Sliten og frustrert

[♥ 2 prinsesser ♥]

For litt mer enn 1 år siden begynte samboeren min å bli syk. Fikk "alt som gikk", senebetennelser og hovne ledd. Ble sykemeldt i oktober i fjor. Etter 1 år med frem og tilbake på sykehus/leger fikk han diagnosen urinsyregikt. Dette var egentlig bra, for de har vært innom de fleste sykdommer bl.a boreliasmitte, leddgikt og div. Siden vi tidligere "levde" på hans overtidpenger har jeg gått opp i 100% stilling + at jeg har jobbet mye overtid. På hjemmebane har jeg tatt meg av hus og hjem og barn i perioder når han har hatt anfall. Dette + at jeg konstant har bekymret meg over tingenes tilstand har gjort meg mer og mer sliten. Har så og si aldri hjelp med ungene. Hatt 1 helg uten ungene siste året. Samboer er nettopp startet på medisiner og nå så vi endelig frem til at han kan begynne å arbeide igjen og at ting normaliserer seg i hjemmet. I dag var han på møte med arbeidsgiver og NAV ang. fremdriftsplan. Da presterer arbeidsgiver å si at han ikke hadde tro på at samboer kom til å kunne klare yrket og at det kanskje var best at han fant noe annet. Det var det siste vi trengte nå. Den nedturen. Klarte å holde tårene tilbake på jobb i dag, men de kom når jeg kom hjem. Føler jeg løper i en eneste stor motbakke!

 

Måtte bare få ut litt frustrasjon...

[&#4326Bellღ&gullet&#4326]

Huff...ingen god situasjon....men hvorfor i alle dager mener arbeidsgiver at han ikke kan klare jobben? Hva jobber han med? Arbeidsgiverne tenker penger, men for all del samboeren din må IKKE si opp stillingen sin, da har han ingen rettigheter!!! Og han vil bli en kasteball, som kan koste dere mye tenker ikke bare penger her men tanker og bekymringer. Blir han sagt opp av arbeidsgiver er det bedre. Det vil også se bedre ut på papiret hos andre arbeidsgivere. Jeg har selv vært i den situasjonen ang arbeidsgiver. Jeg var i kontakt med professor i arbeidsrett Henning Jackelen og advokater som rådet meg til ikke å si opp. Det måtte i såfall arbeidsgiver gjøre....og de nølte når det havnet på dems skuldre.