Jeg vil ikke tilbake til hverdagen :(

[Anonym bruker]

Jenta mi (1 år) er akkurat begynt i barnehagen. Hun trives der og det syns jeg er flott!

Men jeg syns hun er så liten, og jeg har så lyst å være hjemme med henne.

Jeg er sykepleierstudent og MÅ tilbake til studiene mine...

Jeg må vekke jenta mi om morgenen og så må vi skynde oss ut dørene for å levere henne i bhg. Så skal jeg på skolen i mangen timer. Når jeg henter henne er det langt utpå ettermiddagen, og vi får bare noen timer sammen før hun må legge seg... Dessuten må jeg lese, lese og lese....

 

Jeg tror jeg er født minst 50 år for sent. Kunne tenkt meg å være hjemme med barn. Lage mat, aktivisere dem og skape familieidyll i hjemmet.

 

Nå er det sikkert mangen som vil kjefte på meg og si at jenta mi har godt av å være i bhg. Dette vet jeg jo. Men jeg er så ulykkelig med hele situasjonen. Jeg føler jeg går glipp av så mye av jenta mi sin utvikling.

 

Man lever bare en gang før alt blir svart. Jeg vil bruke hver dag i livet mitt på det som gjør meg lykkelig, altså familien min...

Føler jeg kaster bort tiden min på sykepleien....

[Anonym bruker]

ingen mulighet for å ta sykepleien på deltid eller utsette et år til og f eks være dagmamma for å spe på litt?

[Anonym bruker]

Det var ikke noen dum idè!

Men jeg føler at jeg burde fullføre skolen, slik at jeg har en utdannelse.

Nå har jeg to år igjen. Når de er fullført skal jeg starte masseproduksjon av barn og være hjemme på heltid

 

Kanskje dagmamma ja!

[Anonym bruker]

Jeg føler med deg, og er i akkurat samme situasjon selv. Har hvert student og ble gravid. Jobbet et par mnd før fødsel, og er ferdig med permisjonen nå. Nå begynner arbeidslivet for meg på ordentlig. Har gått på skole siden jeg var 7 år liksom.. (Ja, den evige studenten ble også ferdig). Skulle ønske vi hadde mulighet til å ha guttungen hjemme et par år til, men studie- og huslån tillater ikke dette, dessverre.

Jeg har egentlig ingenting fornuftig å komme med, uten at jeg forstår den triste situasjonen din. Jeg tenker at jeg får se tilbake på en fantastisk herlig permisjonstid, og har nøtet hvert sekund av det! Masse gode minner er skapt, og et godt grunnlag for at minsten skal klare seg i barnehagen (forhåpentligvis )

 

Lykke til med studiene og barnehagestart

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar. Det er veldig hjelpsomt å høre at jeg ikke er den eneste i verden som har det slik... Vi får prøve og tenke som du sier. Være takknemlig for det året vi har fått.

 

Jeg var 20 år da jeg fikk datteren min. Da fikk jeg utrolig mangen negative reaksjoner. Mennesker sa ting som "Hva med utdannelsen din? Jeg håper for din skyld at du klarer å gjennomføre det. Dette blir hard og tøft" osv...

Jeg kjenner at jeg har lyst å fullføre utdannelsen bare for å vise dem at jeg kan få dette til!

Selv om det jeg egentlig vil er å droppe hele sykepleien og heller være hjemmeværendes. Men det er jo vanskelig å gjennomføre i dag når man trenger toinntekter. Føler ikke sykepleie er rett utdannelse for meg. Men jeg vet ikke om noe annet jeg har lyst til heller.

Det er liksom et stort krav til at en skal ha utdannelse, høyest mulig. hvertfall her som jeg kommer fra. Får liksom et stempel etter hvor langt man har gått med utdannelsen sin...

[Anonym bruker]

Eg opplever akkurat det same som du beskriv.

Eg er heimeværende med mine 2 born av eget val. Eg får mangen rare spøsmål, som om eg skulle ha gjort verdens dummaste avgjerelse.

Eg er riktig nok ferdig utdanna hjelpepleiar. Men eg har lyst å tilbringe desse verdifulle åra heime med mine små!