Det er jo helt grusomt alene!!

[Anonym bruker]

Jeg er nettopp blitt alene, og det er jo grusomt. Hva skal man gjøre? Jeg ville ikke hatt en million i bytte for dette helvete her. Splitte barna, ødelegge familien helt. Jeg er knust. Hvordan kommer man seg videre?

[Anonym bruker]

Om du ikke liker din nye tilværelse, så får du flytte inn igjen til din eks.

 

Vært alene i 2 år,og livete er herlig. Det har det vært siden den dagen jeg forlot min eks. )

[Anonym bruker]

Jeg er enig med deg, HI.

Jeg har på ingen måte valgt å bli alene, og jeg kan ikke fordra å være det. Det jeg kjenner mest på er hvor utrolig ensomt det er, men jeg prøver å se fremover. Det blir alltid bedre.

[Anonym bruker]

Uff det er ikke så kjekt nei. Alle sier man blir en erfaring rikere av å være alene..Jeg vet med meg selv at jeg trives best i et forhold. Men kanskje det bare er meg??

 

Ønsker deg lykke til og ting blir litt bedre med tiden

 

Klem

[Anonym bruker]

Jeg har vært alene i 10 år og stoooortrives med det:)

Får bestemme alt selv og ta null hensyn til andre enn barnet mitt. Fjernkontrollen har jeg helt for meg selv, slipper å rydde andres rot, vaske andres klær, analysere alt som blir sagt og ha full økonomisk kontroll:)

 

Har det helt supert!

[Godjulsluttåpu..........]

Du må tenke på grunnen til at du faktisk splitta familien, Hvis dere kranglet osv, er det bra at et barn bor i den familien? Er det bra for deg?

Du må tenke på hva som er best for deg og barna...

Og man kommer seg videre, det tar bare litt tid

[Anonym bruker]

Går det bedre med deg nå Hi?

[Anonym bruker]

Jeg elsker livet som alenemor, full kontroll over alt:)

Har en jobb jeg elsker, og hvor jeg tjener bra, har lelighet, hvor jeg har minimalt med lån ift verditakst, har et nydelig barn-

Jeg kan shoppe så mye interiør, pynteputer, blomster og lys jeg vil uten at noen kommenterer det. Småspise sjokolade om kvelden, sove med svære undikker når jeg har mensen, uten at jeg synes det er litt småflaut. Oppdrar barnet mitt uten uenigheter, kan ta hver dag som den kommer, dra på besøk om ettermiddagene uten å måtte planlegge osv.

Og det aller beste: Jeg er bare 23år og har hele livet foran meg, så jeg har ikke gitt opp enda:)

[Anonym bruker]

Da har du kanskje ikke vært så heldig med kjærestene dine frem til nå?

Jeg kunne både sove med store truser, shoppe intriørartikler, ting til meg selv og småspise sjokolade når som helst uten kommentarer eller å føle meg småflau da mannen min fortsatt var her. Og man kan da ta ting på sparket selv om man er et par?

[Gjest marie-s]

He he he for all del, kom med litt kritikk til det innlegget som faktisk var veldig positivt her. Jeg må nå si at jeg er enig med innlegget fra anonym 22:50, det går faktisk fint å være alene også.

 

Det er en ting som ofte slår meg, hva er det som er så viktig med forhold, jeg har sett folk stupe inn i nye forhold fr de har rukket å flyttet ut fra siste type i redsel for å måtte være alene noen mnd. Greit det kan være stille noen kvelder, men heller det enn middelmådig forhold. Inviter noen venner over så slipper du å sitte alene hver kveld, kanskje er det på tide å heller pleie vennskap i stede for å finne et nytt forhold med det samme?

 

Jeg synes faktisk at jeg har det veldig bra i livet mitt og jeg har vært gjennom en del forhold tidligere, men nå trives jeg faktisk i mitt eget selskap, på kveldene kan jeg slå av tv-en, sette på musikk og bare kose meg.

[Anonym bruker]

Jeg har følt, og føler ofte fremdeles, som deg HI. Valgte ikke selv å gå, trivdes i forholdet som varte i maange år. Gråter mye pga at barna mine skal leve som skilsmissebarn.

 

Men nå som det har gått ett år siden bruddet, greier jeg å tenke mer konstruktivt. Tenker på hvordan jeg kan gjøre det beste ut av situasjonen for barna mine og meg selv. Jeg har startet på studier som garantert vil gi meg jobb når jeg er ferdig, dvs høyere lønn og kun dagarbeid, jeg prøver å bygge opp min egen selvtillit, omgir meg med menneskr som gir meg og dermed også barna mine glede. Barna får det bedre når de ser at du har det bedre. Jeg vet det er vanskelig når man aller mest har lyst til å bare legge seg og gråte, men allier deg med en god venn, en som kan dra deg med ut av "dvalen".

 

Eksen min gikk inn i et nytt forhold veldig fort etter bruddet (eller kanskje før bruddet, for alt jeg vet ...) Dette mener jeg at IKKE er det beste for barna mine. De sørger fremdels over at pappaen har flyttet ut, og det er tøft for dem å se ham allerede nå med en ny kjæreste. Jeg savner også en mann, føler ikke at singellivet er en framtid for meg. Men jeg må lære meg å trives i mitt eget selskap før eg er klar for å treffe noen, og jeg vil gi barna mine tid til å fordøye og sørge over alt som har skjedd før jeg innvolverer enda en person inn i livet deres.

 

Hvis du føler at du ikke kommer gjennom denne prosessen alene, anbefaler jeg deg å be om hjelp. Jeg har gått til samtaler alene på Familievernkontoret, dette og min egen sterke vilje har gjort at jeg alltid har satt barna mine i sentrum, på tross av bitterhet og ønske om hevn pga hvordan jeg ble behandlet av bf. Barna kommer først, og man må svelge mange seige kameler ...

[Anonym bruker]

Er enig med de som sier det er ensomt, trist og kjedelig.

 

Først av alt, dere som sier at dere nyter det kan ikke elsket en mann skikkelig iallfall. For alle vet at ingenting er bedre enn å leve sammen med en mann man elsker og som elsker deg. Nærheten, tryggheten, omsorgen og sexen! Ingenting er bedre enn det.

 

Føler at mange av dere er så bitre på menn. Patetisk og dumt!

[Anonym bruker]

11.54. Jeg tør påstå at det er mer patetisk og dumt å belage sin egen lykke på en mann enn å si at man er lykkelig som singel. Jeg elsker å være singel, selv om jeg innimellom savner nærheten med en annen. Er på ingen måte bitter på menn, men føler heller ikke jeg MÅ ha en! Er da ikke desperat.. For det synes jeg er patetisk og dumt...

[Anonym bruker]

21.57, helt enig med deg:)

 

Og jeg er så absolutt ikke bitter på menn:)

Synes mange av de er herlige vesen, men det vil ikke si at jeg MÅ være i forhold.

Finner jeg en, så er det fint, finner jeg ikke en, så er det ikke verdens undergang:)

[Anonym bruker]

H.I her.

 

Nei det er like trist enda. Jeg valgte ikke å gå, det var han som gikk uten forvarsel. Pakket sakene sine og dro etter mange år sammen. Jeg gråter mindre, men er lei meg hele dagen. Barna har det bedre nå enn i begynnelsen, men de savner han mye,

 

Hater å være alene, men vil ikke ha noen ny heller. Jeg vil bare ha han jeg elsker.

[Anonym bruker]

Jeg har vært i din situasjon og jeg lover deg, det blir bedre! Men det tar tid! Det er en lang sørgeprossess, og det å godtta situasjonen som den er nå, er det siste i rekka av ting du må gjennom først! Jeg ble forlatt for over 2 år siden, men jeg kom fort til det punktet at jeg ikke ville ha han tilbake uansett pokker. At han kunne forlate meg og vår nyfødte datter helt uten videre er vanskelig å tilgi, en som gjør sånt uten forvarsel er ingen mann jeg vil ha. Jeg ønsker en jeg kan stole på, en som stiller opp når jeg/barnet trenger han, en som tar tak i problemer og er interessert i å løse de! Ikke en som min x har vist seg å være, som stikker så fort ting ikke er helt rosenrødt.

 

Det tok sin tid, flere måneder faktisk, men så gradvis ble jeg mer og mer fornøyd med livet jeg har klart å skape med min datter:) Jeg har en fulltidsjobb, gode venner, familie rundt meg, og den herligste dattern jeg kunne ønsket meg:)

 

Ting tar tid, men det kommer til å bli bedre! Det tror jeg de fleste her inne kan være enige i!