Trenger litt trøst og oppmuntring ( angst og depresjon)

[Anonym bruker]

Hver dag er en kamp mot de vonde følelsene, kamp for å klare å spise, stå opp, gjøre hverdagslige ting, komme meg på skolen osv.

 

I dag kjørte jeg hele veien til skolen med en klump i magen ( tar 30 minutter å kjøre). Da jeg kom frem snudde jeg og kjørte hjem, mens jeg gråt. Orker ikke å være der når jeg har det som nå, klarer ikke å ha den rollen jeg pleier å ha, orker ikke å snakke med folk og har mistet hele mitt engasjement.

Nå sitter jeg her hjemme og føler meg ensom og mislykket, hvorfor takler jeg ikke dette her, jeg som alltid har vært så sterk?

 

Har vært syk i ca 9 mnd nå og er så sliten, vil bare ha tilbake livet mitt, leve og ikke bare eksistere og ha det vondt.

Jeg har 3 skjønne barn, en god mann, hus, god økonomi, familie som er glad i meg, gode venner. Har alltid tidligere vært livsglad og hatt et stort engasjement. Forstår ikke hvorfor jeg lider så, hvorfor jeg ikke takler livet mitt mer og ikke bare kan ha det godt igjen.

 

Det var en kraftig stressreaksjon som utløste det hele. Jeg hadde stått på noe vanvittig og alltid vært svært ansvarsfull og perfeksjonistisk. I tillegg var det et dødsfall i familien, flytting og en periode med problemer i samlivet. Men at jeg skal bli så syk det forstår jeg ikke.

 

Har jevnlige samtaler med psykolog, får akupunktur og homeopatimedisin uten at det hjelper særlig. Eller i det store og hele så er det bedre enn det var for et halvt år siden, men absolutt ikke bra. Jeg har ikke ønsket å bruke antidepressiva og ønsker det ikke nå heller. Men har begynt med cipralex for noen dager siden, 5 mg og skal trappe opp til 10 mg. Må bare prøve nå om det kan hjelpe meg og ikke minst for ungene mine sin del.

 

Tror dere jeg noen gang får det godt igjen? Det føles ikke slik om dagene:(

[Anonym bruker]

Kjære deg! Du beskriver meg for noen år siden!

Jeg går hos en psykiater som også forsker på angst, og han har nå begynt å se på at alle pasientene vet nøyaktig når de fikk angst, altså at alle hadde en spesiell hendelse som utløste det etter en tid med ekstremt stress. Alle er også ekstremt flinke og pliktoppfyllende.

Vi skal også være flinke å takle angsten vår og presser oss til det ytterste.

Men å få angst er omtrent som å ha fått et hjerneslag. Det har skjedd noe i hjernen som gjør at den sender ut faresignaler ved den aller minste stress. Dette er kanskje en beskyttelsesmekanisme for å tvinge oss til å ta det med ro! Denne beskjeden fra hjerne og kropp må vi ta alvorlig.

Dette er mer kjemi enn psykologi.

Jeg har ikke fått hjelp av psykolog, jeg ble heller verre av å grave i meg selv. Det er faktisk ikke noe galt med meg! Jeg må bare lære meg å slutt å presse meg selv til det ytterste.

Det som hjalp meg var den forhatte lykkepillen.

Den roer ned hele systemet og hjalp meg til å fullføre skolen.

Det er ikke noen fordel å gå på den i flere år sammenhengende og den har sine uheldige bivirkninger. Men nå er det om å gjøre at du får roet ned kropp og sinn og få hvile litt og senke skuldrene.

Jeg ønsker deg alt godt og lykke til!

 

[Anonym bruker]

Klart du kan få det godt igjen!

 

Bruk medisiner hvis det hjelper (det kan vel ta en stund før de får full effekt), og lær deg konkrete teknikker som funker i ulike sammenhenger. Pust dypt, bruk mantraer, gå deg en liten tur, pusle litt i hagen (luking er undervurdert terapi), gjør små ting som du vet gir deg glede.

 

Kanskje du skal bytte psykolog? De jobber etter ulike metoder og kanskje en annen metode vil være bedre for deg.

 

Husk at du er ikke mer mislykket enn en som ikke kan gå fordi hun har brukket beinet! Du er like sterk som før, dette har ikke noe med svakhet å gjøre. Nå er du faktisk syk og det tar tid å bli frisk igjen.

 

Stor trøsteklem

[Anonym bruker]

Hei du.

 

Siden det ikke virker som du er født med denne sykdommen, så tror jeg at du kan få det godt igjen. Medisiner er ikke alltid løsningen, da man kan bli avhengig av den type medisiner, men for all del, om det hjelper, så må du jo bare. Kjempebra at du går til psykolog, håper det vil hjelpe bedre etterhvert. Du har nok hvert fall godt av å prate med noen.

 

Jeg har dessverre ingen råd å gi deg, men sender deg en stoor klem, og et ønske om at det ordner seg for deg