Mine "stesøsken" missliker meg..

[Anonym bruker]

Min mor bor med en mann.

Denne mannen har ikke noe kontakt med sine egnte barn, de er voksne alle sammen og har barn selv.

Jeg vokste altså opp med faren deres, jeg har helt ut litevis med sprit, jeg har trøstet moren min etter at hun er blitt banket gul og blå og etter at han har vært utro, jeg har blitt kalt både det ene og det andre av "stefaren" min og har kranglet med ham om stort sett alt. han er en arrogant dust rett og slett.

 

Jeg tror at barna hans missliker meg fordi de tror at jeg har "stjålet" faren deres, men hadde valget vært mitt så hadde ingen av oss hatt noe med ham å gjøre.

Min "stesøsken" og meg har ikke kontakt men møtes ca en gang hvert 5 år på "fest" eller liknende. Vi snakker aldri om stefaren min, kun om veldig overfladiske ting, merker at jeg ikke er likt.

 

Skulle ønske de visste hva jeg har vokst opp med så hadde de kanskje ikke vært så sinte på meg.

[Anonym bruker]

For å være ærlig så tror jeg ikke det hjelper at du forteller dem hva slags far de har. Du burde heller snakke med dem og høre om det er noe i det du føler uten å ta opp faren deres.

[Anonym bruker]

Nei, jeg kommer ikke til å fortelle noe med mindre de spør.

Vi snakker ikke sammen i det heletatt, kun veldig overfladisk når vi en veldig sjelden gang møtes.

Skjønner bitterheten deres altså, som har en far som ikke bryr seg også tror de atpåtil at han er en slags far for meg, så skjønner den.

Men sannheten er jo en helt annen. Tror mitt liv kunne vært bedre rett og slett hvis jeg ikke var oppvokst med ham, eller om min mor hadde funnet seg en snill mann. Egentlig syntes jeg at det er de som er de heldige, men det vet jo ikke de noe om.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det nødvendigvis ikke handler om at de missliker deg.

 

De har nok hatt et vansklig forhold til faren sin selv, som skaper masse rare følelser rundt det hele og at han har stiftet en ny familie de heller ikke vet så mye om gjør det nok enda vanskligere. Selv om de kan virke overfladiske og kalde så kan det handle om blanda følelser rund faren, det kan være alt i fra skam, savn, hat, osv. Kanskje de syns det er vansklig å ha et forhold til deg pga. faren at det heller velger å prøve å minst mulig med noe som har med han å gjøre.

 

Hadde jeg vært deg så hadde jeg ikke tatt det så personlig

[Anonym bruker]

Neida, jeg tar det ikke personlig.

Skjønner at det er mange vanskelige følelser inne i bildet. men jeg syntes det er trist at de skal ha det vanskelig pga ham, for han er ikke verdt det rett og slett.

 

[Anonym bruker]

Nei du har rett han er nok ikke verdt det, men det er deres far og det går bare ikke ann å slå av den farsfølelsesknappen.

 

Det er nesten "lettere" for deg siden det ikke er faren din, det er lettere å hate ham, være sint på ham osv. Siden han er deres far (barn ønsker jo bare foreldrenes oppmerksomhet) så vil de alltid være litt splittet i sine følelser ovenfor sin far. Jeg skal ikke bagatelisere det du har opplevd med ham, det er utrolig trist å høre at du måtte vokse opp med noe sånt. Men i motsettning til dem har du noe konkret å være sint på ham for, uten å ha måtte ha de følelsene som splitter deg totalt.