Om din sønn hadde blitt far som 15-16-17- åring...

[Anonym bruker]

Ser det har vært noen "om din datter ble gravid som tenåring" tråder her inne. Hva hvis det hadde vært omvendt og din sønn skulle bli far i tidlig alder? Hadde du oppmuntret ham til å ta sin del av arbeidet eller håpet han skulle gitt litt faen så han kunne fortsette sitt sedvanlig liv?

[Anonym bruker]

Først hadde jeg blitt rasende, og håper at dette aldri vil skje gutten min! Men hadde det skjedd: Åh, han skulle stilt opp for barnet sitt til den store gullmedalje!!! Det skal to stykker til å lage ett barn, og han skulle få tatt sin halvdel av arbeidet også!!

Ikke snakk om at en stakkars jente skulle sitte alene med alt arbeidet, jeg som bestemor hadde også stilt opp så mye jeg kunne.

[Anonym bruker]

Min er 11 år nå, så er ikke mange årene igjen her, og han hadde ikke sluppet unna nei!!

 

[Anonym bruker]

Hvis min sønn hadde blitt far så tidlig, hadde han nok pent nødt til å stille opp for barnet. Jeg oppdrar ikke drittsekker heller!

 

Det ville rett og slett vært utrolig dårlig oppdragelse hvis jeg hadde gitt faen, og latt han holde på som han ville. Han må lære å ta ansvar for sine handlinger han også.

[Anonym bruker]

Datteren min hadde jeg oppfordret til abort, eventuelt dopsjon om det var uaktuelt, sønnen til å betale og ellers "å gi faen".

Ungdom i den alderen er ikke modne for å få barn og jeg unner dem å få være unge lengre. De hadde uansett ikke greid å ta seg av ungen alene. Da synes jeg det er bedre at den blir overlatt til oen som kan gi den en god oppvekst.

[Anonym bruker]

Da hadde jeg oppmuntret han til å ta del i livet til barnet.

[Verbena]

Først å fremst så håper jeg virkelig at jeg slipper å oppleve det. Men om de nå skulle bli det så skal de ikke bare oppmuntres til å ta sin del av arbeidet og omsorgen, de kommer til å få høre at det forventes. De har selv en far som stiller minimalt opp så å håpe på at de skulle gi litt faen blir totalt uaktuelt for min del. Og jeg håper virkelig at om de får barn tidlig, med noen de ikke bor sammen med eller opplever samlivsbrudd at de har med seg såpass moral og ansvarsfølelse herfra at de tar sin del av ansvaret. Også vil jeg gjøre alt jeg kan for å ha en god dialog med barnets mor slik at om faren ikke stiller opp nok, så kan jeg som farmor trå til!

[Anonym bruker]

Helt enig!! Dårlig oppdragelse hvis han slipper unna.

[Anonym bruker]

Mannen min ble far som 18-åring. Han hadde altså barn da vi traff hverandre som 20-åringer. Ikke drømmesituasjon, men drømmemann. Han hadde ikke vært mye til drømmemann om han ikke hadde tatt sin del av ansvaret! En mann som ikke ordner opp er ingen mann jeg vil ha, heller ingen sønn jeg vil ha. Man får gjøre det beste ut av en hver situasjon.

[Anonym bruker]

Huff, ikke drømmesituasjonen akkurat.

Hvis det hadde skjedd, så hadde jeg hatt et ønske om at de skulle bodd her.

Hadde pussa opp kjelleren, og innreda det slik at det hadde blitt kjøkken, stue, bad og soverom. Jeg skulle lagt opp til at barnet fikk de beste forutsetninger for en god og opplevelsesrik barndom, og lagt tilrette for at foreldrene fikk seg utdannelse og jobb.

 

Hadde vært klar på at det er foreldrenes ansvar, men at jeg ville være behjelpelig som barnevakt hvis det var snakk om skolegang eller jobb.

 

Jeg er flink med barn, og elsker å være med de, så hadde gjort det jeg kunne for å ta del i oppveksten til barnet. Har et sterkt ønske om at mine sønner og fremtidige svigerdøtre skal kunne se på meg som en trygg base, og at de aldri skal være redd for å komme til meg hvis det er noe, det gjelder uansett om de blir foreldre når de er 15 eller 35..

 

 

[Anonym bruker]

Vil ikke akkurat anbefale barna å bli foreldre i den alderen, men de som gjør det klarer seg som regel helt fint hvis de får støtte fra foreldrene sine, spesielt om begge tar ansvar.

 

Så svaret mitt er at jeg vil oppfordre til å ta ansvar og selvfølgelig stille opp og gjøre mitt som bestemor for at situasjonen skal være best mulig både for barna og barnebarnet.

 

Men jeg ser for meg at jeg hadde vært veldig fortvila i denne situasjonen. Det er mange som skal taes hensyn til. Jeg tror faktisk at hvis en evt sønn ikke tok ansvar i denne situasjonen ville jeg valgt å støtte barnemoren framfor han, og stilt opp for henne og barnet uavhengig av han. Tilby å få bo i sokkelleilighet, bidra økonomisk, stille opp som barnevakt o.l. Men jeg ville ikke avvist sønnen min, men håpe på at han etterhvert tok til vettet.

 

Det er engang slik at unge menn kan velge at "huff, keg er ikke klar for dette.." mens moren til barnet bare må se til å bli klar i løpet av 9 mndr. Jeg vil gjøre mitt i oppdragelsen for at evt sønner ikke velger letteste vei ut.

 

Uansett om jeg er mor til jenta eller gutten i denne situasjonen kunne jeg aldri oppfordret til abort, siden jeg veit med meg selv at jeg aldri kunne gjort det selv. Men om de selv kommer fram til at det er det de vil, og har tenkt nøye gjennom det, vil jeg være så støttende som mulig og evt bli med på sykehuset. På samme måte som jeg har støttet venninner i denne situasjonen uten å dømme de, skal jeg greie det for mine barn.