Normalt å ikke få noen reaksjon ved dødsfall?

[Anonym bruker]

Jeg skjønner ikke helt hva det er med meg, men føler meg så utrolig ufølsom... Svigermor gikk bort for noen dager siden og jeg har liksom ikke reagert. Jeg er jo veldig glad i henne og jeg føler vi hadde et godt forhold. Vi var der nesten hver helg. Hun hadde kreft og var veldig dårlig på slutten. Kan man virkelig klare å forberede seg så mye?? Liker ikke selv min manglende reaksjon......

[Anonym bruker]

Hjernen er en merkelig ting, den kan beskytte deg mot slike ting. Hadde det på samme måte da min farfar døde av kreft. Det var ventet, men alikevel.. Det kommer kanskje i begravelsen, eller senere, eller så kommer det ikke. Uansett sørger du på en måte bare ved å tenke over disse tingene.Håper ikke det plutselig ramler over deg og at du får en knekk. Med meg kom det aldri. Jeg var veldig glad i farfar, men den store sorgen kom ikke. Jeg tenker på han, og savner han, men den forventede eksplosjon av tårer uteble. Og det er noen år siden nå. Alt er vel normalt, kan man si..

[Anonym bruker]

Når noen er veldig dårlige er de ikke lenger som den personen du var glad i, dermed har du kanskje gjort deg ferdig med sorgen på et tidligere tidspunkt.

[Anonym bruker]

Det kan godt hende reaksjonen kommer senere. Mange får det i forbindelse med begravelsen eller i en situasjon man forbinder med den døde. Det at du ikke har reagert enda betyr ikke at du ikke kommer til å reagere.

Om reaksjonen ikke skulle komme eller bli liten så vær bare glad for det. Vær der for mannen din og barna dine. I slike situasjoner er det godt at ikke alle ligger rett ut og hulker på en gang. Du var glad i henne da hun levde. Det er mye viktigere enn at du sørger når hun er død.

 

Kondolerer.

[Gjest Gul stjerne]

Dette er helt normalt og greit,og absolutt ingenting å klandre seg selv for. Jeg har også hatt det sånn, og stusset litt jeg også. Men sorgen kom aldri.

[Anonym bruker]

Jeg mistet min far for seks mnd siden av kreft. Han var syk ganske så lenge men på slutten gikk det veldig fort. Fikk ikke vite at alt håp var ute før tre uker før han døde. Så det gikk nedover veldig raskt.

 

Jeg trodde jeg skulle få en knekk men jeg ble veldig effektig, begynte å ordne med alt dagen etter. Ringte venner og jobben hans for å fortelle , ringte prest osv osv. Jeg jobbet meg gjennom den verste sorgen tror jeg, jeg har vært lei meg og blir det fremdeles men det varer ikke lenge. Tror jeg hadde hatt det verre hvis han fremdeles lå og ble pint i sykesengen.

 

Jeg har konkludert med at jeg har sørget i puljer, og jeg snakker om han og situasjoner jeg har opplevd med han når behovet er der. Jeg snakker om gode ting og mindre gode ting. Og en ting jeg er veldig opptatt av er at hvis det er en ting jeg kan gjøre for han nå så er det å leve livet og nyte det. Han døde så altfor tidlig og fikk ikke gjort alt han ville.

 

Kondolerer oghusk at vi alle sørger forskjellig. Ta godt vare på hverandre og tillat dere å mimre og le , det er god medisin