hvilke forventninger har dere til hverandre i forholdet?

[mer enn bare mor]

Vi har tydeligvis forskjellige forventninger til hverandre, og det føles så innmari leit

 

vet ikke helt hva jeg vil med innlegget men er så trist når man føler at man sliter i forholdet..

[lille sprelle]

Vi forventer at vi stiller opp for hverandre uansett og at vi tar opp ting på en ordentlig måte.

 

Vi er likestilte, men det betyr ikke at vi gjør akkurat de samme tingene. Det er upraktisk for oss ihvertfall.

 

Ingen er hverandres "hushjelp" og man rydder opp etter seg selv (dette er en selvfølge)

Er den ene ikke i form, trår den andre til. For mannen min betyr det at han stiller mest opp, men merker jeg at han er i dårlig form en dag, så tar jeg i et ekstra tak, kanskje litt utover det jeg burde ha gjort....

[abella]

Jeg forventer at han tar sin del av husarbeidet.

At han følger opp Knerten på lik linje som meg.

At han tar det opp hvis det er noe som irriterer ham.

At han gjør sitt beste for å lytte og forstå hvis jeg tar opp noe.

At jeg ikke må si samme ting tusen ganger, men at han husker det hvis vi har blitt enige om noe.

At han ikke lager krangler om småting, men kan svelge noen kameler innimellom.

 

Og så prøver jeg å etterleve det samme selv! :-)

 

Jeg forventer ikke at han skal være hverdagsromatisk.

Jeg forventer ikke at han skal gjøre husarbeid slik jeg ville gjort det.

Jeg forventer ikke at han skal forstå hva jeg tenker uten at jeg har sagt det.

Jeg forventer ikke at han skal være enig i alt som er selvfølgeligheter for meg.

Jeg forventer ikke at han skal ha gode dager og oppfylle alle mine forventninger bestandig.

[mer enn bare mor]

hm.. skal prøve å si litt om hvordan det er her.. kan ta eksempler fra de siste dagene.

 

- jeg leverer/henter hver dag (jeg som har bil med barnesete), dvs at jeg at jeg er ute av huset kl 7.20, og hjemme 16.50. Mannen kommer som regel hjem samtidig (evt kommer han hjem før, de dagene han har kontordag, men da reiser han samtidig som meg. De dagene han er hjemme rundt kl 17, så reiser han hjemmefra halv syv - men vi står opp samtidig i seks tiden pga at jeg alltid tar morgenstellet).

 

- når vi kommer hjem så forventes det at jeg lager middag til småen + middag til oss (og jeg må alltid bestemme/kjøpe inn mat)

 

-oppvasken forventes det at jeg tar

 

- kveldsstellet på småen er det for det meste jeg som tar, selv om mannen er blitt flinkere. Men da er det gjerne etter litt mas fra meg, så blir jo ikke akkurat en positiv stemning..

 

- mannen har mange telefoner (i forbindelse med jobb) og bruker mye tid på dataen på kveldstid (men er mye jobbrelatert), så sånn sett er det jo fullt forståelig.

 

det som jeg finner frustrerende er at mannen går på golfbanen akkurat når småen skal legges, og hvis jeg kommenterer at det er jo midt i .... leggetid, så blir han bare irritert og lurer på når han da skal få gå på golfbanen.. og hvorfor kan jo ikke jeg legge ....

 

på lørdag var jeg på jobb, og det ble ikke tatt noe oppvask den dagen, i tillegg så er jeg blitt syk, så mannen klager på at det er så lite initiativ i meg, og jeg må jo finne på noe vi kan gjøre sammen (han syns jo også at vi krangler mye for tiden og ønsker at det skal bli bedre..). Nå er mannen riktignok idårlig form også, men tror alle kan være enig i at jeg er mest syk siden jeg feks har måttet legge meg i 8-9tiden i helgen for å i det hele tatt fungere, mens mannen har vært oppe til 00-01..

 

likevel er det jeg som har tatt morgenstellet til småen (mannen måtte gi småen frokost på lørdagen da siden jeg måtte på jobb) begge dagene, i dag har mannen skiftet 1 bleie, samt gitt han lunsj + kveldsgrøt (så idag har han jo faktisk gjort litt...)

 

uff.. dette ble langt og sikkert uforståelig, men ja. noen med gode råd?

 

 

[abella]

Det vanlige rådet er jo at dere må sette dere ned og snakke om det og bli enige om en fordeling. Men mulig dere allerede har gjort dette?

Du kan jo lage en liste med alt som gjøres av husarbeide og si at dere må bli enige om en fast fordeling, for 'frivillighetsprinsippet' fungerer ikke for dere.

 

Ellers høres mannen din lat ut, og jeg mener han utnytter deg. Hvis jeg var deg hadde jeg ikke giddet å gjort noe for han før han begynner å gjøre det samme for deg. Dvs ikke vasket tøyet hans, ikke skiftet på senga hans, ikke handlet/laget mat til han (drastisk, ja, men kanskje nødvendig?), ikke ryddet etter han, evt ha et 'roterom' hvor du slenger alt han har rotet ut så får det ligge der til han selv rydder det bort (så slipper du å se det imens).

 

Du får selv velge hvilken innfallsvinkel som passer for deg. Men du må stille krav til han, og du må vise at du mener det!

[mer enn bare mor]

jo, vi har vel til en viss grad snakket om fordelingen, men jeg er vel helst dårlig på å si fra når ting ikke er OK for meg. Og så føler jeg helst at jeg bør greie hus, hjem, barn og jobb, og likevel ha overskudd til forholdet våres.

 

Ja, mannen min er lat på hjemmefronten (inne), men ute er han det motsatte - han er en handyman så fikser det som må fikses, men ellers så er det som er inne "mitt" område.

 

I sommer kommenterte hans egen mor at han burde ta seg mer av barnet, og avlaste meg mer.. Jeg må innrømme at jeg ble glad da hun sa det, og fikk et lite håp om at han kanskje kom til å tenke litt mer over det, men det skjedde nok ikke..

 

Vi har de samme problemene som alle andre av hans venner sier han, og så er det det at dama maser mens mannfolka er enige med seg selv om at de gjør nok.... For de leker jo med barna sine og er FLOTTE fedre for dem (og faktisk bedre enn sine egne fedre - sier de), så han forstår ikke hvorfor jeg maser eller er sur og lei om dagen.. Min mann er verdens flottetste pappa og han leker og forguder barnet sitt - men skulle så gjerne ønsket at han kunne ta litt mer av "jobben" med å ha barn også..

 

En siste kommentar : mannen mener at frem til barnet er MINST ett år så er det et mor/barn forhold, så antall bleieskift det første året er minimalt, fordi han var pappa og dermed ikke hadde det samme båndet som mammaen hadde.. Han mener det er mye bedre for barnet om det er mammaen som gir barnet flaske, skifter bleie, bysser osv - (barnet roet seg jo oftere hos meg også da, så da ble det jo til at han ikke syntes at han trengte å prøve noe særlig for han hadde ikke de "evnene" som en mor hadde). Make any sense?

[Abracadabra]

min mann er veldig snill og tålmodig, men etter å ha vært sammen i snart ti år forventer jeg omtrent ingenting lenger. trist men sant. han er blind ndg husarbeid, glemmer momentant å gjøre de tingene jeg faktisk ber ham om å gjøre, skritter elegant over bossposene selv om jeg setter dem MIDT i døren, og tar aldri initiativ til å gjøre noe med hus eller unger selv (utenom ting jeg synes er HELT teite, hehe - altså han vil rydde på 'roterommet' før vi har pakket opp koffertene etter ferien feks., noe jeg synes er rimelig meningsløst).

 

han forventer av meg at jeg skal gjøre alt husarbeid og ta alt ungestellet. han sier at han ikke forventer det, men det blir jo sånn i praksis. også kommer han med premiekommentaren "du må bare fortelle meg hva jeg skal gjøre, så gjør jeg det!" men jeg mener jo at når man er 36 år så må man kunne bruke øynene og fornuften litt. (pluss at om jeg ber ham gjøre noe, så sier han jada, og glemmer det sporenstreks.) når klokken nærmer seg ni, da er det leeeeenge siden treåringen skulle vært i seng, feks - men da må jeg likevel påpeke opptil flere ganger at "burde dere ikke ta på pysjen snart?"

 

slitsomt å måtte ta ansvar for ALT, sukk.

 

men han er snill og god med oss og vi er kjempeglade i ham, og det teller for mye og i natt når yngstejenten våknet med et helt utrolig skummelt anfall av falsk krupp var det han som ble sent på legevakten/sykehuset, så det er jo litt praktisk å ha ham her av og til... ;-)

 

men FY SKAM svigermor som ødela ham, sier jeg bare. hun virker rimelig rødstrømpet, men hun maste og maste på ham og broren når de var ungdommer, for så å ende opp med å gjøre alt selv. så han er jo totalt resistent mot mas også dessverre ;-)