føler ingen glede :(

[marsve]

På søndag er jeg åtte uker på vei, men når jeg ringte for å bestille legetime fikk jeg den først 4.oktober, noe som ville si at jeg da ville være 14 uker på vei.

Jeg mener å ha lest opptill flere steder at den første timen skal være mellom 8-12 uke ca, og jeg vet ikke helt hva jeg skal føle om at jeg da fikk en så sent. Særlig med tanke på at jeg har vært gravid en gang før men mistet tidlig, dette vil bli mitt første barn, og greit nok så er jeg ikke ung-UNG men jeg føler meg ikke veldig voksen i en alder av 23 heller, og skulle så veldig gjerne hatt en god del mer støtte. Jeg klarte manne meg opp til å ringte å be om en tidligere time, så har nå fått time 10.september, og det er jo betraktelig bedre men...

 

Problemet er at jeg føler ingenting positivt i forhold til denne ungen på mange måter, og jeg vet rasjonelt sett at jeg bør komme meg til legen og helst på ultralyd så fort som mulig for å få noe som helst bånd til den. For meg er dette ikke noe annet enn en byrde akkurat nå og jeg vil helst fortrenge hele greia og bare krype under dyna. Jeg vet det høres helt forferdelig ut, men det var ikke planlagt (det var det forsåvidt ikke sist heller men da begynte jeg å glede meg etter at den verste panikken ga seg, nå føler jeg verken panikk eller glede) og det eneste jeg står ansikt til ansikt med hver dag er ganske sterke smerter i mage, korsrygg og bryster. Samt kvalme og svimmelhet mer eller mindre konstant. Jeg liker jo barn, og jeg vet at jeg tar rette valget ved å beholde, og jeg vet jeg kommer til å elske både barn og situasjonen etterhvert. Men akkurat nå er det bare smerter, jeg føler ikke noe bånd, og fordi jeg mista sist så ønsker jeg heller ikke nevne det for noen før jeg vet alt er bra! Og i tillegg er jeg student og har vært sammen med barnefaren i under et år så det er mye bekymringer ute å går.

 

Hva skal jeg gjøre? Jeg tenker å ta privat ultralyd bare for å prøve få tredd det nedover hodet på meg selv at det er en baby der og at dette er noe helt fantastisk, kan jeg gjøre dette uten å ha vært på ordinær legetime først? Må jeg selv grine meg til alle timene jeg har krav på i det offentlige, eller går det av seg selv så fort man har vært på første legetime?

Er det noen som har opplevd det samme i forhold til å bare føle bekymring og ingen glede? Når gikk det ordentlig opp for dere og ble til glede såfall?

Eller er det noen som bare har noen beroligende ord til meg?

 

 

[Anonym bruker]

Off da...det var trist lesestoff... :`( Har du snakka med barnefaren om hvordan du føler det? Hva tenker han om situasjonen? Jeg har ikke vært i akkuratt den samme situasjonen som deg, men en lignende... Jeg hadde en SA på lille julaften i fjor, vi gledet oss og hadde tenkt å fortelle de nærmeste om det på julaften... barnet var ikke planlagt, men det gjordet ikke no...Så gikk det galt... Å nå denne gangen jeg ble gravid, hadde vi nettopp flyttet til en ny plass, jeg var uten jobb, vi har en datter på 20 mnd som vi ikke hadde pass til og mannen min hadde fått seg en ny jobb med mye reising... Skikkelig dårlig timing ALT!!! Jeg tenkte hvorfor kunne ikke jeg heller fått den forge babyen, da hadde jeg jobb å barnepass og alt var så bra... Men så begynte plutselig ting og endre seg, jeg har fått jobb (men gruer meg til å si at jeg er gravid ...) og barnepass... Å nå har jeg vært hos legen å fått vite at jeg er gravid...igjen...og har bestemt meg for at selvfølgelig skal dette gå bra =) ...men jeg vet det kommer triste dager innimellom...men slik er livet Hvis jeg var deg, hadde jeg bestillt privat UL. Betrodd meg til ei venninne... Og husk: tenk positive tanker, si positive ord, gjør positive handlinger og det positive gror ;-)

 

Jeg vet ikke om dette var noe hjelp eller trøst, men så lenge du har bestemt deg for å beholde barnet, så prøv å tenk positivt om situasjonen din. Tenk hvor heldig du er så skal få et barn, som er en del av deg og kjeristen din.

 

Jeg pleier forresten å tenke at det ALLTID er noen som har det verre enn meg...og de smiler synes livet er bra... Jeg ønsker ikke at noen skal ha det vondt, mennår jeg tenker på de stakkarene og tenker på meg selv...så blir mine problemer såååå mye mindre...

 

Ønsker deg en fin dag )

[Lille, bolla & mamma]

Jeg tror faktisk det er ganske vanlig å ikke ha så sterke følelser i begynnelsen. Kanskje spesielt når du har mistet en gang tidligere.

 

Det er jo fortsatt tidlig og ikke sikkert at det "blir noe" enda, det er ikke så lett å knytte seg til noe og så plutselig blir det revet fra deg. Kanskje det rett og slett er en forsvarsmekanisme.

Bare ta det rolig og vent til etter legetimen, da blir det sikkert mer virkelig, og du kan endelig slappe av litt.

 

Det er slettes ikke farlig å ha sånne følelser, prøv å godta at det bare er sånn det er nå, du sier jo selv at du vet de "rette" følelsene vil komme etterhvert.

[Lille, bolla & mamma]

Forresten, prøv å snakke åpent med legen om det du tenker, og det at du ønsker tettere oppfølging!

[marsve]

Takk for svar Godt å vite at man ikke er helt alene ihvertfall, og egentlig godt å bare få satt ord på det også. Det er litt vanskelig når man kun har kjæresten å snakke med, han er en fantastisk støtte og tålmodig som bare det! Men jeg tror nok at en kvinne vil i mye større grad kunne sette seg inn i min situasjon og vite bedre hva jeg trenger til trøst, om det går ann å si det på den måten. Men vi er enig om å ikke si noe før vi har vært på ultralyd og VET at alt er bra, dette handler også litt om at jeg faktisk ikke ønsker å snakke med noen om det før jeg har bearbeidet det selv heller. Jeg skal ringe å bestille meg ultralyd i uke 12, og så får jeg bare satse på at følelsene og gleden kommer sigende da. Det blir vel lenge nok å glede seg uansett tenker jeg

[Anonym bruker]

Det høres fornuftig ut =)

Jeg ønsker deg/dere lykke lykke til!!!!!

[✫milla✫]

For det første kan du bestille privat UL uten å informere (fast)legen/det offentlige om det. På den annen side, kan det jo være lurt å fortelle legen din nettopp det, slik at legen ser at du virkelig trenger tettere oppfølging?

Vanligvis, på den første timen i forbindelse med svangerskapet, fyller du ut helsekortet, sammen med legen. Dette tar du med deg til legetimen(e) du skal på utover i svangerskapet. Slik kan de ulike legene følge med på utviklingen din & fosterets, uansett hvor du velger å gå

Jeg er forresten noe eldre enn deg, men fikk mitt første barn for 10 år siden,

da var jeg veldig ung, og i omtrent samme livssituasjon som deg.

Nå er jeg lykkelig gravid igjen, men føler meg mer nervøs, og like uerfaren som da jeg gikk gravid første gangen..

Utifra det du skriver, så syns jeg du virker veldig moden for å -bare- være 23 år!

Jeg håper du går en masse positive opplevelser i møte! Lykke til,

klem

[bokormamma]

Dette kjenner jeg meg litt igjen i! Da jeg ble gravid for første gang, var jeg ikke sammen med far til barnet, hadde ingen intensjoner om noen gang å bli det, hadde en veldig krevende jobb og et utsvevende singelliv i byen. Så kom denne babyen, som jeg etter alle solemerker ikke skulle bli gravid med, så beskyttet som jeg hadde vært. I begynnelsen følte jeg ingenting. Null, niks, nada. Men så kom jeg på første kontroll hos fastlegen min, som da hun fikk høre at babyen ikke var planlagt øyeblikkelig kastet seg over telefonen og ringte til abortklinikken på Ullevaal. Øyeblikkelig slo alle morsinstinktene jeg ikke trodde jeg hadde inn. Jeg følte det som denne onde legen nettopp hadde prøvd å drepe babyen min! Da hun like etterpå lot meg høre hjerteslagene hennes, visste jeg at jeg og den lille frøkna der inne skulle greie alt. Og sakte vokste det fram et uslitelig bånd mellom oss gjennom svangerskapet.

 

Min kloke bestemor pleier alltid å si: Det er en grunn til at et svangerskap tar ni måneder. Det passer aldri med en baby, men det du ikke rekker å forberede deg på/forsone deg med på ni måneder, det får du bare ta som det kommer!

 

Hun er ikke så dum, den gamla. Og hun har tatt imot oss alle når vi har kommet hjem med uplanlagte kuler på magen (en slags familiesvakhet det der...) Så lykke til! Det ordner seg etter hvert. Helt sikkert! Klem