Jeg er gift og har en mannlig bestevenn.

[Anonym bruker]

Mannen min er endel borte også i periode, men uansett så stoler han på meg og er helt komfortabel med at jeg får besøk av kameraten min. I går var mannen borte på fest mens jeg var hjemme med barna. Utpå kvelden ringer min gode venn for å høre om vi er hjemme og om det passer at han kommer på besøk. Bare å komme det svarte jeg og han spurte om mannen min var hjemme, synd, men håper det er ok for ham at jeg tar meg en tur selv om han ikke er hjemme svarte han da.

Vennen min en enslig og veldig engstelig for at mannen min skal tro noe vondt om meg og ham.

Blir sittende å prate, le og mimre til langt på natt, vennen min treffer mannen min på vei hjem og de slår av en prat. Når mannen min kommer hjem så tar han rundt meg og sier: Vennen, jeg er så glad for at....har holdt deg med selskap mens jeg var ute, har dere had det hyggelig? Jo, kost meg skikkelig og det var veldig greit med selskap siden jeg aldri får sove før han er vel hjemme igjen uansett. Bedre å sitte i hyggelig selskap da enn mutters alene med kun elendig tv-underholdning eller sitte på nett til øya er røde og såre.

 

Ikke alle menn takler at kona har en mannlig nær venn, særlig ikke som har så tett og nært forhold som vennen min og jeg har. Det er ikke noe erotisk i vårt forhold, kun vennskap og at vi har svært mye til felles. Tvillingsjeler på mange måter. Jeg føler meg ikke hel uten ham, han er faktisk nesten like viktig for meg som både mannen og barna er, er så utrolig glad i den mannen. Vet jeg kan stole på ham uansett hva det skulle være, både med barna og mine innerste mørkeste hemmerligheter.

Det er godt å gråte på skulderen hans hvis jeg har det vondt, sitte i armkroken eller få en stor god bamseklem. Vi fullfører setningene nesten for hverandre og begge har en vanvittig intusisjon når det kommer til den andres ve og vel, vi kan være milevis fra hverandre og alikevel føle det sterkt på kroppen om den andre har det vondt eller har problemer.

Ingen forstår meg på lik linje som han gjør, vi kan bare sitte sammen uten å snakke også i lange perioder uten at det blir ubehagelig eller kleint.

Det er en slags kjærlighet uten forelskelsen, helt utenkelig å se for meg et fysisk forhold som mann og kvinne sammen, men som sjelesørgere, inspiratorer,samtalepartner så finnes det ikke bedre match.

Jeg elsker mannen min, det kribler i magen bare jeg tenker på ham, så jeg har alle de rette følelsene, jeg stoler på ham og ønsker ikke at han skal være lik min beste venn, de utfyller begge sine roller i mitt liv.

Jeg håper at vennen min treffer en flott jente og kan stifte familie en dag, det unner jeg ham, men samtidig er jeg også livredd for at hun ikke skal forstår vårt vennskap og vårt behov for kontakt, det går begge veier. Både han og jeg har vært i tidligere forhold der partnerene våre ikke aksepterte vårt tette vennskap, men vennskapet ble viktigst til slutt.

Det er jo ikke slik at vår kontakt og våre stunder sammen ville tarr mye av tiden i et forhold, vi trenger ikke ha daglig kontakt, ofte holder det at vi snakker sammen over telefon en gang i måneden, det kan gå fra dager til uker og måneder mellom hver gang vi treffes og tar oss en lengre prat alene. Han kommer som oftest hit når mannen er hjemme, de går heldigvis meget godt overens.

 

Ja, dette ble langt og sikker kjedelig for mange, men det er for å forklare at enkelte vennskap på tvers av kjønn faktisk er så viktige og livsnødvendige at om partnerene vil prøve å skille disse vennene så er det de som til slutt ville tapt den kampen, sim faktisk er unødvendig siden det ikke er en trussel annet enn sjalusien partenerene føler.

 

 

[Anonym bruker]

Hyggelig for deg. Men er du helt sikker på at ikke HAN er litt forelsket i deg..?

[Anonym bruker]

zzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzz

[Anonym bruker]

Ja, det er jeg. Han er utrolig glad i meg, men ikke forelsket. Vi var venner og begge frie til å utforske slike følelser i mange år før jeg traff mannen min. Vi er begge normalt attraktive mennesker som i utgangspunktet lett kunne ha blitt tent på hverandre, men av en eller annen merkelig grunn så har det aldri skjedd oss. Enda vi har sovet i samme seng ved flere anledninger da vi var yngre og ofte reise på turer, drakk oss fulle samme osv. Men nei, aldri vært i nærheten av. Han er langt fra den blyge typen og hadde lett gjort framstøt hvis han var interessert, samme med meg.

En periode på et halvår delte vi også leilighet, alle har alltid trodd det var noe på gang mellom oss, ikke at vi har brydd oss om det. Mannen min viste fra før vi ble et par om dette vennskapet, men han har aldri had noe problem med det, jeg sa jo fra at dette vennskapsforholdet var noe han måtte akseptere og respektere hvis det skulle være noen sjans for at vi skulle kunne fungere sammen. Best av alt er at de to faktisk har blitt gode venner med årene.

[Anonym bruker]

Slik har jeg det også, min mann også igrunn. Min gode venn var jeg på blind date med, kjærlighet ble det ikke men ett livslangt vennskap ble det. Vi bor nå langt fra hverandre, men når vi treffes føles det ut som det var igår. Vi snakkes i telefon, på nett og via vanlig post. Kjærestene våre går godt overens, så vi har det supert alle sammen.

 

Min ene ex-kjæreste har jeg det også slik med. Det var derfor vi gikk fra hverandre for vi gikk fra å være forelsket til å blir bare kjempe gode venner. Det er han jeg ringer eller drar til om jeg har tunge stunder. Når min mann mener jeg trenger å komme meg ut døra, litt vekk fra han og ungene så er det han jeg blir sendt til.

Og han kommer hit når han trenger noen, om det er meg eller min kjære hjemme har ikke noe å si. Tror igrunn det er min kjære som har snakket mest med han i det siste.

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg hadde en sånn venn i ti år! Min aller beste venn i hele verden, vi visste alt om hverandre på godt og vondt, og hadde samboer og barn på hver vår kant. Vi var aldri forelska i hverandre, hadde ingen følelser for hverandre overhodet, og jeg som deg følte meg ikke hel uten min nærmeste venn.

 

Vet du hva..??

 

Idag er vi gifte!! Med hverandre!!

[Anonym bruker]

Mulig det er slik for dere, men jeg har vært gift i mange år med mannen min og elsker ham. Så man kan ha det vennskapet uten at det ender i et kjærlighetsforhold. Jeg og vennen min har vært venner i snart 20år, så hadde det vært meningen at det skulle bli oss så hadde det skjedd for lenge siden :-)

Men synes det er flott det gikk som det gikk hos dere.

 

 

[Anonym bruker]

Ja, vi var bestevenner i 10 år, og har nå kjent hverandre i 15 år.

Jeg var gift med en annen, og hadde ett flott ekteskap i ca 8 år, men det gikk ikke som jeg hadde tenkt, gitt;)