Dere som bruker antidepressiva.

[Anonym bruker]

Hvor deprimert var du før du begynte med tabletter eller hvor stor grad av angst hadde du før du tok valget om å forsøke tabletter?

 

Jeg har vært syk i 9 mnd nå. Først en vanvittig stressreaksjon, etterfulgt av mye angst og deretter en kraftig depresjon. For et halvt år siden var jeg så og si sengeliggende hele dagene, bare gråt og hadde det utrolig vondt, brekte meg om jeg spiste og gikk ned 13 kilo.

 

Nå er jeg sterkere fysisk og bedre noen dager. Har lagt på meg 10 kilo igjen og fungerer litt mer i hverdagen med ungene og ellers. Men er fortsatt sykmeldt og har dager der jeg er veldig dårlig. Depresjonen slipper liksom ikke taket. I dag startet jeg dagen med å gråte i 3 timer, etterpå var jeg så utmattet at jeg lå svimeslått i sengen i et par timer. Har vært oppe etter ungene kom hjem, men er helt nede både psykisk og fysisk. Selv om jeg har bedre dager enn dette så er det ikke bra.

 

Jeg er veldig sta og har ikke et ønske omå bruke tabletter. Har avbestilt timene mine hos legen siste to gangene, fordi han bare vil gi meg tabletter. Men tiden er kanskje inne for å forsøke om det kan hjelpe meg, men er så usikker og redd for disse medikamentene.

 

Hilsen ei som ikke lever lenger, bare eksisterer.

[Anonym bruker]

Jeg har i hovedsak angst, men kan bli deprimert av selve angsten. Jeg blir så irritert over meg selv, at angsten har så mye å si for min hverdag, og alt er en ond sirkel. Nå går jeg på Cipralex og den tar bort det meste av angsten. Og når den verste angsten går bort, kommer også håpet og det blir en god sirkel om du skjønner hva jeg mener;)

Jeg ville heller ikke bruke medikamenter, men skjønte at jeg måtte gjøre et eller annet. Og jeg er veldig glad jeg ga Cipralex en sjanse!

[Anonym bruker]

Det er cipralex jeg også har liggende. Jeg har også i hovedsak angst og har blitt veldig deprimert pga all angsten, alt har bare tatt overhånd nå og håpet begynner å bli borte. Hvor mange mg tar du og brukte du de lenge før du merket bedring?

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg tar to tabletter (10x2mg) Cipralex daglig.

Jeg merket bedring etter ca ei uke, da fikk jeg ikke lenger disse svimlende sommerfuglene i magen. Jeg hadde fremdeles litt problem med å slappe av, så jeg var litt kvalm, nummen i kroppen og spent muskulatur. Etter ca 3 uker var dette også MYE bedre!

 

[Anonym bruker]

Dersom det har gått så langt som du sier, er det på tide å ty til hjelp. Særlig om du har barn å ta vare på.

 

Hvorfor skal det være en skam å ta antidep???? Sånt provoserer meg veldig! Du har ingenting å skamme deg for, det er ikke din feil at hjernen din ikke produserer nok serotonin som gjør deg deppa med angst. Tenk heller på det slik. De med diabetes trenger en sprøyte inslulin, de med lite serotonin trenger en pille for å balansere.

 

Jeg har slitt med det samme som deg, og kviet meg lenge før jeg tok noe medisin. Men da jeg tilslutt krøp til korset pga alle panikkanfall og tap av livsglede, endret det hee min verden!

Jeg merket ikke noen endring før etter nærmere tre ukers tid, og jeg fikk også økt angst de første dagene, dette kan skje og er ikke farlig. Bare så du er forberedt. Du må fortsette å ta pillene som vanlig. Jeg fikk også noen lette sovepiller som kunne tas med antidep for å ikke gruble i sengen på kveldene.

 

Jeg fikk et nytt liv.

 

Men, etter to år ønsket jeg å slutte og da kom angsten tilbake. Denne gangen valgte jeg psykolog og kognitiv terapi og vettu hva.....det anbefaler jeg deg på det sterkeste!!!!!

 

Vet du hva min psyk sa? Angst er en av de enklere psykiske lidelsene å bli kvitt, tenk det! Jeg trodde jeg måtte leve med den dritten men det trenger man ikke i det hele tatt!

 

Jeg har nå vært uten medisiner i halvannet år, ikke hatt angst på 6 mnd og går til psyk en gang i mnd.

 

Så kjære deg. Kom deg til legen og få deg medisiner, når du kommer deg litt på beina, tar du motet og skaffer deg psykolog. For, medisinene demper problemene, men selve problemet vil ligge der. Så medisiner med kognitiv terapi - GO FOR IT og du får et nytt liv.

 

Ønsker deg inderlig lykke til videre, livet blir verdt å leve igjen, jeg lover.

 

Klem