Jeg mistet besinnelsen idag......

[Anonym bruker]

Jeg sliter med en 6 åring som alltid skal svare meg tilbake. Spydig og ofte i høyt tonefall. Ofte skal han også bare kverrulere eller herme etter meg. Ikke er han flink til å høre etter heller, han lytter ikke til beskjeder og delvis skriker og hyler, delvis ydmykt sier unnskyld når han får konsekvenser. At gjort er gjort og at det er for sent, det skjønner han ikke.

 

Idag satt vi og spiste kveldsmat sammen, jeg og han. Pappaen var ute en tur, men han bidrar stort sett ikke i oppdragelsen uansett. Han hørte barn som leke utenfor og ville gå ut på verandaen. Selvsagt kunne han jo fått det, men jeg vil lære ham at når jeg gir en beskjed, så skal han høre etter. Noe han egentlig burde lært for lenge siden, men tydligvis ikke har gjort enda... Jeg sa nei, spis opp først, så skal du få gå ut å se. Det gjorde han ikke. Jeg gikk rolig etter ham, geleidet ham inn og bort til stolen.

 

Det neste som skjer er at han blir obsternasig til meg, der vi sitter. Jeg sier at dersom du fortsetter slik, fjerner jeg tv-en fra rommet ditt. ( Ja,han har tv, men vi har fjernkontroll og styrer når han får lov å bruke den)... Da får jeg som svar tilbake: Hvis du ikke slutter å si sånn så forsvinner DIN tv fra stua. Det hele blir ganske dumt da jeg sier at jeg er voksen og du er barn, jeg bestemmer, du skal høre etter. (Ja jeg vet, veldig dumt å ta en diskusjon med et lite barn, men det ene tok det andre og jeg kjente sinnet steg.).. Så begynner han med den vanlige han tar for tiden: Slutt å snakk sånn til meg jeg hater å høre den ekle stemmen din, se på det ekle,sure ansiktet, den rare, grinete munnen osv. Så roper han til meg og jeg hever stemmen og sier at nå er det nok. Da kaster han brødskiva på meg og hyler: STYGGE, DUMME MAMMA!!!!DET ER DU SOM SKAL TI STILLE! Det er ikke vanlig kost her i huset, så jeg mister for første gang besinnelsen og farer opp, tar hardt i gutten og nærmest river ham av stolen. Han blir sjokkert og gråter. Jeg ber ham gå å legge seg og så gråter jeg etterpå. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde det. Jeg ble så sint!!....

 

Er dette unormalt? Skal ikke skje igjen såklart, men jeg ble sjokkert over meg selv., Jeg vet jo at jeg er den voksne her og skal ta ansvar og beholde fatningen!

 

Ekstremt skuffet over meg selv. Verdens dårligste mor.....

[Anonym bruker]

Skal ikke forsvare det du har gjort og du vet selv at det ikke var helt bra:(

 

Men unger som svarer tilbake og er frekke er det verste som finnes! De trykker på noen knapper og...

Kan på en måte skjønnet at du gjorde som du gjorde. Men smekk på fingrene til deg og aldri mer.

[Anonym bruker]

Oioioi for en holdning på gutten din. Er det normalt? Grøss, nå gruer jeg meg til min blir eldre hvis de blir sånn.

 

Nei, vet du hva. Jeg hadde ikke funnet meg i å bli snakket til på den måten. Hadde nok ikke røsket i ungen, men løftet ham opp og bært ham inn i senga hadde nok kunnet skjedd. Sånn snakker man bare IKKE til voksne.

[Anonym bruker]

Nei og dette har hendt gang på gang. Jeg og pappaen har flere ganger snakket til ham om hvordan han skal te seg og snakke til andre voksne, og oss. Han vet det ikke er akseptabelt og en stund gikk det fint. Men det har kommet tilbake og idag var det vel dråpen i begeret. Jeg har beholdt fatningen ganske lenge. Vet det var veldig galt, jeg slo ham ikke eller noe, men det bare tippet over. Jeg ble så utrolig forbanna. Må jo finne en løsning på dette problemet, slik kan det jo ikke fortsette, da blir det jo ikke trivelig i heimen ..

[Anonym bruker]

Hmm... noe du skriver får meg til å lure.

 

Du sier dere flere ganger har sagt hvordan han skal snakke til voksne, men har dere prøvd å snakke MED ham om ting som er litt viktige osv, slik at han føler at han har en stemme som teller, og at hvis han snakker ordentlig så blir han hørt?

 

Ofte fungerer det ikke å fortelle barn hva de skal gjøre, man må lede dem dit via omveier. Kanskje det er noe å tenke på?

 

Hilsen hun over.

[Anonym bruker]

Jeg må si jeg synes du er tolmodig, jeg har selv mistet besinnelsen mange ganger, med det mener jeg at jeg har ropt, blitt tydelig sint (kroppsspråk), og tatt barna i armen for å geleide de bort fra situasjonen.. Har vi ikke alle det??

 

Jeg vet jo og¨så at vi er de voksne, men det er nå engang slik at barna har ikke lenger den respekten vi hadde for våre foreldre, og uansett hva vi sier, svarer de tilbake. Slik er ikke akseptabelt, og kan få begeret til å renne over. Faktisk kan det være det eneste som hjelper for å få barna til å erkjenne at de må høre på de voksne.. Synd, men sant..

 

Vi er bare mennesker vi voksne også, så får vi prøve å gjøre det beste ut av det..

 

 

[Anonym bruker]

Er det du som skrek til din sønn at han skulle gå å legge seg og at du hatet ham?

 

Leste på skravle at det var ei som hadde hørt ei nabodame.

[Anonym bruker]

Nei,det var nok ikke meg. Et slikt ord hadde jeg aldri tatt i min munn. Jeg hater ingen og da iallefall ikke min sønn. Jeg skrek ikke til ham heller jeg, jeg BAD ham gå å legge seg. Det værste var kroppspråket.

 

Ellers, til du over, det ga meg noe å tenke på. Kanskje jeg skal ta meg en prat MED ham imorgen Vi var iallefall venner og ferdig med dette, da han la seg. Bra det og

[Anonym bruker]

Å nei nei nei. Det ordet ville jeg aldri tatt i min munn. Jeg bad ham gå å legge seg, det var kroppspråket før jeg bad han som var værst, for da jeg bad ham gå ned, hadde angeren for at jeg tok hardt i armen hans allerede kommet...

[Anonym bruker]

Du vet det er 0 tolleranse?

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at du er lei deg for dette, men som hun andre her skriver, så er vi mammaer bare mennesker vi også.

Det finnes ingen vi elsker så høyt på denne jord som barna våre, men det finnes heller ingen man kan bli så sint på som barna våre.

Prøv å tenke at du er menneskelig. Jeg husker også at min mor skrek til meg og tok meg hardt i armen, uten at jeg har fått varige mèn.

Sånt skjer, og så lenge du ikke gjør noe som er verre, så får det være greit. Kanskje han lærte litt av denne episoden også?

[Anonym bruker]

For å være ærlig så synes jeg det var bra at du endelig ble skikkelig sint og viste ham sinnet ditt. Etter min mening har du ikke gjort noe galt. Det at han ble forskrekket og lei seg var bra. Unger skal lære at sån oppførsel ikke blir tolerert. Gi ham 0 TV-tid i en uke og for all del, ikke be om undskyldning. Det er han som har oppført seg ille, ikke du.

 

Det er ikke morsomt å måtte være så streng at ungene blir forskerekket eller redde, men noen ganger er det nødvendig. Det tror jeg det var her. Et sted må grensen gå for hm også.

[Gjest]

Jeg synes du skal beklage at du ble måten du tok sinnet ut på. Sånt skjer. Det går nok bra. En annen gang er det nok bedre å overse stygt prat og bare si rolig at du lytter når han snakker sånn som dere har blitt enige om at man snakker til dem man er glad i og respekterer - og så lytter du og tar ham på alvor.

 

Ut over det må jeg si at du har min medfølelse. Vi har også en liten en som ikke kan å høre etter, vel og merke av andre grunner enn bare "uoppdragenhet", men uansett grunn er det slitsomt, for man må jo lære barna å forholde seg til andre på en ok måte. Tålmodighet er en dyd når man skal oppdra barn

[Anonym bruker]

Hei

Jeg har en datter som har vært helt på samme måten før. Hun er også 6 år.

Dette har jeg gjort nå:

 

Jeg satte meg ned med henne, forklarte med rolig og god stemme at nå skal vi ha noen nye regler her i huset..

Og dette skal vi sammen skrive opp på en tavle (som ble en fin scrapbook ark i stedet)..

Satte meg ned å fortalte henne reglene, som det å være snill, snakke hyggelig til andre mennesker, spørre hvis det er noe, ikke mase, ett nei er et nei, høre på mamma og pappa osv..

 

Fortalte henne at hver dag så kom hun til å få opptil 3 advarsler om hun brøt reglene. Hvis hun klarte å holde seg etter reglene og ikke få tilsammen 3 advarsler, ja da ville hun få en fin stjerne nederst på arket,(hvor vi hadde delt opp ukedagenetil en tabell).

Hvis hun brøt de som mange ganger som 3 ganger, så ble desverre ingen stjerne den dagen.

Fortalte også at hvis hun klarte å få en stjerne for hver dag i en hel uke, så skulle vi finne på noe ekstra koselig sammen. som f.eks å dra å bade i svømmehallen, dra til lekeland, eller kjøpe noe fint, dra på kino..o.l.

 

Hver gang ho prøver seg, så forteller jeg med rolig stemme at nå må du huske på reglene her, og dette er første (e.l) advarselen.. så gir hun seg. Men hvis hun fortsetter så blir det nok en advarsel..

vel, du skjønner greia.

 

Det som også er veldig viktig, og det MÅ du huske på.

IKKE gi sønnen din noen som helst slags oppmerksomhet på negativ adferd. Hvis han er frekk i munnen sin, skal du gi han advarsel, vær bestemt og ikke snakke til han når han er sånn. overse han heller, om han fortsetter mener jeg.

 

Dette fungerer iværtfall på min datter. ho har blitt et englebarn uten like.. det helt utrolig.

før kjeftet jeg mye på henne. merket jo bare at jeg fikk min egen medisin slengt tilbake til meg.

Vi kan ikke regen med at barna respekterer oss hvis ikke vi gjør det samme med de. Og barn vil HA regler og rutiner. De trenger dette..

 

jaja..jeg har sett litt mye på supernanny. men har gjort mye som hunJoJo forteller om..og hos oss, så funker dette.

Og datteren min syns dette her med stjernesystemet og belønning er helt fantastisk. Men husk og ikke kjøpe alt mulig rart sånn ellers i uka.. spar pengene til belønningenen.. etter en uke vil han nok roe seg ned.. bare prøv.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar, jenter. Har lest nøye igjennom og tatt til meg mange av tingene dere har sagt her. Føler meg ikke fullt så udugelig nå, som jeg gjorde tidligere Skal også prøve å snakke med ham imorgen og sette opp noen regler.

 

Hyggelige folk her inne, ha en god natt alle sammen

[Anonym bruker]

Jeg skjønner godt at du reagerte kraftig på en slik oppførsel.

Jeg har aldri slått mine barn, men har tatt dem hardt i armen ved enkelte anledinger, selvsagt ikke på en voldelig måte som skader dem, men rett og slett for å fysisk tvinge dem til å stoppe opp og høre etter. Det er ikke ofte det er nødvendig her i huset, men det har hendt.

Ærlig talt så tror jeg gutten din trengte et lite sjokk, det er helt uakseptabelt å snakke til andre mennesker på en sånn måte, og han har ikke vondt av å lære at ekstrem oppførsel kan fremprovosere en kraftig reaksjon.

Synes du skal legge vekk den dårlige samvittigheten din og benytte anledningen til å snakke ordentlig med gutten din i morgen. Henger meg på anbefaling om belønningssystem med klistremerker, har selv brukt dette i forbindelse med alt fra bleieavvenning til opprydning og å "høre etter", det har funket som bare det hver eneste gang. Belønning for god oppførsel er utrolig mye mer effektivt i lengden enn bare kjeft for dårlig oppførsel.

Lykke til:)

[Anonym bruker]

Jeg har brukt konsekvenssystem på min 9 åring.

Fikk 3 advarsler før han fikk en X.

Hadde han 3 X mistet han en kjær eiendel.

På forhånd hadde jeg skrevet ned 13 ting han var mest glad i, og disse kunne han miste fra 3 til 7 dager.

Det var f.eks, mobil, PSP, PS2, lego, sparkesykkel.

 

Far bar ut 29 tommeren en gang, borte en uke.

Han var uten sykkel i en uke.

 

Da forsto han at det faktisk var alvor, det ble stor inngripen i hans verden.

Det er nå mange måneder siden, og når han prøver seg på slikt jeg ikke aksepterer, ymter jeg bare såvidt frampå om X og han stopper.

 

Vet dette er negativ konsekvens!

Jeg prøvde først belønningssystem men det ble bare svada. Hjalp ikke å smiske med badeland, kino, McDonalds, ekstra ukepenger osv.

for han har vært bortskjemt på slike ting i mange år, og følte ikke det var noe å miste eller hadde ønske om.

 

Lykke til:))

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke du skal be om unnskyldning, du har lov til å bli sint når sønnen din oppfører seg sånn. Det burde han bare venne seg til, særlig hvis han er sånn mot andre voksne også. Det ER du som bestemmer, enkelt og greit.

Å gi stjerner og belønning for å oppføre seg normalt er helt horribelt, spør du meg!

[Anonym bruker]

Jeg tror det er ganske normalt at 6-åringer tester hvor grensa går. Det kalles vel den lille puberteten... og ikke uten grunn. Det varierer selvsagt veldig hvor frekke og trassige de er, men det du beskriver minner meg veldig om nabogutten vår. Han er såpass husvarm hos oss at han tester grenser også på meg. Og han er ellers en skjønn unge med flinke og tålmodige, men også strenge og tydelige foreldre.

 

Ideelt sett skal man jo ikke miste besinnelsen, men noen ganger går ungene for langt, og så lenge man ikke slår og mishandler barna verbalt (kaller dem stygge ting e.l.) tror jeg de har godt av å oppdage at det finnes en grense som ikke kan tøyes lenger.

 

Jeg har også eksplodert noen ganger hvis det er noen trøst.

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg godt, HI.

Ingen mammaer er perfekte og de aller fleste mister besinnelsen av og til.

Du er ikke verdens dårligste mor i det hele tatt. Noen barn er mer utfordrende enn andre og krever strengere rammer og oppdragelse. Det er fulstendig uakseptabelt at han kastet brødskiva på deg.

Jeg synes du bør få faren litt mer på banen her. Sitt ned og snakk om hvilke grenser dere sammen skal sette for gutten.

Han bør også disiplinere sønnen sin mer.

 

Ønsker deg lykke til og håper ting blir bedre etterhvert. Jesper Juul har forresten skrevet masse interessant om dette temaet.

 

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg så inderlig godt!

Jeg har en fireåring som og kan svare skikkelig. Når jeg har gitt advarsler og skal sette igang "straff" så blir han så veldig ydmyk. Også er det på an igjen kort tid etter.

Jegf synes ikke du skal unnskylde deg for at du ble sint, sinne er en del av verden! Man trenger det for å kunne gi beskjed til omgivelsene sine at man mener alvor. Men om du var hardhendt så hadde jeg sagt unnskyld for det, det er ikke nødvendig.

Uansett, så er du et menneske som alle andre!

[Anonym bruker]

Noe ala det bruker vi også, 01:55.

Og ja, det funker!

 

I litt revidert versjon siden gutten bare er 5 år, men gu' så det har funket! Handling/konsekvens må de lære tidlig.