Lagt ut for anonym på anonymsiden

[trillemamma]

Først vil jeg si, min mann er ikke utro, jeg er ikke utro, han er oppegående og snill bare for å gjøre det klart:)

Vet at mine slike innlegg her er mer dramatiske...

 

Men jeg vi krangler mye..Hvorfor?

Han er sjalu.

Han er dårlig på å kommunisere.

Han finns ikke ydmyk når det gjelder å innrømme sine egne feil, han har en "fasade" som han tror ikke andre mennesker kan se, men jeg ser usikkerheten hans men han er for stolt til å innrømme det noe som irriterer meg grønn!!

 

Det er hans negative sider.

 

Hans positive sider er:

 

Han er en veldig god far.

Han tjener bra og er veldig raus (jeg styrer all økonomi så han tenker kun på å tjene pengene for familien, og kjøper aldri noe dyrt til seg selv, vi sparer mye)

Han elsker meg, han sier dette ofte og er den av oss som oftest vil ha sex (jeg sliter med lysten når jeg er sur! hehe)

Han er trofast

Han er veldig snill (snill og hjelpsom mot familien min og venner etc...)

 

 

Jeg har slitt mye med depresjon men fungerer bra da.

Men vi har barn så jeg er på en måte avhengig av han også, vil ikke bli alenemor!

Tør ikke det..men jeg er også lei av å krangle om alt og ingenting..hans manglende evne på å kommunisere gjør at ting ikke blir forstått slik de skal eller vi ikke blir enige osv....

 

Vi krangler nesten hver dag! Stakkars ungene..jeg tenker på dem, de kan bli stresset og usikre på dette..den eldste er preget av dette allerde i den form at blir grinete eller veldig høylytt selv når vi krangler...

 

what to do...

 

Jeg tenker også at jeg ikke orker å flytte fra ett pent hus til å leie en leilighet!! jeg har ikke råd til å sitte med dette huset alene...og så alt det praktiske rundt da...barnehage, skole osv....

Anonym

[Gjest]

Det er fryktelig tungt når kommunikasjonen svikter. Men du påpeker jo mye positivt i forholdet dere i mellom også, og hvis kommunikasjonen er det største problemet er jo dette noe man kan forsøke å gjøre noe med. Ihvertfall før man gir opp. For ungene sin del også.

 

Kontakt familivernkontoret. De tilbyr parterapi og det er kanskje det dere trenger? Noen ganger kan det være en etterlengtet befrielse å få litt veiledning, råd og støtte når man selv ikke ser klart.

 

Ikke ta sorgene på forskudd. Gi det en sjanse og forsøk å få hjelp utenifra. Lykke til.