Jeg er så frustrert og sur og ekkel om dagen :-(

[lucky_mom]

Vet ikke om det kan skyldes pms, eller om jeg rett og slett er drit lei hele situasjonen min. Jeg er så lei mannen min. Og sliten av barn som skriker og roper og maser dagen lang. Og av husert som alltid er møkkete og rotete fordi alle roter fortere enn jeg klarer å rydde.

 

Sukk. Jeg kjenner liksom ikke meg selv igjen. Har lyst til å bare reise min vei, men kan jo ikke det. Og det igjen gjør at jeg føler meg fanget og frustrert. Resultatet er at jeg er utålmodig og sur og kjeftete og giddalaus.

 

Vet ikke hva jeg vil egentlig med dette... Kanskje noen er eller har vært i samme situasjon? Eller noen som har noen gode råd.

 

Sukk.

[engajente]

Hørtes akkurat ut som meg det der, sleng på familieproblemer og en stiv nakke.

 

 

[lucky_mom]

Felles trøst er jo også trøst...

[meg & to små vampyrer]

Jeg blir sånn om jeg er veldig sliten, stressa eller nedfor...

 

Det hjelper å være i aktivitet, sove, høre på fin musikk for meg.

[KineMor ♥C&M&O♥]

Hvor gamle er barna dine? Jeg syntes det første leveåret til yngstedatteren min var "pyton"...Nå da hun er blitt 2 er alt myyye enklere og bedre:)

[*Lissi*]

Gamle er barna dine da? Eldre barn kan jo hjelpe litt.

I slike perioder snakker jeg med sambo, viktig med åpenhet:-)

Går ut alene om kveldene. Går enten tur og hører musikk, eller med en god venninne.

Venninnekvelder er også skikkelig terapi her i huset:-)

[lucky_mom]

Barna våre er 4, 6 og 10 år gamle. Sånn sett er vi jo over den verste småbarnsperioden.

[Cecelia & jentene]

Vil starte med å si at du er IKKE alene!!! Kunne ikke skrevet det bedre selv...for meg hjelper det å ta på musikk og danse...hehe!!! helt alene selvfølgelig...og å snakke med venninner og komme meg litt ut! Men kan desverre ikke gi deg noen gode råd siden situasjonen min er den samme...så jeg er like rådvill

 

men sender deg en god klem

[Tøysetipp]

Jeg tror det du beskriver er ganske normalt. De fleste vil nok kunne føle det slik i perioder. Men, det er jo et signal du bør ta på alvor. Snakke med mannen din og fortelle ham om hvordan du føler deg. Når man føler at situasjonen er uoverkommelig så går det ofte utover parforholdet også. Og når alt man har lyst til er å overgi seg og fraskrive seg alt ansvaret.

 

Det kan jo hende at du har kommet til et punkt hvor du føler at ting må endres. Det krever jo sin helt å få snudd situasjonen når man har lite energi og er tiltaksløs apåtil. Hva med et familiemøte? Vær ærlig om hvordan du føler deg, og for at situasjonen skal endre seg så trenger du støtte fra de rundt deg. Og de som gjør ting vanskligere for deg. Vi har alle lov til å ha dårligere perioder og da er det viktig å sette ord på følelsene. Og ikke minst til de rundt deg. Kanskje må du gå litt i deg selv og spørre deg selv om hva som skal til for at du får det bedre. Hvilke endringer ønsker du? Eller er du bare litt ute av kurs og trenger litt ekstra rom og forståelse?

 

 

[MathildeC]

Jeg har ikke såpass gamle barn ennå, mine er 10 mnd, og 3 år, men det som hjelper for meg når jeg kjeder meg og er lei av hus og barn er samme som andre har sagt her:

 

1) Prioritere venninnekvelder. Gå på kino eller gå og spise og drikke vin med venninne®.

2) Ha barnevakt og gå ut med mannen (vi har ikke det ofte, kun når svigers er på besøk). Bli litt brisen :-)

3) Planlegge gøye ting å gjøre i fremtiden, f.eks prøve å arrangere en helg vekk med venninne eller mann, evt med mann og barn.

4) Lage noe god mat.

 

Når det gjelder huset, har vi skaffet oss vaskehjelp en gang i uka. Jeg synes det er verdt hvert øre. Da er vaskingen unnagjort, og bare ryddingen igjen. Men jeg kan ikke klage på mannen min, han er flink i huset og er f.eks den som lager mat.

[Rampongi]

Jeg hadde nettopp samme følelse..

Jeg oppdaget at den gamle artige rampen, var blitt en snerpete husmor som ikke hadde humor lenger.

 

Jeg gikk til innkjøp av noen selvutviklingsbøker, satte meg ned og skrev opp hva jeg ønsket meg, hvordan jeg burde jobbe for å nå det og ikke minst ga meg selv masse ros hver dag. Skrev ned i bok og gjentok for meg selv. Jeg startet også en blogg for å kunne skrive ned tankene mine og motivere meg selv til å jobbe mer med meg selv.

Jeg er i startfasen selv enda, men kjenner at det hjelper.

 

Ikke noe sikkert noe av dette hjelper deg, men prøv å ta en timeout og tenk at mannen og ungene kanskje har de beste intensjoner, men at du ikke ser det fordi du er sliten. Få de til å hjelpe deg og forsøk å endre reaksjonene dine på rotet. Ta det med et smil, selv om du koker innvendig. Det krever masse, men hjernen din merker ikke forskjell på uekte smil og ekte smil, så den tror du er glad og jo oftere du er glad, jo oftere blir du glad..

 

 

Lykketil!