ønske om at han skal fri

[Anonym bruker]

Jeg går å bærer på ønsket om at samboeren min skal fri til meg, men med den viten at det ikke vil skje på lang lang tid...

 

Han har mange ganger fleipet om vi liksom skal gifte oss. Men han har også sagt at dette er noe han har sett for seg evt langt frem i tid, at han ikke forstår hasten det er i å gifte seg. Jeg har også egentlig sagt til han at jeg kunne tenkt meg å gitfte meg, uten å kanskje si det rett ut, men han vet hva jeg føler ift giftemål.

 

Grunnen til at jeg ønsker at han skal fri er ikke for å få et prinsessebryllup og gå opp kirkegulvet. Jeg har faktisk ikke noe ønsker om det en gang... jeg tror at om valget er mitt så ville jeg gjort det stille og rolig, så det er ikke bryllupet jeg drømmer om, men ekteskapet... Det som plager meg litt er at han ikke vil love meg å være sammen med meg for alltid etter det jeg har "ofret" for han, at vi nå eier en leilighet sammen og venter vårt første barn... jeg har liksom litt på følelsen da at han fremdeles er usikker og ikke har bestemt seg enda, noe jeg synes er veldig trist om er det er slik når jeg føler jeg har satset alt på han.

 

Det å være gift tenker jeg er en fantastisk kjærlighetserklæring som jeg så inderlig ønsker meg. Samboeren mener at det å få barn sammen er større enn et giftemål, at man da er mer forpliktet til hverandre enn som gift, men det jeg tenker er at barn er noe man kan ønske seg uansett og ikke trenger nødvendigvis å vise foreldrenes kjærlighet, mens giftemål går kun på forholdet og er uavhengig av eventuelle barn.

 

Flere som opplever det samme? Tanker om hva som er årsaken til at han ikke ønsker å gifte seg med meg slik det er nå?

[Anonym bruker]

Jeg tenker litt i samme baner, jeg drømmer ikke om bryllup, men om ekteskap.

 

Dette veit han, men han mener økonomi er den eneste gode grunnen til å gifte seg. Han har ikke noe imot ekteskap, og han veit at jeg vil at vi skal være gift og ha samme navn når vi får barn, slik at hele vår lille familie heter det samme.

 

Tror han utsetter å fri fordi "vi er unge og har allverden med tid", og fordi han ikke er typen som saler og rir på samme dag. Det er vel styr å kjøpe ring....

[Anonym bruker]

Jeg må jo si at jeg er enig med samboeren din når han sier at å få barn sammen er større enn et giftemål. Men om han er usikker så er det jo helt bak mål å skulle få barn med deg og leve sammen med deg!

Har du spurt han rett ut hvorfor?

[Anonym bruker]

Når jeg spør om hvorfor så har han sagt at han synes ikke det er noe som haster... når jeg har forsøkt å grave litt så unngår han vel egentlig spørsmålet med å si sånt som at å få barn er større osv. Enig at det ville vært bak mål å få barn med meg om han ikke ville leve sammen med meg. Og tror ikke det at han har noen planer om å gå ifra meg sånn det er nå, det frykter jeg ikke for. Men om han vet om vi vil være sammen resten av livet blir i et større perspektiv enn kanskje hva han klarer å se nå, jeg vet ikke... mens jeg ser oss resten av livet sammen.

 

Blant annet føler jeg det med giftemål blir sterkere nå som vi venter barn... mange som har spurt om giftemål også blir en del av "pakka"... og jeg vil også at vi alle skal ha samme etternavn... har prøvd å fleipen med at da må vi ta mitt etternavn, siden jeg ikke vet om han noen gang vil fri og vi får samme etternavn... ikke det svarer han skikkelig på en gang, men sier vi må jo vurdere mulgheteten for å kunne gi barnet mitt etternavn også selv om han vil at barnet egentlig skal ha hans etternavn, eller fleiper med "ja eller jeg får fri nå da så vi slipper problemet HAHA"... veldig morsomt...

 

 

[Anonym bruker]

Vær klar og tydelig på ønskene dine, da er det håp om at de går i oppfyllelse.

Hvis du later som ingenting, skjer ingenting!

Menn forstår ikke damenes ønsker og drømmer. De må ha det inn med teskje! Si klart i fra at du vil gifte deg!

Hvorfor frir ikke du til han?

[Anonym bruker]

Som en under her sier, vær klar og tydelig på ønskene dine men du må også respektere hans ønsker.

Å tulle med at "da må dere bare gifte dere" er ikke særlig snilt når han vet hva du føler ihvertfall.

Da barna våre skulle få navn sa jeg til sambo at de skal ha begge navnene så lenge du ikke frir, ferdig med det

[Anonym bruker]

Er enig med deg i tankegangen.

Syns det er litt tragisk og feigt med samboerskap, jeg, faktisk.

Når man stifter familie, tar man en sjanse, da må man tørre å satse så mye at man kan inngå ekteskap også.

Selvfølgelig er det bra at det har blitt stuerent å bo sammen uten å være gift og at man er kvitt gamle dagers skam og elendighet, men vi må våge å forplikte oss og satse!

Ingen har noen garanti for at det varer livet ut, uansett.

Men vi må våge å satse på kjærligheten, ellers blir samlivet ganske stusslig.

[Anonym bruker]

(jeg som la inn innlegget)

Jeg har sagt det tydelig at jeg ikke kommer til å fri, for det synes jeg er hans jobb. Og det er også noe med å presse han- hvis jeg hadde fridd eller vært veldig påtrengende om ekteskap så er jeg redd jeg presser han inn i noe han ikke vil. Jeg ønsker meg ekteskap, men ikke om ikke han ønsker det, jeg vil ikke at han skal fri fordi han ikke orker maset eller i frykt for å miste meg f.eks. om han ikke gjør det. Det synes jeg er dårlig gjort. Jeg ønsker at han skal ønske det. Om dere skjønner hva jeg mener Har spurt han om han ser for seg å gifte seg med meg en eller annen gang, og det sier han at han gjør, at han håper det en gang i fremtiden, og spør meg tilbake (selv om han vet svaret, idioten...). Spørsmål om tidspunkt blir mer tullet bort eller jeg får til svar om at det ikke er noe å stresse med. Og jeg føler også at jeg blottlegger meg for mye om jeg skal vise det så tydelig at jeg ønsker å gifte meg med han, og at jeg ønsker det nå, for han vet det allerede uten at jeg har gnålt om det på en måte... men ja jeg synes det er litt slemt at han fleiper med ekteskap når han vet jeg ønsker det Han sier slike ting gjentatte ganger, har fleipe-fridd mange ganger i settinger hvor bryllupp er tema. Enten sier han det uten å tenke seg om, eller for å svære slem (det tror jeg ikke da, han er egentlig værdens snilleste), eller for å teste ut tanken. Ikke vet jeg. Jeg skulle så ønske at han ønsket å love å være sammen med meg for alltid... vi har hele livet vårt sammen nå og satset alt på hverandre nå, men likevel skal det være så vanskelig å fri... skal være sagt at han er ikke den som stresser mest med ting, han har vel all verdens tid til det meste tror jeg...

[Anonym bruker]

Dette er en øm tå for mange kvinner. Også for meg...

 

Kjæresten min ble nærmest "presset" til å fri til sin ekskone og er nok litt imot frierier og giftermål nå. Han angret på hele ekteskapet med henne etter kort tid, og syns selv han var dum som gikk med på en masse ting, bare fordi han syntes synd på henne.

 

Så jeg har gjort det helt klart at dette ikke er noe jeg maser om, jeg vil ikke på noen måte gjøre som henne - men giftermåler heller ikke noe vi skal fleipe om og flørte med. For meg som aldri har opplevd at en mann har ønsket å forplikte seg til meg på livstid, er det sårt og trist å bare holdes på "fleipestadiet" (slik man kan tøyse med dette når man er unge og har allverdens tid); og jeg har derfor gjort det klart at seriøse tilbud vil jeg vurdere, men vitser og morsomheter om "her er min kone" osv kan han spare seg - de gjør meg bare vondt.

 

Jeg vil elskes helt og ekte for den jeg er, og jeg vil at han skal gi meg den tilliten det er å be om ekteskap helt uten påvirkning fra meg. Dersom det er ekteskap han ønsker seg.

 

Ønsker han seg ikke det, har vi likevel et godt forhold akkurat nå - men han kan komme til å oppleve at hen svidde av sjansen hen en gang hadde, og at jeg forbeholder meg retten til å holde avstand på mine punkter. Det er nemlig det det er, i mine øyne: en mann som holder en viss avstand, bare bittelitt, som en markør på at han likevel ikke er hengiven. En slags symbolsk bakdør man alltid har på gløtt. Det liker jeg ikke i et forhold.