Kan noen objektive øyer se på denne problemstillingen for meg?

[Twintipp og himmelblå]

Til bursdagen min tidlig i våres fikk jeg en sydentur av ekssamboeren og sønnen vår. Nå til høstferien.

 

Vi har flyttet fra hverandre og jeg har som nevnt tidligere truffet igjen "min high school love".

 

Sønnen vår gleder seg veldig til å reise på ferie dit, og foreldrene til ekssamboeren vil også være der nede.

 

Eksen vil veldig gjerne at jeg fortsatt skal være med, og mener jeg må kunne gjøre dette for sønnen vår.

Jeg er usikker ifht til hvilke intensjoner han egentlig har med det, det er nok en blanding.

 

Han "nye" liker selvsagt ikke dette, da han også er usikker på hans intensjoner.

 

Allikevel vil min sønns behov veie tyngst, men han får allikevel vært på ferie med pappa, farmor og farfar.

 

Vi er alle gode venner, så vil nødig ødelegge noe her. Men, hva ville dere gjort???

[meg & to små vampyrer]

Jeg tror kanskje jeg ville latt sønnen dra med sin far. Og latt være å dra selv. Om din ekssamboer prøver seg på noe så kan det vel bli vanskeligere å samarbeide igjen? Pluss at det kan ødelegge for den nye og deg litt?

 

Eller har du veldig sterkt ønske om å dra på ferie med eksen og dine ekssvigers?

 

jeg mener ikke det er noe galt i å reise, men jeg vet ikke om jeg hadde orket. Samlivsbrudd er jo slitsomt nok som det er.

[3småtroll♥]

Jeg er egentlig imot å feire jul sammen osv etter endt forhold "for barnas skyld" som mange gjør, men i dette tilfellet så ville jeg faktisk reist:)

 

Du trenger ikke å være sammen med ekssen din hele tiden mens dere er der?

Ta det som en ferie, avtal hvem dager du kan finne på ting med sønnen deres og hvem dager han gjør det. Så kan dere jo spise middag sammen alle sammen så lenge dere er venner:)

 

Men å ligge på stranden sammen, dra på utflukter og tilbringe hele ferien sammen som en "familie", det ville jeg nok ikke gjort. Da blir det jo raskt forvirrende for sønnen deres også!

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Jeg ville blitt hjemme. Nettopp for din sønn sin skyld. Det er slutt mellom deg og barnefar, og du vet dere aldri vil bli sammen igjen. Det å bli med på en slik tur vil kunne gi falske håp til sønnen din. Han vil se dere sammen, se at dere snakker høflig/vennlig til hverandre, og han vil håpe. Håpe mamma og pappa skal bli sammen igjen. Slik de fleste barn håper om mammaen og pappaen sin som har gått fra hverandre. Jeg skrive ikke dette for å gi deg dårlig samvittighet, men for å forklare hvordan sønnen din antagelig kommer til å ha det dersom du blir med. Dette kan du også forklare til far, at du velger å ikke bli med fordi du ikke vil sønnen deres noen falske forhåpninger om at dere skal bli sammen igjen.

 

Og sønnen din kommer en dag til å forstå at det var til hans beste at du gikk fra pappaen hans, men gjerne ikke nå som han er så liten.

[Twintipp og himmelblå]

Takk for svar.

Jeg er veldig enig med deg Alva. Og er nettopp derfor jeg ikke ønsker å reise. Jeg hadde reist til verdens ende med Bush hvis det gagnet sønnen min, men jeg er også redd det skal virke forvirrende for ham.

 

Er nok heller jeg som kommer til å ha det fælt når han er der. Ville så gjerne ha opplevd dette med ham.

 

Far og jeg spiser middag eller kvelds sammen et par ganger i uken, og dette later til å gå veldig fint. Men, jeg er også redd dette blir i det drøyeste laget.

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Selvsagt vil du bare det beste for sønnen din :-)

 

Jeg skriver ut i fra egen erfaring, som skilsmissebarn, er jo ikke sikkert alle andre barn har det slik som jeg hadde det, men mange av venninnene mine i tilsvarende situasjon har samme erfaring som meg. Når man er lite barn håper man at mor og far finner sammen igjen. Når man blir større spør man mer hvorfor de ikke er sammen, og etterhvert begynner det å gå opp for en hvorfor. Når en blir tenåring, i hvertfall jeg, skjønner en virkelig hvorfor fordi man da opplever forelskelse og sånt selv, og man blir mer kritisk til egne foreldre og er bedre i stand til å også se deres negative sider.

 

Det er du som kjenner sønnen din best, og leser ham best, så da kan du også ta den beste avgjørelsen. Jeg tror kanskje jeg ville vært litt forsiktig med felles middager også jeg, for å ikke forvirre ham, men som sagt, dette føler nok du mest på selv hva som blir riktig.

[Mom2Two]

In my humble opinion:

 

Jeg hadde tenkt at bruddet er såpass ferskt, at jeg hadde blitt igjen hjemme av hensyn til den nye. Det må være ekstremt sårt for han hvis du reiser avgårde. Også fordi jeg tenker at sønnen din uansett får det veldig fint med pappa og besteforeldrene sine, og han får reist likevel, og du kan kanskje benytte sjansen til en alenetur med nyschjæsten?

[Twintipp og himmelblå]

Middagene har vært i forbindelse med avlevering og henting og slikt. Så han ser at vi har en god tone, og at vi ikke bare ringer på og han blir med.

 

Han er veldig reflektert og "moden" og jeg har snakket mye med ham. Jeg har sagt til ham at jeg forstår at han ønsker at vi skal bo sammen, men at vi ikke blir kjærester igjen. Men, at vi er glad i hverandre. Og at vi begge er VELDIG glad i ham.

Hans svar har da hver gang vært at han vil at vi skal bo "her" og at pappa skal bo i huset.

 

Jeg har også kjøpt to sett med magneter med tall på. Så hver gang han er hos en av oss, så setter han opp disse på kjøleskapene( 1-2-3-4 osv), og tar bort en hver morgen. Slik ser han og konkretiserer hvor mange dager det er til han skal til pappa eller mamma igjen.

 

 

Vi er også veldig veldig bevisste på at vi ikke sier at vi har savnet han såå veldig osv, men at nå var det godt å se deg igjen, har gledet meg til å se deg osv.

 

Han har tatt dette foreløpig veldig fint! Like fornøyd og blid som han alltid har vært. Så er redd denne turen vil ødelegge mer enn det gagner.

 

Tusen takk for svar.

[Gjest]

Hei

 

Nå er jeg hverken skilsmissebarn eller har barn med en annen. Men jeg er gift med en mann som har barn fra før, og det er ikke få ganger jeg har måttet ta denne praten med min mann og hans eks samboer.

 

Et barns høyeste ønske er å kunne leve sammen med mamma og pappa. De lever med et konstant savn, og det er at de ønsker å være med mamma når de er hos pappa, og motsatt. Det enkleste for dem er om mamma og pappa kunne bodd sammen, så hadde de ikke trengt å savne dem så fælt.

 

Og sånn er det bare. En realitet som selv når de blir større (min mann er skilsmissebarn og han synes det forstatt hadde vært enklere om de var sammen). Det foreldrene må gjøre, er å hjelpe disse barna til å innse at dette er det mest naturlige i hele verden. Og at det er OK å savne den andre når man er hos den ene.

 

Enkelte sammenhenger er OK at man er sammen om. Som skole-avslutnigner, bursdager, samarbeidsmøter etc. Da kan barna se at de fungerer sammen, og jeg kan trygt forholde meg til begge, uten at de må være engstelig for å "tråkke" feil eller si noe som sårer den andre (mamma blir kanskje lei seg når minsten sier at han vil til pappa)

 

Å dra på ferie sammen vil være med på å gjøre barna forvirret. For dette er ikke en naturlig setting å være sammen om, når man ikke bor sammen lenger. Det kan man ikke si om bursdagsfeiringer etc. Da snakker man jo bare om en kortere periode (noen timer) og man drar også hvert til sitt før barnet legger seg for kvelden.

 

StoreM er nå 11 år, og jeg har kjent henne siden hun var 4. Enda så kunne hun tenkt seg at mamma og pappa var nærmere hverandre. Ikke fordi hun ønsker at de skal være kjærester (for da hadde hun jo mistet meg.. ;o)) men hun kunne godt tenkt seg at vi bodde i samme hus..

 

Først og fremst vil jeg jo spørre deg twintipp og himmelblå: Hadde du klart å kose deg på sydentur med eks og ekssvigers, når du vet at du har en hjemme som kanskje er litt små-sjalu og engstelig?

Er svaret nei, er det jo ganske enkelt å ta en beslutning.

[Twintipp og himmelblå]

Ja, Mom2Two. Vi var jo på ferie sammen tidlig i juni, før T visste at vi skulle gå fra hverandre. Bare det synes jeg var en påkjenning.

 

Ja du vet, det hadde jo vært veldig koselig;-)) Men, min samvittighet er det verre med. Jobber med saken, og tiden rår vel over med meg!

Føles naturstridig å reise uten ham, men nå er jo han på tur med pappaen da.

 

[Kyllingbein]

Jeg hadde nok ikke reist.. Av hensyn til sønnen min, meg selv, ny kjæreste OG eksmann. Sønnen din kommer til å kose seg på ferie med familien sin akkurat like mye selv om du ikke er med.

[Twintipp og himmelblå]

Tusen takk for flott svar.

 

Er skilsmissebarn selv. De gikk ifra hverandre når vi var forholdsvis små, men allikevel ønsket jeg jo at de skulle bli kjærester igjen.

 

Akkurat nå tror jeg min er for liten til å uttrykke dette. Han savner oss når vi ikke er sammen, men sier at han ønsker at vi skal bo her vi bor nå og at pappa skal bo i huset. Så er jeg litt hos pappa og litt hos mamma.. Lille hjertet mitt.

 

Når han begynner å snakke mye om pappa foreslår jeg at vi ringer ham, noenganger vil han det, andre ganger ikke.

Men, ellers sier både barnehagen og vi at det virker som dette går veldig fint for ham. Han er blid og fornøyd. ihvertfall foreløpig.

 

Nei, det hadde nok vært vondt for meg å vite at han er sjalu og engstelig her hjemme. Men, valget mellom at jeg og han har det vondt eller sønnen min, er ganske enkelt i så måte.

Men, vondt hadde det nok vært for alle voksne involvert.

[attpåklatt 75]

Jeg reiste...

 

Jeg og eksen hadde bestilt sydentur ved juletider. den skulle være i august. I april fikk han ny kjæreste, og flyttet ut.

 

Men siden alle hadde gledet seg veldig til turen, så reiste vi sammen som planlagt. Løste det ved at jeg delte dobbeltsenga halve uka med ene ungen, mens han delte sovesofa med den andre. midtveis i uka, så byttet vi.

[bærtæ]

Jeg hadde reist. Rett og slett av den grunn av at barnet har gledet seg til dette.

[stearin]

Tror faktisk jeg også ville reist..

[112]

helt objektivt blir det nok ikke siden jeg er skilsmissebarn av foreldre som aldri har kunnet prate sammen. Aldri kommet på skoleavslutniger e.l samtidig. Min far kom heller ikke i bryllup eller konfirmasjon... Jeg synes det er flott at dere kan ha middager sammen og at du i det hele tatt vurderer denne ferien for sønnen din. Jeg tror ikke han vil bli forvirret om dere begge er klar i kommunikasjonen om hvordan forholdet deres er. Om kjærligheten til nytypen er sterk så tåler den dette. SØNN først, så type...Lykke til!!!

[Mille**]

Jeg hadde ikke reist, både for ikke å forvirre ungen, men også av hensyn til den nye kjæresten.

[Twintipp og himmelblå]

Sønnen min kommer alltid først for meg..Tidligere, nå og for all senere tid.

Men, vi besluttet i dag at jeg ikke skal dra.

 

Takker for svar alle sammen.

 

Klem