Barneoppdragelse

[Anonym bruker]

Når våre barn kopierer ting som stebarna gjør, ting som jeg ikke tillater, nekter jeg fellesbarna å gjøre/si det samme som stebarna.

Jeg driter ikke loddrett i at det kan støte noen, men jeg er mektig irritert på mannen min for at jeg ikke har fått delta mer i oppdragelsen av fellesbarna. Jeg synest at stebarna er uoppdragne, de sier og gjør ting jeg selv hadde fått husarrest for, ting jeg aldri vil at mine unger skal si/gjøre.

 

Barna våre er små, og eldste er i "hvorfor" alderen. Så på alt jeg irettesetter, kommer spørsmålet "hvorfor"

Jeg svarer slik jeg normalt ville gjort:

-Fordi det er ufint

-Fordi det er uoppdragent

-Fordi det er uhygiensik

-Fordi det er skittent

 

Når det kommer kommentarer som: Jammen x og y får jo lov, sier jeg videre ting som. Jammen, jeg er din mamma, det er jeg som bestemmer over DEG/dere. Jeg vil ikke at mine unger skal oppføre seg slik, for det er ikke pent. Det er pappa og mora deres som bestemmer over dem, og de har andre tanker om hvordan barn skal oppføre seg. Hadde jeg bestemt over x og y også, så hadde ikke de fått gjøre sånn heller.

 

Jeg er ikke en streng stemor, som er strengere med stebarna, enn jeg er med egne barn, fordi om mange her mener at alle steforeldre er sånn. Jeg er helt klart strengest mot egne barn, når det gjleder det meste, grising, rydding, manerer, hygiene, og helt sikkert skolearbeid når den tid kommer.

 

Årene før vi fikk barn snakket vi mye om barneoppdragelse, og jeg sa i fra om ting jeg ikke kom til å tolerer fra egne barn, ting jeg mente var feil i forhold til stebarna. Han visste om mine holdninger, men han var nok av den oppfatning av at jeg var uerfaren og idealistisk, og at jeg bare kom til å gi etter når jeg fikk egne barn. Jeg må også få legge til at han og eksen er ekstremt slappe med stebarna, jeg er egentlig ikke en veldig streng mamma i forhold til andre mødre jeg omgås.

 

Han blir av og til sur når jeg forklarer fellesbarna hvorfor de ikke får bare slippe dritten sin på gulvet, hvorfor de må si takk, hvorfor de ikke får svare frekt etc. Jeg sier klart ut at jeg ikke aksepterer slikt.

 

Barna våre er stort sett greie barn, spør pent, ikke særlig grisete og rotete, relatvit selvstendige og omtenksomme små barn. Men når stebarna er her, vil de også holde på på samme måte, synest det er litt frustrerende.

 

Når vi diskuterer barneoppdragelse, som at man ringer farmor å takker for gaver når man får en pakke i posten, så er han jo enig med meg. Han greier ikke komme med en god grunn til at barna skal få slippe det. Han har heller ingen god grunn for å akseptere frekke svar og uomtenksom oppfrøsel.

 

Hva tenker dere, er det mobbing av stebarna, når jeg krever normal oppførsel av egne barn, fordi jeg vil ha veloppdragne barn, når jeg vet at deres egne foreldre tillater det?

Jeg mener jeg har rett til å oppdra barna mine som jeg vil, men mannen blir dritsur om jeg virkelig irettesetter dem for ting som han aksepterer av stebarna. Det dreier seg om helt elementære ting, hvordan man sitter ved bordet, at man ikke bare slipper sjokoladepapiret på gulvet, at man sier takk når man får gaver, ikke roper og avbryter når noen er på telefonen, at man må vente på tur, at man ikke slenger med dører etc.

Jeg mener han visste om min oppdragelse før vi fikk barn, nå får han leve med det. Skulle egnetlig ønske at stebarna hadde litt manerer også.

 

[Anonym bruker]

Kjør på! Du gjør det eneste riktige....

[Anonym bruker]

Akkurat det samme her, men heldigvis lar pappan meg bestemme like mye ifht oppdragelse når barna hans er her. Det er faktisk vi som eier huset og betaler like mye for å bo her. Hos oss gjelder våre regler, hva moren deres gjør spiller ingen rolle.

 

I vårt tilfelle var moren og faren deres svært ulike og hadde svært ulike meninger om oppdragelse. Heldigvis er jeg og min mann like på det området.

 

Problemet er allikevel ikke løst, barna hans er her kun annenhver helg + en ukedag, så det er ikke nok tid til å oppdra dem på. Moren har dessverre den største påvirkningen på det området. De er også for gamle til å få "ny" oppdragelse".

 

Ønsker deg lykke til, selv ser jeg fram til at barna hans blir gamle nok til å flytte for seg selv.

[Anonym bruker]

Fra barna er ganske små, vil de nok oppleve det som en kritikk av sin mor, om du snakker nedsettende om ting som hun kanskje ikke bare aksepterer, men også gjør selv. Det er et av de store vanskelige problemstillingene med nyfamilien.

[Gjest]

Så lenge du ikke "disser" mor og stebarn synes jeg det er helt greit.

 

Jeg har ingen stebarn selv, men mine barn har en stemor, og jeg lærer ungene at hjemme hos pappa og ***** er det deres regler som gjelder. Og begge voksne har like mye de skulle sagt ovenfor barna. De er tross alt en familie og må ha felles regler for mine, dine, våre barn. Noe annent er tåpelig og upraktisk.