Mine, dine og våre...

[Gjest]

Synes ofte det kan være litt ensomt blant alle kjernefamiliene, er det noen andre som har det på samme måte?!? Merker en får litt flere ekstra problemer i familien når en alltid må diskutere med en eks eller to... mange som prøver å oppdra samme barn, forskjellige regler... Gode erfaringer og råd mottas med takk =)))

[Anonym bruker]

Vi har 2 felles og han har 1 fra før. Vært sammen 5 år.

Jeg har ergret meg herfra til evigheten over både ekskone og særkullsbarn. Når det gjelder ekskonen tror jeg dette har vørt fullstendig berettiget av meg. Men ovenfor særkullsbarnet må jeg innrømme ovenfor meg selv at jeg ikke klarer å være helt rettferdig.

Forferdelig som det er å si, så er det ikke enkelt å ha et menneske som kommer og går fra hverdagen, en som er en konstant link inn mot samboers tidligere liv. En som det dulles vel mye med fordi "det er litt ekstra synd på skillsmissebarn".

Jeg hører jo selv hvor tullete dette hørse ut - jeg burde heve meg over det som voksen. Men faktum er at det gnager på meg. Og om jeg ikke innrømmet det ovenfor megselv en gang, kommer irritasjonen til å øke.

Min løsning er å distansere meg noe. Det betyr ikke at jeg ikke ønsker at hun skal ha det bra, inkluderer henne i vanlige hverdagsaktiviteter etc. Det skulle bare mangle.

Men jeg legger meg ikke opp i fritidsaktiviteter, jeg engasjerer meg ikke i skoledagen hennes, jeg tilbyr meg ikke å være hente-bringe-flytte-kooridinerings-sjåfør (men bistår selvsagt om noen spør meg). Jeg melder meg rett og slett litt ut og lar mor og far ordne opp selv. På den måten ergrer jeg meg heller ikke over ting jeg ville gjort anderledes om det var mitt barn.

Jeg tror det gjør meg til en bedre bonusmor, en badre samboer og ikke minst gir det meg en mye større ro rundt det å ha et stebarn....

Det høres fælt ut på papiret, men er det som fungerer for meg i virkeligheten....

Aer ikke om dette gjorde deg (eller meg??) noe klokere... mend et er refleksjonene mine i alle fall...

 

)

 

[Gjest]

Fornuftigt svar ) Det er bra andre også distanserer seg, for det prøver jeg også å gjøre... Jeg har to barn fra før som bor med oss og så har vi et barn felles (og venter et til :-) og mannen min har en fra før som er her annen hver helg. Men det å være rettferdig og enig om barnas oppdragelse er et vanskelig kapittel.

 

Mine barn er selvstendig og flinke til å leke både alene og med andre, mens mannen min sin sønn er vant til å få alt opp i hendene og aktivisert..."stakkars han er jo ene- og skilsmissebarn, vi må jo hjelpe, han er her jo så lite". Spesielt besteforeldrene er slik og det merker alle både barn og voksne, men ingen gjør noe... Jeg har fått mannen min på gli, han er enig i at vi må gjør han mer selvstendig...men han blir ofte unskyldt, "jeg bare skjærer opp maten hans, det går fortere da" "jeg bare legger frem klær, det går fortere da"...

Hva tid skal han lære siden han blir behandlet slik hos moren sin også?!? Så blir barna min sure, når de blir forskjellsbehandlet... Å det forstår jeg veldig godt...

 

Han kan ikke diskutere barneoppdragelse med eksen sin, for hun vet best og har alltid rett... (Heldigvis har jeg og min eks lik barneoppdragelse... æh..jaffal nesten ;-)

 

Jeg ser jo nå at jeg skryter min barn i himmelen og ikke hans, det er ikke meningen, mine barn er selvfølgelig ikke feilfrie de heller.

Egenlig så er det jeg som trenger å lære meg å distansere meg, godta at eksen hans er min rake motsetning å la de styre på med hva de synes er best...bare de to hadde vært enige om hva som er best.

 

Det er veldig lett å skrive hva en skal tenke og gjøre ;-)) Giiid det hadde vært så enkelt å gjennomføre...

 

 

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er mye mer direkte med ungene mine, enn hva han er med særkulls. Han er direkte med felles også, men det skal liksom ikke gå an å være direkte med særkulls. Stakkars kan bli lei seg.

 

Enten lyer man, eller så tåler man å få beskjed i streng tone.