skal jeg bare gi opp eller?

[Anonym bruker]

Men hva skjer hvis jeg gir opp? Ingenting. Hva skjer hvis jeg holder det gående? ingenting.. Men jeg fler at jeg ikke klarer mer av leger, nav og måtte forholde meg til alle.

Så hva velger jeg? Eller er det et valg lenger?

 

Jeg er så lei meg og nedenfor av min livssituasjon at jeg snart går på veggene. Jeg har hatt en opplevelse i helga som gjør at jeg mistenker at jeg blir sprø? Rett og slett gal?

 

Jeg var hjemme alene pga av min sykdom hindret meg å være med resten av familien på sommerens siste tur Da jeg lå her med store smerter, en kropp som føltes ut som hadde vært gjennom tidenes fyllekule og angsten for alt og alle jaget gjennom kroppen min, måtte jeg skrike inni meg. Det var litt rart.. jeg forestilte meg selv at jeg skrek som et dyr inni meg. Virkelig brølte! Da var det som at litt av angsten slapp ut.. Jeg lå slik å "brølte" inni meg i flere timer. Men med en gang jeg sluttet å brøle så kom den snikene å la seg som en tung ball i mellomgulvet. All den dårlige samvittigheten for mine 3 barn, ektemann og jobb. Alt det jeg må gi slipp på for å kunne være smertefri eller tilnærmet lik smertefri. Jeg fyller snart 30 men er der ikke enda og nå er livet mitt og kroppen min så ødelagt at en skulle tro jeg var pensjonist! Sånn skal jeg da altså leve?

 

Jeg har så mye inni i meg som er totalt kaos og nå føles det som jeg aldri skal komme meg ut av huset. Noensinne.. Men det må jeg jo.. jeg har inget valg. Har 2 små som skal i barnehagen og et barn som begynner skole snart. Men føler at det som har skjedd nå i helga betyr at jeg er på god vei til å miste forstanden?

 

Vet ikke hva jeg vil med dette, men kommer aldri til å nevnet dette med brølingen eller angsten til noen irl så ville vel bare fortelle om det til noen. Det føles så rart

[Gjest]

Jeg har ikke brølt inni meg noengang, men jeg har for eksempel hatt hallusinasjoner etter for lite søvn over for lang tid - jeg er ikke over gjennomsnittelig gal av den grunn Det høres jo ut som om du fremdeles har en normal virkelighetsoppfatning og det pleier ikke det vi kaller "gale" mennesker å ha.

 

Finn fram brølet ditt og bruk det til å overvinne taket angsten har over deg. Brølet høres ut for meg, som om du fremdeles har mye livsgnist i deg og ikke vil ligge der og ha det vondt. Du kommer nok til å klare å komme deg ut av senga, du vil få en bedre hverdag! Snakk med noen du stoler på og hør med legen om medisiner - kanskje det kan hjelpe deg.

[Anonym bruker]

Takk for et fint og positivt svar!

Jeg har klart meg igjennom mye i mitt liv men til nå har ingenting klart å knekke meg. Men kanskje det topper seg snart.. Jeg har ikke lett for å snakke om alt det rare som skjer inni meg. Jeg har en høy mur..

 

Er dette noe å ta opp med legen? Føler litt på den at hvis det forsetter nå så ender jeg opp gal? Men hvordan forklarer man noe sånt til en fremmed mann? Jeg vet ikke om jeg tørr eller om det er nødvendig? Huff!

 

Jeg har alltid trodd at jeg var sterk og jeg klarer meg igjennom alt men nå begynner jeg å tvile..

 

Men jeg må se på det som du skriver! At det er mer livsgnist igjen av meg og jeg vil få en bedre hverdag! Jeg har jo allikevel så mye å leve for, selv om livskvaliteten min aldri vil ble det samme så får jeg lære meg det og fokusere på de positive tingene jeg har! Det er bare så vanskelig noen ganger..

[Anonym bruker]

Kjære deg!

Fortell ALT til legen! Be om masse hjelp! Ingen kan gjette hvor vondt du har det hvis du ikke forteller det til noen, og da kan de heller ikke hjelpe deg på best mulig måte.

Det er hjelp og få! Jeg har hatt det forferdelig vondt, og kjenner meg igjen i mange av tankene dine. Du må be om hjelp med ungene dine så du kan være trygg for at de får det de trenger, og så må du konsentrere deg om å bli frisk. Fortell ALT om hvordan du har det, du er ikke den eneste, og det går en vei gjennom dette, selv om du ikke ser den nå!

All mulig lykke til!

Varme, gode og helbredende tanker og energier sender jeg i din retning!

Stor klem!