skal være den greie og biofar ta eventuelle konflikter. Ikke særlig vellykket, da blir man jo ikke premissgiver i sitt eget hjem en gang. Jeg har måttet svelge noen kameler når mannen min gjør ting på en annen måte enn jeg kan tenke meg, men det gjelder jo våre andre barn også. Og gevinsten er at vi er sammen om alt.

 

kjekt med en tråd om ting som går bra også

[Anonym bruker]

Godt å se en positiv tråd her inne

 

Jeg er stemamma til ei på 12år.

Vi har ett felles barn, og venter nr2 til sommeren.

 

Stedattera mi er hos oss annen hver helg og en dag i uka.

Det fungerer stort sett greit. Samarbeidet her med stemor fungerer best når det praktiseres lite kommunikasjon. Tror alle er fornøyde akkurat nå med tingenes tilstand

 

Ingen som gruer seg til jul, og ikke noe ståhei med gaver fra hvem og til hvem og til hvilken pris Nei, tror vi har det ganske så greit

 

 

 

 

[Anonym bruker]

for en herlig overraskelse å finne en positiv tråd her inne =)

 

Selv er jeg både mor og stemor og trives like godt i begge rollene =)

Mannen min er også stefar og far, og vi har funnet vår lille himmel på jorden.

Vi har i motsettning til mange (som jeg har lest) primæromsorgen for alle barna. Barna hans er hos biomor ca 3 overnattinger pr mnd, og mine barn har ingen kjennskap til biofar, foruten det vi har fortalt.

Så i likhet med den første kommentaren her, så anser da "mine" barn, stefar som sin egen.

Min "stedatter" bruker å si ting som; "jeg skulle ønske du var MIN mamma også!" dette både sårer og gleder meg på samme tid.

Prøver etter beste evne å samtale med barna om de alle er likeverdige og at vi er like glade i de alle sammen. Å til min "stedatter" bruker jeg å forklare at hun på mange måter er svært heldig! For hun har jo tre foreldre som elsker og er glad i henne =) dette bruker å roe henne =)

 

Siden vi har vært et par siden barna var små, så tror jeg at vi fungerer like godt, og til tider kanskje bedre enn "rene" familier.. rett og slett fordi man må være flinke å snakke sammen, samarbeide sammen og la den andre slippe til på en litt anderledes måte når man er "blandet"..

 

 

[Annekey]

Vi ble sammen for 2,5 år siden... Har alltid likt barn kjempegodt.. men slet litt denne gangen, da han hadde to barn fra før, bla en med spesielle behov... Men når jeg tok meg tid til å sette meg ned å høre litt etter, og tenke meg om, kom det... Vi er nå en familie på 5, for jeg har også ei jente fra før... Mine stesønner kaller henne for søstra si, men de er opptatt av at det ikek er ekte da.. Og min datter ser på sine to stebrødre som eget kjøtt og blod.. Hun forguder dem, og gleder seg alltid til de kommer... det samme gjør jeg... Vi tar hver dag som en ny dag, og tar utfordringer i mot med glede:) Vi har dem annenhver helg og 1 natt i uka... og innimellom så ringer de og lurer på om de kan få komme noen dager utenom.. Og de er ALLTID hjertelig velkomne... Og det har vi sagt hele tiden.. Det viktigste er barnas ve og vel, og det virker jaggu som de har det bra.. hehe... Noe riktig må vi da gjøre, siden de ringer og spørr om å komme utenom "besøkstider"... Jeg er kjempeglad i alle 3, selv om jeg ikek føler samme båndet til hans 2, så kan det ha noe å gjøre med at de var ganske store når jeg kom inn i bildet... Mi jente kaller samboeren for pappa, men det er fordi hennes biofar har vært fraværende i snart 2 år..:-/ Men hu har kontakt med alle de andre på fars side... nå har vi en felels på vei, og alle tre gleder seg kjempe masse.. og De 2 største er veldig nysgjerrige på kjønn, og livstegn i magen.. Så hos oss så fungerer mine, dine og våre helt topp, og vi nyter alel sammen livet fullt ut.. Forskjellsbehandling, hva er det?? Her er eneste forskjellsbehandlingen som blir gjort pga aldersforskjell.. med ei lita og 2 store, blir det brukt mer tid på hu lille, men på kveldstid når hu er i seng, er det legobygging og leking i gangen og på rom..

 

Så til alle tvilere og slitere... Litt innsats selv hjelper mye.. Bare det å prøve, er godt nok... Og det kan ta laaaaang tid.. Er selv barn av mine,dine og våre, både hos mamma og pappa.. Hos mamma gikk alt helt fint, hos pappa ble det skjæringer, men den dag i dag, har jeg kjempe godt forhold til min far og hans nye kone, og til mamma og hennes samboer.. Det kommer, hvis man tar tiden til gode, og lar barna få snakke ut.. Så lytt GODT etter til hva de sier..

[Anonym bruker]

Jeg syntes det er vanskelig selv om vi fungerer ok. Mye ekstra "mas" og planlegging som jeg hadde sluppet om jeg hadde blitt sammen med en mann uten barn. Ser at flere bare har ungene annenhver helg og kanskje et barn eller to selv også fra før av, og da tror jeg det blir litt lettere enn når man ikke har barn fra før av, men da blir "invadert" av to barn for en hel uke av gangen som ikke er ens egne. Tror også menn takler en slik situasjon bedre enn oss damer da menn gir mer f... i bagateller, og tro meg, jeg har mye å irritere meg over når det gjelder dette..Dessverre. Håper jeg blir litt mindre opphengt og irriterte når jeg får et eget barn å bruke tiden min på, men jeg er også redd for at det kan slå andre veien, at jeg rett og slett syntes de er enda mer i veien.

[KirstiJ]

Så trist at du synes de er i veien!

 

Selv har jeg ei stedatter, som jeg har kjent siden hun var to år. Hun har vært hos oss annenhver uke i et halvt års tid nå og det fungerer suverent. Men, hun er usedvanlig veltilpasset og utrolig gløgg. En liten fireåring som både leser, skriver, og regner, og som har forståelse på nivå med en dobbel så gammel unge.

Så hos oss har vi alltid kunne snakke sammen om hvordan tingene er, og vi har det slik at jeg har like mye å si som pappaen hennes og vi tar like mye del i livet hennes. Det hender hun sier at "du bestemmer ikke over meg", men da svarer jeg bare at det gjør jeg, for når hun er hos meg og pappa er det vi som bestemmer sammen, når hun er hos mamma så er det mamma som bestemmer, hos mormor er det mormor som bestemmer og i barnehagen er det de voksne som jobber der som bestemmer. Altså, at uansett hvor hun er så er det de voksne som er tilstede som bestemmer. Så at jeg ikke er mamman hennes har ingen ting å si for den saken.

 

Nå skal vi ha barn sammen, og jeg håper dette bare vil gi positive ringvirkninger.

 

Prøv å snu dine egne tanker. Tenk at det er dette du har valgt, en mann med to barn, du ble kjæreste med hele denne familien og nå er dere en familie alle sammen. Snakk med mannen din om hvordan du føler det, hva kan dere sammen gjøre for å bedre situasjonen?

 

Jeg vet ikke hvrofro du føler det slik du gjør, men det er kun du som er herre over dette, ikke mannen din, ikke barnas mor! Kun du... Nå skal dere jo få barn sammen også, så da har du vel sikkert tenkt at dette forholdet skal vare. Gjør noe med følelsene før det er for sent, du skal være i samme hus som disse barna i veldig mange år!

Masse lykke til!

[Anonym bruker]

Klart det ikke bare er hun selv som kan få situasjonen til å løsne. Klart faren sine handlinger spiller inn, samme med barna, men også barnas mor har makt over hvordan familien funker hos far.

 

Hvordan familien funker kommer jo an på hvordan man oppfører seg mot hverandre. Du beskriver en familie som funker. Den du svarte beskriver en familie som ikke funker. Når familien ikke funker, påvirker det selvsagt stemors følelser, akkurat som en familie som funker påvirker hennes følelser også. Slik som alle andre. Hvordan familien funker, kommer jo an på hvordan man oppfører seg mot hverandre.

 

Jeg er stemor i en stefamilie, som i perioder ikke har fungert. Hva som fikk meg til å endre mine følelser av å være helt fullstendig lei av ungene, var ikke noe jeg gjorde. Det var nok endirnger utenfor meg. Kanskje ungene ble mindre umulige da mor sluttet å sette dem opp? Kanskje far fikk åpnet øynene om egen oppførsel etter vi gikk i terapi og ble mer ordentelig på barneoppdragelse, og ikke lot ting skure.

 

Klart det spiller en rolle hvordan man føler ut i fra hvordan ungene oppfører seg. Merker det jo helt klart på egne barn også. Enkelte dager er jo bare helt vanvittige, de sutrer, slåss, og aldri lyer, andre dager er de flinke og snille og ikke trasser. Klart at jeg blir påvirka av slike ting.

Som mor må man jo sørge for at trasse dagene er i mindretall.

 

Klart både mor og stebarn kan bestemme seg for at de skal gjøre alt de kan for å sabbotere hverdagen til stemor. Ingen tvil om det. Og helt klart at det kan være temmelig effektit.

[KirstiJ]

Kan absolutt være enig i noe av det du skriver, men det går faktisk ann å få det til å fungere selv om mor gjør alt hun kan for at det ikke skal det.

Det er absolutt vår familie et levende bevis på. Og dersom hun får med stebarna på dette så er det vel noe far og stemor må ta hånd om, det er hvertfall det vi gjorde i vår familie.

 

Du skriver jo selv om terapi, dette er jo nettopp hjelp til å snakke sammen, hjelp til å finne løsninger.

[Anonym bruker]

vent og se til ditt eget blir født Kirsti...

[KirstiJ]

Hva mener du? At da skal jeg få svege ordene mine, for det kommer aldri til å fungere?