Bestemor som ikke vil passe barna..

[~sjiraff~]

Her kommer en historie fra den andre siden..

 

http://www.dagbladet.no/2010/08/20/magasinet/jesper_juul/relasjoner/barn/13038076/

 

[*bolla pinnsvin*]

Skjønner henne forsåvidt godt, jeg. Kommer jo helt an på hvor mye hjelp datteren hennes forlanger. Jeg er alenemor, men det kunne ikke falt meg inn å komme drassende hjem med ungene annenhver helg, for jeg regner med at mamma og pappa har andre ting de har lyst til også. Det er aldri nei hvis jeg først spør om barnevakt, men jeg passer på å ikke overbruke dem. Barnebarn skal være kos, ikke "jobb". Det er mine unger, ikke deres.

 

De som forventer at besteforeldrene skal lyde det minste vink (sier ikke at det er sånn i denne artikkelen, men kjenner noen som er sånn) synes jeg bør ta et lite oppgjør med seg selv. Man skal ikke ofre absolutt hele voksenlivet sitt fordi man har fått barn. At foreldrene mine nå har lyst til å reise, gå ut med venner og kose seg har jeg full forståelse for. Jeg vet at de elsker barnebarna sine over alt på denne jord

[AnonymeAnine]

Jeg forstår også denne bestemoren. Selv om datteren tydeligvis ble mor altfor ung og ikke helt var klar over hvilken "belastning" det er med barn i huset, var hun tydelig voksen nok til å ta en beslutning om å bli mamma. Jesper Juul gir et godt råd, synes jeg. Det er alltid viktig å vite hverandres behov og hva slags rolle den andre part forventer man skal ha, så tar man det derfra. Dette gjelder jo egentlig alle slags forhold. Jeg må innrømme at jeg "går til kjøleskapet" når jeg er hos mine foreldre og vi tar oss til rette men jeg vet at det er OK fordi jeg har spurt om det er OK og at de må si ifra om vi går over grenser. Vi forlater ikke huset deres (de bor i en annen by så når vi er der overnatter vi flere dager) i et kaos for å si det sånn.

[*bolla pinnsvin*]

Tenker også over det med maten. Er de her er det bare å gå og forsyne seg og det samme gjør jeg når jeg kommer hjem. Skal vi derimot på hytta f.eks tilbyr jeg meg alltid å kjøpe med mat. Mamma sier bestandig nei, men da kjøper jeg heller med litt vin eller øl, sånn at jeg har bidratt med noe. Jeg er tross alt over 30 og tjener greit, så det får være grenser for hvor lenge foreldrene mine skal brødfø meg, tenker jeg.

[Twintipp og himmelblå]

Jeg tenker også på hvor mye hun ønsker å benytte seg av barnevakt.

Er det for å feste, eller fordi hun har det stritt ifht utdanning etc? En vesentlig forskjell her.

 

På en annen side mener jeg, at det å få barn er en livslang prosess. Og nettopp derfor en utrolig stor omveltning i ens liv. Jeg synes veldig mange tenker "lyst på en baby", uten å tenke over alt ansvar det innebærer. Har jeg\vi overskudd, energi, økonomi, lyst og resursser til å få et barn til på dette stadiet i livet?

Eller gjør vi det fordi samfunnet forventer det av oss, eller vi bare har lyst.

 

Er jeg klar til å få et barn uavhengig av hvilke hjelpebehov dette barnet måtte ha.

 

Synes også det er viktig å tenke på hvilket nettverk man har rundt seg.

Og i min verden er det en selvfølge at man hjelper hverandre, men selvfølgelig ikke utnytter hverandre.

 

Hvis situasjonen var slik at min datter var under utdanning og mye alene, og mitt barn var sliten, så hadde jeg SELVFØLGELIG hjulpet barnet og barnebarnet mitt.

Og dersom hun ikke orker å hjelpe selv, så kan hun jo hjelpe henne med å finne barnevakt, hushjelp eller annet som hjelper datteren sin.

 

Har man ikke sine nærmeste, hvem har man da?

[AnonymeAnine]

Ja, ikke sant, bolla pinnsvin. Man skal jo bidra. Vi også kjøper inn mat osv, det er jo ikke snakk om at de skal betale alt for oss. Man koser seg jo gjerne litt ekstra når vi først er på besøk og det blir jo ganske dyrt.

[*bolla pinnsvin*]

Selvfølgelig er det nyanser her. Jeg kjenner ei som har tre døtre, som alle har barn. Eldstedatteren hennes bare bestiller ferie og gir beskjed (ikke spør) om at ungene hennes må være hos moren. Barna hennes er hos bestemor hver morgen før skolen og spiser der hver dag. Hun har såååå behov for egentid at hun ikke ser at moren hennes er kjemesliten, men føler hun ikke kan si nei. De får sjelden reist eller gjort ting de har lyst til, fordi de føler at de må være tilgjengelige. Sånt er bare trist synes jeg.

 

Men, selvfølgelig, det er et ekstremt tilfelle. Det jeg vil fram til er at man er nødt til å innse at ens barn faktisk er ens eget ansvar og den hjelpen man får skal være noe man setter pris på, ikke noe man krever og forventer.

[Ugl@]

Synes det er en selvfølge å ha respekt for at besteforeldrene til barna faktisk har et eget liv. Vi spørr alltid om de har planer før vi spørr om barnevakt, ikke ofte vi spørr heller, helst de som tilbyr seg.

Når jeg er hos svigers på helgabesøk så ordner jeg meg skiver selv og kaffe/ te, men jeg går ikke i kjølebua og forsyner meg av feks steika fra i går, åpner ei flaske brus, eller henter ei flaske vin.

Samme hjemme hos mamma og pappa, jeg forsyner meg med vann/ kaffe/ te, barna spørr om de feks får ei skive eller noe å drikke. Viktig at de lærer normal høflighet.

 

Kommer selv til å tilby barna mine barnepass når jeg selv har lyst, og kommer selvsagt til å stille opp eller finne alternativer hvis det er en krise og de trenger hjelp med barnepass, eller skal noe litt viktig som feks bryllup, kveldskole ol.

Men de skal ikke få ta det for gitt at jeg dropper egne planer for at de feks er litt sliten eller plutselig får lyst til å ta seg en fest.

 

Jeg synes selv det var vanskelig å spørre foreldrene mine om de kunne passe ungene natt i går denne helga, enda de ikke har passet de yngste siden i vår engang. Ikke fordi de ikke stiller opp, men fordi vi ikke skulle noe spesiellt annet enn å kose oss og slappe av hjemme. Men de stilte opp, men da mannen spurte om de tok dem en natt til så svarte de at de hadde egne planer og derfor uaktuelt å ha dem ei natt til, fikk heller se en annen helg.

Men jeg synes det bør være slik også, det skal ikke være for lett å spørre.

Selv da jeg var alenemamma og ikke hadde noe avlastning eller helgafri så tok jeg aldri foreldra mine for gitt. Stort sett ordna jeg barnepass selv hvis de da ikke spurte om de kunne få passe ham.

 

[lille sprelle]

Det var en bra artikkel. Jeg må dessverre ty til besteforeldre ganske ofte, men har spurt dem i forkant om det er greit og de har sagt at jeg bare må spørre. jeg har sagt at de må være ærlige på om det er slik at det ikke passer. Så vi har et avklart forhold. jeg spør alltid og de har alltid muligheten til å svare nei - noe de sjelden gjør.

 

Grunnen til at jeg spør er helsa og sjelden/aldri noe annet. De har derfor sagt i fra at vi må spørre også andre ganger enn når det er årsak slik at mannen min og jeg kan ha litt alenetid.

 

Jeg vet jeg er heldig, men samtidig - jeg tar det overhode ikke som noen selvfølge!