Hva er feilen her:

[Anonym bruker]

Min svigermor mistet sin far for noen år siden. De hadde et greit forhold, sto ikke hverandre veldig nær men det var et nært familiemedlem (han var ikke hennes biofar, men hadde vært faren hennes siden hun var 12-14 år gammel - hun har aldri kjent sin ordentlige far). Ok. Begravelsen og dagene som fulgte dødsfallet smilte hun og var glad og positiv og jeg så aldri en tåren i hennes øyne. Tenkte at hun tok litt lett på det, men vi reagerer jo så forskjellig.

 

Svigerfar er også slik. Han har vært deprimert i mange år, og er ikke den som investerer seg på familiefronten. Er ingen varm og kjærlig person, men heller ingen kald person. Han var ikke i begravelsen engang fordi han hadde kuttet kontakten med hennes familie for mange år siden.

 

De hadde en katt, den døde denne uken, 9 år gammel. En innekatt som fikk altfor mye å spise.

 

De sitter inne å gråter for denne katten hver dag og kommer seg ikke opp eller ut igjen. Jeg skjønner at folk blir glad i kjæledyra sine, men når de gråter mer for en katt enn et menneske....og investerer seg mer i et dyr enn i mennesker....hva er feil med dem???

[Anonym bruker]

dust

[Anonym bruker]

I psykologien heter dette projisering.

[Anonym bruker]

Ingenting er galt med dem. Det er drøyt å uttale seg om andres måte å sørge på.

 

Jeg gråt ikke da mormor døde selv om jeg var forferdelig trist og syns det var grusomt, jeg følte jeg tok en rolle som "den som trøstet de andre". Men jeg kan gråte som en gærning hvis jeg og min samboer krangler, hvis jeg er sliten osv. Og jeg klarte ikke å slutte å gråte i kirken da en bekjent døde, selv om jeg ikke hadde et nært forhold til ham. Hvorfor kan jeg ikke forklare, men ikke får fortelle meg at min måte å sørge og reagere på er feil.

[Anonym bruker]

HI....og hva er det?

[Anonym bruker]

Mind your own buisness, din idiot!

[Anonym bruker]

Lurer mest på hva som er galt med deg jeg da...

 

Hva i alle dager har du med å skulle bestemme hvordan andre skal sørge over hva..?

[Anonym bruker]

HI

JEG synes det er rart, at man reagerer så forskjellig på slike ting. Jeg sier ikke at du skal sørge slik eller slik, men ville syntes det var rart hvis du ble mer lei deg for et dyr enn for et menneske. Jeg har hatt hund og mistet den og var veldig lei meg, men visste jo at sånn er livet. Jeg er et følelsesmenneske og det tok meg litt tid før jeg aksepterte det. Jeg ble mindre lei meg når en grandonkel av meg døde. Hadde ikke møtt han på gud vet hvor mange år og hadde ikke noe forhold til ham. Mistet min svigermors stefar for noen år siden, og dette var et godt, veldig godt menneske og jeg fikk ordentlig vondt inni meg.

 

Jeg synes det er litt rart når folk burer seg inne i en uke fordi de er i sorg for en katt, gråter og bærer seg. Men det er klart, vi er alle forskjellig og jeg sier ikke at dette ikke burde vært lov. Men jeg synes det er noe feil.

 

Men det er jo bare min mening, en av mange flerfoldige. Så fint at dere måtte slenge litt med leppa da. Makes me wonder who's the idiot...