Hvordan skal jeg ta fatt i dette?

[Anonym bruker]

Vi har en sønn på 12 år. Vi har også en jente på 8. Mannen min/pappaen til barna har alltid hatt et lite nært forhold til gutten, ofte oppført seg som om de var i en "hvem er sterkest"konkurranse (mest nå når han er blitt stor). Jenta er skatten hans, han tror hun er lagd av glass, og selv om han ikke har problemer med å sette henne på plass når det trengs (på en ordentlig måte) så har han en helt annen måte å være på med henne enn med sønnen.

 

Det er måten han svarer sønnen på når det kommer "teite" spørsmål (for det gjør det jo i den alderen!), han kan finne på å le litt, fnyse av det eller bare svare "herregud, du skjønner vel det...osv.". Han er ikke sånn hele tiden, men regelmessig. Når de snakker om noe så ender det ofte i småkrangler hvor begge ønsker å ha rett. Senest i kveld snakket de om noe, hvor det endte med at faren sa at han bare kunne gå inn å "sladre" til meg om han ville og så hadde han mumlet ganske høyt "baby" etter han.

 

Sønnen kommer selvfølgelig inn til meg og synes faren er en ordentlig dust, og jeg er så lei av denne situasjonen. Jeg har tatt opp holdningen hans tusen ganger men tydeligvis kommer vi ingen vei. Pappan synes helt åpenlyst at 12åringen hans sier ubeskrivelig dumme ting, som det ikke er mulig at andre på hans alder gjør. Han kjenner og er aldri i kontakt med andre i denne gruppen, men mener å huske at han selv aldri var slik. Han sier på en litt rundt-grøten måte at han synes sønnen er umoden og nesten uintelligent (han er veldig flink på skolen) og jeg blir kvalm når jeg hører han si slikt. Jeg fatter ikke at han tenker i de baner og skjønner ikke hvorfor.

 

Vi sliter i vårt samliv og jeg har lyst til å bryte opp. Hadde det ikke vært for at han er en god pappa med jenta så hadde jeg gitt opp for lenge siden, men dette er til å bli gal av. Jeg lurer på om jeg skal stille ultimatum, men jeg har lite å "true" med da jeg er avhengig av han økonomisk pga fysisk sykdom (for tiden). Jeg jobber med den saken, men kan ikke bare ta sakene mine å dra, heller ikke kaste han ut. Jeg ønsker ikke å skape en traumatisk situasjon her, verken for oss eller barna.

 

Men hvordan får jeg han til å forstå???

Vi gikk i samlivsterapi (ikke bare for dette problemet) og der tok jeg opp denne skevheten i omsorgen han har for sine barn, og hun forklarte han gang på gang at dette kom til å "ødelegge" sønnen i lengden. Men han tar jo aldri poenget, det er noe som han virkelig ikke skjønner.

 

 

[Anonym bruker]

dytt

[Anonym bruker]

Hei. Han virker umoden og forstår ikke at han er far. Forholdet far/barn vil aldri bli likestilt. Han vil alltid være far, barnet vil alltid være barn.

 

Jeg kunne ikke ha levd slik. Gjør noe nå, før dette gjør skade på barna.

 

Søk hjelp. Prøv familivernkontoret.

[Anonym bruker]

Hi

Som sagt, har gått lenge i terapi og han har forbedret seg på mange mange punkter. Men denne sitter tydeligvis langt inne...

 

Det ødelegger hele forholdet vårt, og han skjønner ikke hvorfor.

Jeg blir helt sliten og utvisket av dette.

 

Vi har slitt med masse i mange år og jeg har nok vært ganske følelsesmessig avhengig av han, derfor jeg har holdt ut så lenge. Men nå føler jeg som om jeg sitter igjen som bare skyggen av meg selv. Har fortalt han det jeg føler, men han synes det er for lett å legge skylden på han fordi jeg har mistet deler av livet mitt.

[Anonym bruker]

 

Vi hadde noe lignende her hjemme når minste jenta vår var rundt 3år. Mannen ble irritert og mente hun var et unntak, ustyrlig, frekk og burde forstå bedre en hun kunne. Alle andre barn var jo flinkere til å høre etter, bordskikk osv. Han hadde litt for høye krav. Jenta var og er helt normal og trasser litt som alle andre barn gjør.

Han skjønte bedre når han begynte å bli litt mer innvolvert i vennene hennes og barna i barnehagen. Da så han at dem også kunne trasse og hyle. Han fikk sett med egne øyne at jenta vår var helt normal og ofte var det barn som overhode ikke eide bordskikk og som hadde lov til rare matvaner som f eks ketcup i haugevis på all slags mat, liker ikke skorper på pizzaen osv.

 

Kanskje hvis mannen din måtte tilbringe litt tid sammen med sønnen og hans venner og være med når det er aktiviteter med skolen, skoletur osv Så ville han skjønne selv at sønnen deres er helt normal i forhold til andre barn på hans alder og få et annet syn?

 

Håper det løser seg og mannen din får en oppvekker! Håper du får noen gode råd