Trenger råd fra mamma'er som ikke bor med pappa'en lengre!!

[Anonym bruker]

Barnefar og mor sliter med å holde kontakt..og ta kontakt.

 

Dette er kanskje spesielt for barnefar. Gidder ikke gå inn på det, for det er bare to altfor forskjellige personer som fikk barn sammen.

 

Men...hvordan hadde dere som mamma, reagert om stemor hadde tatt kontakt? Hadde det føltes som en trussel? Eller hadde dere satt pris på at noen prøvde å få til et samarbeid om lille barnet på snart 2 år?

 

Bor også lagt fra hverandre, så det er ikke bare å ta det på sparket...

 

Ønsker bare det aller beste for stebarnet mitt..sånn som det er nå, er det ikke som det bør være... Vet bare ikke om jeg i det hele tatt kan bidra med noe?

 

Går ikke å kjefter på barnefaren. Han er voksen, og bestemmer over seg selv, men har store problemer med og måtte forholde seg til eksen.

 

Sånn til slutt så har jeg bare hilst på mor ved én anledning..noe hun taklet dårlig på det tidspunktet, men det er en stund siden nå. Vi har giftet oss i mellomtiden, så jeg vil jo bli en naturlig del av guttens liv etterhvert.

 

Og til dere som ser en mulig hoggestabbe...ta dere ut. Jeg vet sannheten og gidder ikke svare de som ikke svarer på mine spørsmål.

[Anonym bruker]

Jeg hadde nok vært litt skeptisk, siden det er stemor (og ikke far), som tar kontakt. Men jeg hadde strukket meg for å få til en ordning, og etter hvert sikkert blitt mer positiv.

 

Jeg hadde ikke sett på det som en trussel, i hvert fall. Det er jo jeg som er mamma.

[Anonym bruker]

Det jeg er redd for er at den sjalusien skal komme og ødelegge igjen.. Har endelig roa seg nå etter lang tid med krangling og tull.

 

Hun kjenner jo han...kjente hvertfall.. Og hadde jo forklart hvorfor det var meg som tok kontakt, i tilfelle.

 

Er ikke så morro å se noe sånn utenifra og føle en er den eneste som ser det fra barnets synspunkt.. Vet bare ikke hva jeg skal gjøre...OM det er noe jeg kan gjøre.

[Anonym bruker]

Det har faktisk skjedd meg. Barnefar er veldig usosial og det å presentere ny kjæreste for meg da han leverer barna er noe han ikke tenkte over. Jeg syntes det er på sin plass å presentere hvem barna mine skal være sammen med issteden for å sette hun av oppi gata da han kommer med barna.

Da jeg har vanskligheter for å stole på x-en, så syntes jeg det var innmarri godt at den nye kjæresten tok kontakt og ville prate. Vi avtalte at hun skulle komme hjem til meg uten at han fikk vite om det før etterpå. vi satt og skravlet lenge, og jeg fikk en mer indre ro på at når barna er der, så har de det bra.

Han fikk vite om det etterpå om å sa han syntes hun var innmarrig voksen som gjorde det...makan...hva med han som er godt over 30?!!?!! er det noe dere er redd for, så ta kontakt heller en gang for mye.. :-) tross alt barn det er snakk om

[Anonym bruker]

Hvis hun taklet dårlig å hilse på deg tidligere, så er det ikke sikkert hun takler det noe bedre nå.

 

I prinsippet så synes jeg du har en veldig god idè der, så du har ingenting å tape på å gjøre et forsøk. Men jeg ville vært avventende til de helt store forhåpningene, så får du heller bli positivt overrasket.

[Anonym bruker]

Tusen takk for godt svar, 12:36

 

Det er jo barnet som er det viktigste oppi det hele, og barn trenger stabilitet og trygghet.

 

I min drømmeverden så er jeg mellomleddet.. Jeg vet hvordan jeg skal si ting til mannen min, så han ikke misforstår. Er veldig demokratisk anlagt og hater krangel, og kan snakke for meg på en ordentlig måte, uten å bli opphisset eller irritabel.

 

Meeen..frykten er jo at hun skal misforstå agendaen min. At hun begynner å tro at jeg skal prøve å "ta fra henne" noe....

 

Får tenke litt på det og hvordan jeg evt. skal ordlegge meg.

 

Er åpen for flere innspill, hvis det er noen andre som ramler innom tråden

[Anonym bruker]

Har ikke vært i den situasjonen, men motsatt. Eksen har ikke hatt noen ny kjæreste etter det ble slutt for 5 år siden, men jeg har, og det er litt vondt at eksen absolutt ikke liker at datteren min treffer min nye kjæreste Han snakker negativt til datteren min om meg og min nye kjæreste, og det gjør hans familie også, i tillegg til at de virkelig gjør alt de kan for å være vriene mot meg hele gjengen..Det plager ikke meg personlig så mye, men har veldig vondt av datteren min, som blir brukt på denne måten uten at de tar hensyn til at hun er glad i mamma´n sin, og liker mammas nye kjæreste. Har sagt til eksen at jeg skulle ønske han fikk seg ny kjæreste og kunne gå videre i livet han og, i stedet for å bære på denne bitterheten, som ikke kan være hverken sunt eller godt for ham heller...Og hadde en ny kjæreste tatt kontakt, ville jeg syns det var positivt, for jeg vil jo vite hvem datteren min omgås.

[Anonym bruker]

Tenkte jeg skulle forhøre meg med mannen senere i dag...høre hva han tenker. Kanskje han klarer og ta kontakten opp igjen selv også, hvis han skjønner at hvis ikke, så gjør jeg det.. Hadde vært det beste om de hadde klart å oppføre seg som voksne, men. Vi får se

 

Igjen..takk for svar! Er en fryktelig tung posisjon å være i, for både barnet, mor, far og meg. Godt å høre andres synspunkter!

[Anonym bruker]

Jeg har en eks som er sånn som du beskriver. Han tar aldri kontakt med meg, all info skal på død og liv gå gjennom mail, han sier aldri noe til meg når vi møtes ved levering, slenger døra i trynet mitt og stort sett.

 

Jeg prøvde å få igang en ny samværsavtale, og da ringte samboeren hans meg for å snakke om den. Jeg forstår at hun ønsker å bidra, fordi hun ser at han er klin umulig, men igjen, det er hans og mitt barn, ikke hennes. JEg sa til henne at han godt kunne ringe selv, men det ville han ikke. Mest av alt hadde jeg bare lyst å si at neivel, men jeg ønsker ikke snakke med deg heller. Men prektig som jeg er så lar jeg alle få komme til ordet.

 

Det er barnet det går utover, ikke meg, og det har jeg prøvd å si så uendelig mange ganger. Så for barnets del så har jeg kontakt med samboeren hans, for hvertfall å vise at jeg er voksen her.

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke helt hva jeg kan "hjelpe" med, men jeg selv er i en litt sånn smårar situasjon. Jeg har et barn sammen med en mann som har 3 fra før. Bf har ingen kontakt med meg i det hele tatt. Barnets søsken har ikke noen kontakt via faren, men gjennom mora til søskene (samme mor til alle). Søskene ønsker kontakt med meg, og deres søster. Hvis vi alle skal kunne ha kontakt så må det bli gjennom mora til søskene. Bf har ingen som helst interesse i å ha eller få kontakt med oss. Jeg og moren har en god dialog, hadde sikkert kunnet vært venner hvis vi bodde i nærheten, men det gjør vi ikke.

Poenget mitt er: Hvis dere ønsker å ha kontakt, så må noen ta første steget. Om det blir deg, så er faktisk det ikke gale i det hele tatt. Jeg er faktisk glad for, at jeg kan ha kontakt med de andre søskene, om det så er via moren dems

Så ta kontakt.