"Vedlikehold" av barn nummer 2

[Anonym bruker]

Vi har 2 barn med 2,5 års mellomrom. Eldste ble sunget for hver kveld fra dag en, lest for hver eneste kveld, lekt med og underholdt til den store gull medalje også videre.

Yngste derimot...

Sovnet så lett selv om kvelden, så vi bare la henne. Hun er så flink til å leke alene, så vi lar henne gjøre det. Vi leser for henne når hun komme med bok og danser med henne når hun inviterer til det.

Eldste ble bleiefri 2 mnd etter at yngste ble født, så dersom han måtte på do ble det prioritert uansett om det var midt i amming. Minste lå på vent til vi var ferdige.

Hun er en utrolig tøff og flink og selvstendig liten frøken på nesten 20 mnd som kan masse. Tingen er at vi ikke vet alt hun kan.

Hun snakker i setninger og har et ordforåd uten like. Er alene med henne nå, og skal være det en uke fordi pappaen og eldste er på tur.

I dag etter bhg lot jeg yngste ta føringen. Hun ville gå selv til butikken i stede for å sitte i vogna som hun pleier da elste sykler og det tar så lang tid hvis yngste skal gå.

Hun gikk hele veien til butikken. Der fikk hun ha en liten vogn som hun styrte uten problem, hjelp til og hørte på meg. Hun parkerte vognen helt selv og gikk selv hjem.

Vel hjemme skulle hun få litt bringebær, og hun kan faktisk si bringebær. Siden det ikke var så lenge til middag, så jeg hun kunne få 5 bær, jeg talte de opp og hun talte med meg. Viste ikke at hun kunne telle en gang.

Hvorfor er det slik at jeg vet alt eldste kan, men ikke yngste?

Følte meg ganske dårlig egentlig. Mener vi ikke forskjellsbehandler dem egentlig, men føler nå at vi ikke følger opp yngste på samme måte.

Lar eldste styre hvordan dagen legges opp og yngste bare er med.

Yngste gjør mye av det eldste gjør, men ikke med samme veiledning fra oss foreldre som eldste fikk. Heller under veiledning fra eldste.

 

Vet vi er bra foreldre og at vi elsker begge barna våre like høyt, men ble likevel litt sjokkert over meg selv her.

Skal bruke denne uken for alt den er verdt!

 

Er dette vanlig?

Er det flere enn oss som ikke "vedlikeholder " minste barna på samme måte som de eldre?

Yngste får prøve masse tidligere enn eldste fikk da, og pga det har hun en helt annen utvikling og er mer selvstendig, men likevel...

[Anonym bruker]

Venter nr 2 i januar og har tenkt på dette du skriver allerede. Kun fordi venner rundt meg har uttrykt at de føler det litt som deg eller "minsten går litt for lut og kaldt vann".

 

Vet rett og slett ikke annet enn at man må være bevisst på at det kan skje fordi man ikke har udelt oppmerksomhet lenger slik som med førstemann.

 

Ser her at vi vil nok ikke ha sjans i havet på å gi nr 2 like mye oppmerksomhet delvis fordi nr 1 fortsatt er tilstede og vil jo ikke slutte med det så fort nr 2 kommer.

 

Tror det du sier er relativt vanlig, men jeg forstår at man blir litt sår eller får litt dårlig samvittighet når man går ned i dybden på hva det vil si.

 

Jeg tror ikke minstemann lider noen nød overhodet, eller at hun føler seg mindre elsket heller. Hun har det nok kjempefint og det kan du jo se på både språkutvikling og at hun er et harmonisk og fornøyd barn som mestrer mye på tross av sine få år.

 

Nyt dagene dere har alene nå og heller bli kjent med henne. Så lenge du er så bevisst så vil det være noe du husker og tenker på fremover vil jeg tro.)

[Anonym bruker]

Tusen takk for fin tilbakemelding.

Jeg tror heller ikke hun lider noen nød. Hun er en fantastisk liten frøken med masse varme og kjærlighet.

Er bare rart å tenkt på.

Eldste fikk all oppmerksomhet alene i 2,5 år og som du sier slutter man ikke å gi eldste oppmerksomhet selv om det kommer en ny.

Ser at selv om vi disponerer tiden så godt vi kan, føles det urettferdig at vi ikke har mulighet til å gi yngste den samme udelte oppmerksomheten.

 

Skal virkelig bruke denne uken til å være med yngste på hennes premisser og få lov til å se hva hun kan og vil. Nå skal det bare være henne.

[Anonym bruker]

Hi her lurer på hvordan andre foreldre med flere barn oppfatter prioritering og hva man har tid til å lære barn nummer 2, 3 osv.

Håper på noen flere tanker.

[Anonym bruker]

Vi har i hvertfall opplevd at den med at til nr 1 koker man smokken bare den dette i gulvet, med nr 2 skyller man den og med nr 3 plukker man av hårene, stemmer veldig bra her Vi har 4 barn med ca 2-2,5 års mellomrom mellom alle.

 

For meg merker jeg at det meste er mer nytt og spennende med eldstemann, når de andre kommer til samme stadiet, eller milepælen, så har ting normalisert seg mer. F.eks begynte nr 2 på skolen i dag. Det var en stor dag, litt sommerfugler i magen på meg også, men ikke så mye. Jeg visste hva vi gikk til, jeg vet hva som kommer av lekser, arbeid osv. Med nr 1 derimot var det en helt ny verden og jeg hadde tusen spørsmål og måtte prøve og feile litt. På den annen side så har trassen gått lettere og lettere for hvert barn. Med nr 1 synes jeg det var helt forferdelig når han trasset som verst som 2-3 åring. Lurte på hva vi gjorde galt, hvor vi feilet. Nå synes jeg egentlig bare de to minste er søte og sjarmerende når de trasser. Det går over, det er normalt, ikke noe å bruke energi på å stresse over.

 

Jo, jeg kjenner kanskje det eldste barnet best, hadde mest tid til å klappe søte, lese pekebøker osv med ham, men de minste får jo gevinsten av å se og lære av eldre søsken. Den fordelen hadde aldri eldstemann. Konklusjonen min er vel i grunnen at alle barna får det de trenger, men gjerne på litt ulike måter. Førstemann er prøvekaninen, den som kanskje må tåle litt ekstra, men også den som er førstemann ut med alt og får den lille ekstra tiden og entusiasmen man gjerne ikke helt klarer å gjenskape med de andre barna. Så alt i alt tror jeg alle barna har det fint i en søskenflokk, så lenge foreldrene bare ser dem akkurat når de trenger det. En må være var deres personlighet, at de er ulike og ikke skal behandles likt, bare rettferdig.

[Anonym bruker]

Jenta vår er bare 10 mnd ennå så vet jo ikke hvordan hun blir om noen år. Men hun virker allerede tøffere og tidligere ute motorisk enn eldste jenta vår, som er 3.

 

Jeg synes ikke det har vært så vanskelig å gi yngstemann individuell oppmerksomhet, for vi er jo to foreldre og bytter på å lese for de to. Vi bygger lego og gjør andre ting sammen, og prøver å få til et samspill med hele familien. Og så er jeg i permisjon hjemme med yngste, mens eldste koser seg i barnehagen. Jeg føler familien fungerer fint. Med legging er det ganske likt som hos dere, HI: Yngste la seg alltid så fint, så der har det ikke blitt noe særlig lesing og synging før leggetid.. men etterhvert vil vi de skal dele rom, og da lese og synge for begge samtidig. Og hun blir sunget masse for på dagtid.

 

Tror ellers at det kanskje er fint å være nr to jeg. Tenk så mye de lærer av eldstemann! Og så kjekt og underholdende å se på alt de finner på! Babyen ler ofte høyt og hjertelig av alt det tullete storesøster gjør, det er herlig å se på.

 

Hvis vi får en til derimot, DA er jeg mer engstelig for at en av de vil lide litt mer nød.. Men to synes jeg fungerer greit.

[Anonym bruker]

Liker veldig godt det du skriver. Tenker vel egentlig det samme.

Ble bare veldig tatt på senga da jeg forsto at minste kunne telle til 5 uten at vi hadde lært henne det og heller ikke var klar over det.

[Anonym bruker]

Å ja dette kjenner jeg så godt iglen. Senest nå i kveld fikk jeg bismak i munnen når jeg la de to tvillingene klokka seks, med en kort sang, så får de ligge der stakkar. Så bruker jeg en time på å se barnetv og lese med storebror. Forferdelig. Jeg tenker mye på dette. Jeg har ikke sjans i havet til å gi de to små like mye egentid og oppmerksomhet. Jeg tenker at jeg må gjøre mitt beste, og være der når de ønsker kontakt, ikke lett det heller. Storebror er bare 2 år, og vant med å være verdens navle. Nei dette er ikke spøk. Jeg PRØVER å lage babybøker like innholdsrike og ta like mange bilder av nykommerne, men har jo lagt lista KJEMPEHØYT:) Vi må bare huske at dette er alle gjennom som har fler barn, det er dødsvanskelig.

Mange vonde følelser.

Jeg tror ikke jeg har notert en eneste plass når de sa sitt første ord eller hva det var de sa. Ånei nå fikk jeg dårlig samvittighet igjen...

[Anonym bruker]

Jeg har opplevd/opplever akkurat det samme som deg, akkurat som om jeg skulle skrevet det selv! Men eldste er 6 år og lillemann 25 mnd.

 

Akkurat det samme gjorde vi med eldste som dere, og det samme med minste som dere. Og minstemann stortrives, ser virkelig ut som han nyter livet. Elsker å legge seg. Skal jeg synge en sang nå som han har blitt så stor tror han jeg vil leke - så det er liksom umulig.

 

Og om jeg får en tredje skal jeg lage akkurat samme vaner til han som med minstemann - selv om han ikke får samme og like mye oppmerksomhet som den eldste virker det som han storkoser seg for hver dag som går. Han er så stolt når han får vist ting han kan og vi skryter masse av han. Mye har jeg merka at han har lært av storebror og selv om han er så liten ser han opp til han.

Tror det har mye å si at de er søsken, at de ikke er alene.

Nesten litt det samme som jeg liker bedre å kjede meg med min samboer hjemme enn at jeg er alene - selv om vi gjør ingenting..

 

Synes ikke du skal ha dårlig samvittighet for noe, tror alt er det beste for lillemor. Når hun blir større kan du lage vanene og lese og slik når hun skal lalle

[Anonym bruker]

Jeg tror det er mye sannhet i dette ordtaket;

 

"Nr.1 bader man, nr.2 dusjer man og nr.3 tørker man støv av"

 

 

Vi venter nå nr.3 og jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver...

[Anonym bruker]

Kjenner meg også igjen i disse følelsene, eldste er to år, og lille er tre mnd..

Man får tenke på alt de får, som jo er noen tryggere og mer avslappede foreldre, bedre rutiner, og en herlig storebror/søster å leke med og se opp til!

Men huff, den eldste krever vel alltid sitt, og får dermed mye oppmerksomhet, mens den lille henger litt med på lasset liksom.

 

Jeg tror også at mange fokuserer veldig på at den eldste ikke skal lide under at det kommer en ny, og ikke skal bli sår og sjalu, og derfor kanskje ofrer den lille i de stunder man må velge.. Men, jeg tror det vil gå seg til ettersom aldersforskjellen viskes mer ut, altså at begge kan gå og har språk osv, og kan gledes over de samme ting og leker!

 

Her skal de også på samme rom etterhvert, og da blir de to kanskje mer som en sammensveiset "gjeng", he he.

 

Og nå er du jo enda mer bevisst på dette. Noe jeg tror er sundt er å dele seg litt opp av og til, at man kan gjøre noe med bare den ene en gang i mellom!

[øynesomtinntallerkner]

Tørker knapt støv av nr.tre.