Trenger noen synspunkter på dette...

[Anonym bruker]

Jeg har en datter på snart 4 år. Det ble slutt med barnefaren da hun var 1 år, kanskje noe yngre. Jeg ble sammen med en annen relativt raskt, og han har vært en stor del av livet til datteren min disse tre årene. Vi har bodd sammen en stund, og hun er kjempe glad i han og omvendt.

Hun kaller ham for pappa og har gjort det siden hun var 1 1/2 år ca. Jeg må innrømme jeg fikk et lite sjokk da han skulle på jobb en dag og hun sto ved døren og skrek : pappaen min! Men samtidig ble jeg nesten litt rørt og litt glad. Hun har fortsatt kontakt med sin biologiske far, annenhver helg og litt i sommerferie og annenhver jul/nyttår. Vanlig samværsavtale. Han bor en time unna der vi bor.

Familien min synes det er galt av min datter å kalle samboeren min pappa. Jeg har forklart henne at biofar er den ordentlige pappaen hennes og at min samboer er reservepappaen som jeg kaller han. Dette skjønner hun veldig godt, og hun er fullt klar over at biofar er hennes virkelige far, hun er en veldig smart liten jente og forstår ting godt.

Er det galt å la henne kalle samboer for pappa? Hun sier også pappaM... til biofar og pappaR... til samboer når hun skal liksom forklare hvem hun snakker om. Synes dette er litt søtt at hun må lære mamma litt Men er det galt av meg å la henne kalle samboeren min pappa?

 

Skal vel også sies at hun sier av og til navnet hans også, men det går mest i pappa.

[Anonym bruker]

Hei du, tenkte jeg skulle gi deg mitt synspunkt på dette. Jeg kan tenke meg at denne stefaren er en mer nærværende farsfigur i datteren din sitt liv enn hennes biologiske far, og skjønner derfor både hennes og ditt behov for å kalle han pappa. Alikevel synes jeg ikke det blir riktig - for hennes del. Saken slik jeg ser den, er at det kan bli slutt mellom deg og han. Han vil da gå videre og skape sin egen familie. Han er sikkert veldig glad i din datter, og vil sikkert i begynnelsen gjøre anstrengelser for å beholde kontakten med henne. Men de har altså ikke dette biologiske båndet som binder dem sammen, og det er vel direkte usannsynlig at de vil beholde et far - datter forhold når han evt vil få ny partner, nye barn etc. Ikke minst vil vel en ny partner finne dette tungt å svelge.. Så altså, av denne grunn alene vil jeg fraråde deg å la datteren din vende seg til tanken på at han er faren hennes på linje med den biologiske. Tenk hvor traumatisk det vil bli for henne den dagen det evt blir slutt (noe jeg selvfølgelig ikke håper det blir ;-)

[Anonym bruker]

E nk litt økt behov for å kalle han pappa når dere venter egne barn vil jeg tro. Men det er ikke riktig, og det er ikke sikkert at han har så fryktelig lyst til å bli kallt pappa, og det kan være vanskelig for han å gi beskjed om dette.

Det er ikke nødvendig at hun skal kalle han pappa, hun har en pappa, så hvorfor ikke kalle han med navn. Når hun bruker pappa selv, så trenger dere ikke rette på det. Men dere trenger ikke si pappa.

[Anonym bruker]

Jeg synes dette er helt ok.

 

Hilsen bonusmamma til to jenter.

[Anonym bruker]

Synes det er helt greit jeg. Jenta mi ville også kalle samboeren min for pappa en periode. Noe som både jeg, sambo og min eks sa var helt greit. Hun ombestemte seg fort da. Nå kaller hun han ved navn, men pappa hadde gått helt greit det også:-)

[Anonym bruker]

Eksen har sagt det er greit siden det er hun selv som har bestemt dette, og siden hun er så liten og han er farsfigur i hverdagen. Vil nok tro at når hun blir eldre vil hun kalle han ved navn siden hun da forhåpentligvis klarer å si det uten problemer Hun synes det er litt vanskelig nå

[Anonym bruker]

Jeg er den nye kjæresten til en som blir kalt pappa av gutten til ex-samboeren. Vi skal nå ha et barn sammen, og er midt oppi diskusjoner om hva rollen til gutten han er 'pappa' for, men ikke biologisk far til, skal være (har skrevet et eget innlegg i dag, Hvordan ha kontakt med ex-samboers barn). Jeg ser behovet for å skape en nær relasjon mellom barnet og din kjæreste, men for å ha klare rammer for forholdet ville jeg anbefalt at dattera di kaller kjæresten din ved navn. Om han ikke blir kalt pappa betyr ikke det at ikke han kan være en slags farsfigur for henne. Jeg forstår at det ikke føles naturlig nå å ta høyde for 'worst scenario' i framtida, og at du selvfølgelig ikke ønsker å planlegge for at det kan bli slutt. Likevel mener jeg det viktigste er å være klar på grenser, slik at det kan utvikle seg et forhold mellom din datter og kjæresten din som ikke defineres av forventninger av hva en 'pappa' skal være.

[Anonym bruker]

Hei her vil jeg svare litt!

 

Har en samboer vi har nå vert sammen i 6 år samb i 4 år! Nå er vårt førset på vei!

 

Jeg har to barn fra før! Vi pratet mye om rollen til min nye mann i forhold til barna mine og ble enige om å bare bruke navnet hans og mor!

 

Da jenta begynte på skolen oppdaget hun rask hvor mye mer oppmerksomhet de andre barna fikk da de fortalte at faren min var reist.........

 

Dette ble pratet om rundt middagsboret hjemme en dag det bare var oss 3 og begge barna utryket tristhet over det å ikke få si det de selv ønsket å si til " faren" nemlig Far!

 

Som min gutt sa ibh sier de jo at faren til den og den er kommet og da når hans far kom følte minsten min seg anderledes og tilsidesatt!

 

 

Så mitt råd er la barna velge selv men gjør de klar over realitetene så de vet hva barnet har å forholde seg til!

Dette har med egen indentiten og selvhevdelsen ovenfor andre barn!

 

Det er viktig for barna å føle seg hel og ikke halv eller anderledes!

 

[tuttta]

Jeg er enig i det at la barna si det de føler for...ikke at du nødvendig trenger å si pappa du. La det komme naturlig fra ungen iså fall.

Men kan fort bli galt for den biologiske pappan også da. Så fra egen erfaring kan det være greit å høre med han også om hva han føler om saken.

Min eks lager bare krøll for alt mulig nå, igrunn utrolig slitsomt.

Min sønn på 4 kalte min nåværende samboer sin far for bestefar. Så ingen problemer med det, men oi sann for et styr det ble ut av det....ble til slutt min sønn som ble lei seg. Fikk ikke lov av den biologiske faren til å kalle han for det. Ting skal ikke alltid være enkelt, det skal være sikkert og visst.

Men lykke til, og håper dere finner en grei løsning som fungerer for alle )

[Anonym bruker]

Jeg har vært i ganske samme situasjon som HI her. I dag har jeg og mannen min (altså stefar til eldstemann) også to barn sammen.

 

Jeg synes dere skal la henne styre det selv, så lenge hun vet hva som er realitetene. Eldstemann her kalte min mann for "pappa" ganske lenge og opererte også med pappaX og pappaY. Det tror jeg biofar ba henne la være med, noe hun syntes var ganske vanskelig da. Nettopp fordi de andre i barnehagen opererer med sine foreldre og det var stefar som hentet og leverte hos oss. Tror generelt barn har behov for dette, ser det i barnehagen også for noen som har fosterforeldre.

 

Når dere evt får nye barn sammen betyr det ganske mye at eldstemann i alle fall får lov til å bruke samme betegnelse hvis hun ønsker det.

 

Mitt eldste er skolebarn og da blir de litt mer opptatt av steforeldre og sånt. Men jeg opplever at mitt barn har den fleksibiliteten som er nødvendig, kan skryte av at "pappaen min er sterkest" og sånn og velger da hvem av "fedrene" som brukes som sammenligning og kan forklare "pappan min, altså stefaren min"... Men stort sett brukes navnet når h* snakker direkte til stefar og pappa til biofar.

 

Når det gjelder kontakt etter samlivsbrudd. Jeg har i alle fall to voksne venner som fortsatt har kontakt med steforeldre hvor samlivsbruddet skjedde ganske tidlig, for den ene er eksstefar den hun er mest knyttet til. Så her tror jeg det handler mye om innstilling og kjemi også. Innbiller meg at mange av de som er mye på dette forumet kanskje er blant de som har de vanskeligste "mine, dine,våre" situasjonene så kanskje ikke så rart at man hører mindre om de solskinnshistoriene da