Familietrøbbel, HJELP ;/

[Anonym bruker]

Jeg vet når jeg ikke er ønsket.

Og jeg er ikke ønsket av familien til barnefaren/samboern!

Di vil ikke komme på besøk fordi jeg er her, og fordi jeg og han er sammen igjen.

Jeg vil ikke skape problemer i familien der, di har nok problemer. Jeg vil ikke være grunnen til at di ikke vil komme hit, jeg vil ikke være i det her dramaet. Det ønsker jeg ikke. Så lenge varte denne lykken. Jeg orker det ikke, fordi jeg begynner endelig å få orden på livet igjen. Så det siste jeg trenger er di inn i livet mitt for å ødelegge.

Da velger jeg heller å være alene.

Om det blir med to barn eller ett blir det dilemmaet jeg har nå..

Jeg kommer ikke til å klare å være alene med to barn. Ikke nå.

Jeg vil veldig gjerne være sammen med han men vil ikke splitte noe familie. Ja, greit, vi er jo en familie vi 3 (snart 4). Men di er jo familie di på hans side også, for han.

Og han skal da få ha kontakt med di. Jeg har da ikke lyst til å bøye meg etter di å reise bort hver gang di kommer.

Da velger jeg heller å ikke blande meg inn i den familien der.

 

Dilemma. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger.

 

Abort? ikke abort?

Holde sammen? ikke holde sammen?

 

å, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre her.

 

 

(skriver ikke det her innlegget for å få dritt tilbake, men for di som kanskje har noen gode råd å gi meg)

[Anonym bruker]

Og hva er grunnen til at de misliker deg?

 

(ps. "di" skrives "de")

[Anonym bruker]

Hadde jeg nå visst det du.

Bryr meg ikke så mye om rettskrivning btw

[Anonym bruker]

Ta med deg mannen, flytt lengere unna og ha deres egent liv sammen.

[Anonym bruker]

høres ut som en grusom svigerfamilie du har. de burde jo være glad på deres vegne, og hvert fall prøve å godta det. jeg har dessverre ingen råd... har du snakket ordentlig med samboeren din om dette ? regner vel med du har det.

 

Jeg hadde ikke klart å godta det, men om jeg hadde vært i den situasjonen, så tviler jeg likevel på at jeg hadde klart å gå fra kjæresten min, og heller ikke abort..nå veit jeg ikke åssen situasjon du er i bortsett fra det du skrev nå, men håper virkelig du finner en løsning på det her, er ikke riktig å bli behandlet sånn av svigerfamilien..

[Anonym bruker]

Da må du ta dette opp med mannen din og så får han stramme opp familien.

Hva sier han om at du blir behandlet på denne måten av hans familie?

 

22:56

[Anonym bruker]

Ja, jeg har snakket med samboer om dette.

Han blir jo enda mer lei seg enn jeg. Å det er jo det siste jeg vil.

 

Jeg har lite lyst til å gå fra han, men også lite lyst til å splitte dem. Er der jeg står fast.

 

Syns di i det minste kunne respektert han. Og hans valg. Selv om di ikke liker meg så behøver di ikke la det gå utover han. Og si slike ting til han. Det er så dårlig gjort..

 

Vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre her.

[Anonym bruker]

Liker tanken egentlig. Men vil heller ikke flykte fra problemene her.

[Anonym bruker]

Han liker det ikke. Han sier han heller vil være sammen med meg, og hvis di ikke vil komme fordi jeg er her så får det være deres problem.

Men vil bare ikke at han skal miste noe kontakt, nå da det mammaen hans døde for snart to mnd siden. Han trenger de andre også. De trenger hverandre.

[2 små og en undulat]

Det høres ut som om svigerfamilien vet om at du vet at de ikke liker deg?

 

Jeg synes det høres veldig barnslig ut at de ikke vil besøke dere fordi DU er der. Herregud, hva er det som er så fælt med deg at de ikke kan besøke dere alle sammen?

Dere må møtes alle sammen, forklare hva det er som er problemet og snakke sammen uten å kaste dritt til hverandre. Hev deg over alle, vær voksen og snakk om problemene på en måte som gjør at de ikke kan ta deg for noe. Si at du synes det er vanskelig å bli mislikt av svigerfamilien og at du er villig til å ta tak i det de mener er problemet med deg. Vis at du er villig til å gjøre en innsats for å ha et godt forhold til svigers. Og er de da ikke villige til å forandre seg, da må du bare tenke at det er de som er vanskelige og at det ikke er noe du kan gjøre med det.

[Anonym bruker]

Takk for godt svar..

 

Ja, vil tro de vet jeg vet.. For di viser det ganske tydelig.

 

Jeg kan godt snakke med dem. Ikke at jeg skjønner hva jeg noen gang har gjort dem.

Men oss snakke sammen, ja tror kanskje det er verdt ett forsøk

For vil ikke splitte vår lille familie like mye som jeg ikke vil splitte han med hans familie.

[Anonym bruker]

Det gjorde vi, funka greit det:) Faktisk fikk vi mere tid sammen som kjærester, istedefor å bruke så mye energi og tid på en familie som bare prøvde å knekke oss.

[Anonym bruker]

Med all respekt....en eller annen grunn til at de ikke, i følge deg, ikke liker må det da være?!?

 

Syns du fremstiller dette litt enkelt men. Sånn jeg tolket innlegget sitt, har du allerede et barn med denne mannen? og da må du uansett forholde deg til dem i fremtiden uansett. Skjønner ikke hvorfor du dramatiserer dette så voldsomt.

 

Om det er sånn du skriver at de ikke liker deg uten noen grunn, er jo dette mennesker som helt tydelig har store problemer, og hvorfor la slike type mennesker plage deg?

 

Hev deg over dem da vel, ha litt mot! Ta en prat med dem ved anledning og forklar hvordan de føler det, spør hvorfor de ikke liker deg, kom med forslag til å bedre forholdet dere i mellom.

 

Du er vel ikke nødt til å bli bestevenner med dem, men du skal selvfølgelig forvente at de behandler deg med respekt de gangene dere omgås. Se dem minst mulig, og ikke bry deg som slike smålige folk!!!

 

Mannen din bør kunne støtte deg, forklare sine foreldre hvor skapet skal stå og at du skal behandles med respekt. Må må altså fortjene andres respekt, det gjør du ved å konfrontere dem.

 

Ønsker deg lykke til, forstår at dette ikke er noen hyggelig situasjon for deg, men ikke la deg knekke av slike ting. Hvis din sti er ren, har du vel heller ikke noe å frykte ved en eventuell konfrontasjon.

[Anonym bruker]

Takk Kanskje det kan hjelpe Frister å prøve. For vil at vi skal være en familie

[Anonym bruker]

Er helt sikkert en grunn. Har jeg ikke sagt noe på. Hadde jeg nå enda visst hva det var.

Sikkert gjort masse feil, men syns di kan ta det med meg, i stedet for å drite i samboer å dattern vår fordi jeg er til stedet.

 

Bryr meg ikke om hva di syns om meg, det er hvordan han blir behandlet av dem fordi han vil ha meg i livet.

 

Gir langt faen i meg selv.

JEg vil ikke utsette han for mer familieskade da han alt har mistet mammen sin.

 

Dramatiserer, ja kall det hva du vil.

Vil bare samboer det beste.

[Anonym bruker]

jo, og en ting til til deg over her..

 

'Sånn jeg tolket innlegget sitt, har du allerede et barn med denne mannen? og da må du uansett forholde deg til dem i fremtiden uansett.'

 

Nei, jeg var alene mamma 1 år. Så di ikke en gang. Jeg ville ikke se dem og de ville ikke se meg. Og det slapp vi, under alt. Bursdager og andre div. ting. Delte heller alt opp i to

Så litt feil.