Å bære på en hemmelighet

[bokormamma]

Jaja, her går vi da.... hemmelig lykkelige, litt fortumlede og sannsynligvis sprekkeferdige, de aller fleste av oss.

 

Dette er min tredje runde, og til tross for to komplikasjonsfrie svangerskap og nydelige fødsler tidligere, er jeg litt spent og nervøs. Mye kan selvsagt gå galt og man vil liksom ikke glede seg for tidlig (takk og lov for internett, hæ?). Er det flere vårmammaer der ute som har problemer med å holde munn om dagen? Og hvilke tanker kretser rundt i hodene deres akkurat nå?

[TiNi88]

Jeg har store problemer med å holde munn ja! Men skal klare det. Jeg har fortalt det til et par venninder, men ingen i familien! Har jo så lyst til å prate om det hele tiden. Vanskelig å ikke tenke på det også, så jeg kommer til å prate hull i hode på alle når jeg paserer uke 12

Mange tanker i hode om dagene. Har begynt å huske veldig mye fra min egen barndom faktisk (: dukker opp flere minner daglig jeg ikke har husket på mange år.. Spennende hvordan kroppen forbereder seg. Dette er min første, så det er ekstra mye tanker og nye følelser..

[AnKv]

Hei jenter!

 

Jeg er nå 27 uker, så langt over "hemmelighetsperioden"!!! Men, jeg leste i en bok mens jeg bare var noen uker på vei om en dame som hadde vært hos sin Serbiske fastlege. Han kunne ikke skjønne hvorfor vi Norske jenter absolut skal gå rundt å holde det hemmelig de første 12 ukene?! Det er jo på dette tidspunktet som fosteret er mest sårbart og hvor man trenger å ta mest hensyn til seg selv!!! Jeg er så enig med den legen... jeg syns det var helt forfærdelig å gå sånn å holde det skjult for alle mens jeg var i dårlig form og måtte liksom late som om alt var tipp, topp! Jeg skjønner jo at mange er redd for at det skal gå galt, men jeg syns ikke man skal tenke så mye den veien. Nyt graviditeten fra første dag, og si det til de dere føler for!!!

[Anonym bruker]

hei:)

Ja jeg må si meg enig i at det er forferdelig vanskeligå holde på.. Har fortalt det til mine foreldre og mine svigerforeldre..samboeren min reiste på sjøen igår så jeg bare måtte ha noen å kunne snakke med det om:) Er tross alt 7 uker det er snakk om....

2 stk på jobb skal også ha neste år men de er over den "ikke si" tiden, det bare kribler etter å få det ut...

 

Dette er min første så selvsagt tenker jeg på ting, jeg tar både folat og tran kapsler.. men er det nok? noe mer jeg skal gjøre....Kjedelig å gå rundt sånn i det uvisse, men det går som oftes bra:)

 

 

 

 

[Levine ♥ Ƹ̵̡Ӝ̵̨̄Ʒ♥ gravid]

Jeg tok test på lørdag å den var positiv...

Dette et mitt andre svangerskap, Har en sønn på 13 mnd.

Sist gang fikk alle greie på det før jeg var 7 uker på vei, fordi alle viste at vi prøvde å det hadde vært et ønske lenge...

 

Denne gangen her har vi bestemt oss for å ikke si noe før i 12 uke, vis ikke det blir synelig da... Merkelig å gå rundt gravid å at ingen vet noe hehe....

Er så glad for å være gravid igjen:) Selv om det kommer til å bli slitsomt med en liten en i hus denne gangen!!

[bokormamma]

Ja, det er nok mye sant dette at vi er litt hysteriske med disse 12 første ukene her på berget. Jeghar bodd en periode i utlandet og der kom de fleste jeg kjente ut med slike nyheter med en gang de følte seg komfortable med det. Da opplevde de at folk også delte sorgen hvis det skulle gå galt:-)

Likevel, jeg kommer nok ikke til å kringkaste dette enda. Det er litt godt å være alene om svangerskapet en stund også, at det bare handler om meg og mannen min, liksom. Det gir oss litt tid til å glede oss og vokse med tanken på enda et liv, før vi skal forholde oss til hele resten av verden.

 

Det vanskeligste, finner jeg, er å greie å konsentrere seg om NOE ANNET ENN BABYEN om dagen. Når ungene er hjemme og våkne, går det jo greit, men ellers har jeg bare lyst til å babypludre, planlegge og dagdrømme, ikke jobbe eller gjøre husarbeid:-) Noen som kjenner igjen den?

[Huldretussa]

Hei jenter!

Det er stas med en hemmelighet i magen! Jeg er 7+2 på veg med mitt andre barn. Har ei jente på 11 mnd fra før:) Da jeg var gravid for første gang fortalte vi det nesten med en gang til søsteren min og foreldra mine. Resten av den nærmeste familien fikk vite det fra ca 7 uker. Det var så koselig å fortelle det! Vi var sprekkferdige. Denne gangen er det litt lettere å holde på hemmeligheten, men jeg gleder meg enormt til å fortelle det! Vi har bestemt oss for å vente til 12 uker. Det er mest fordi vi synes det er så gøy med en hemmelighet:) Flere ganger har jeg vært ganske nær ved å fortelle det. Mamma var her i dag og kunne gledelig fortelle om noen slektninger som venter barn, og da hadde jeg så lyst til å si VI OGSÅ!!!

 

En kollega spurte meg i går om vi hadde tenkt på når vi ville ha nr. 2. "jaaa.. vi har jo snakket litt om det" sa jeg, og hadde litt lyst til å si at nr. 2 allerede er på veg. Tror mange blir overrasket når vi endelig kan kunngjøre det!

 

Jeg har også mest lyst til å dagdrømme og planlegge (vi skal begynne på et større husprosjekt etterhvert...) - men må bruke det meste av krefter på jobb om dagen. Har en ganske fysisk jobb - og synker sammen i sofaen etter middag. Mange tidlige kvelder her om dagen!

 

Jeg har ingen symptomer på graviditet, men prøver å ikke bekymre meg så lenge mensen uteblir:) Jeg er heldig som slipper å være kvalm.

Men jeg er stupTRØTT og superSULTEN, så det kan vel ha noe med graviditeten å gjøre:)

 

[Carina har to små gull]

Ja det er tungt å holde det hemmelig. Jeg har ikke klart å holde det hemmelig for de på jobb. Men vi er ei lita avdeling med et lite miljø så jeg har fortalt det til de, Alle vet jo at vi har prøvd og mistet. Så mister jeg igjen får de vite om det. Har ikke fortalt det til slekt og venner. Der tenkte jeg at jeg skulle prøve å holde still litt lenger. Har første ul på tirsdag og forhåpentligvis er det gode nyheter .

[Anonym bruker]

Er 9 uker på vei med nr 2 og magen "strutter av lykke". Problemet er at min mann vil vente til han kommer tilbake fra utenlandstur med å fortelle dette til familiene våre. Er jo mange på jobb som allerede vet det fordi det ikke er noe tvil om magestørelsen. Heldigvis kommer han tilbake i morgen, men synes vel kanskje vi skulle ha fortalt noe litt før selv om det er tidlig enda.

[Oktobergutt2010:)]

 

Er nesten 33 uker nå, så en stund siden jeg bar på vår hemmelighet, men jeg husker vi sa til oss selv at vi ikke skulle si noe før vi var passert 12 uker. Etter å ha vært å fått graviditeten bekreftet, samt innvendig UL i uke 8 så vi ingen grunn for å ikke dele det med resten. Vi gikk raskt ut og fortalte det til alle! Spørs bare om vi var stolte, ja!

 

Vi tenkte som så at om noe gikk galt, ville vi heller ha masse støtte enn ingen fordi så få visste om graviditeten. Angrer ikke et sekund på at vi fortalte det tidlig. :-)

[Snart e trekløvern i boks ♥♥♥]

Vi klarte selvfølgelig ikkje holde på hæmmeligheten vårres så alt for længe. Når vi va 8 uker på vei så sa vi det til ALLE!! <3 Vi va så lykkelig. Etter å kommen over 7 ukers grensa som vi møsta på sist, så va det deilig.

 

Heeeeilt til æ bynte å blø ei uka etter dettan. Å va på ul osv.. Møsta den. Å det e nok det v'rste. Me at vi gikk ut me det å folk kommer jo å gratujlere enda.. Møsta i hælga. Æ blir så paff.. Så næste gang blir det 12 ukers regeln. HEILT KLART! Vent så længe dåkker klare

[bokormamma]

Det gikk ikke så greit med hemmeligheten, gitt...

Alt er fint med meg og babyen, men allerede i uke 7 begynte buksene mine å melde pass og den bulende magen var ikke lenger mulig å skjule. Dette er svangerskap nummer tre, så jeg var forberedt på at magen ville vokse rimelig fort, men dette er litt overkant. Midt i uke ni skal det liksom ikke være umulig å ligge godt på sida uten at magen kommer i veien.

Så vi måtte komme ut av skapet, i alle fall til den nærmest familien og vennene våre. Alle som ser oss daglig reagerte med "Ja, vi lurte litt på den der magen din!" så det var vel like greit.

Nå kan vi bare håpe at det går bra. . . Men uansett om det skulle gå galt, har jeg i alle fall da støtten av venner og familie å lene meg på!