Anonym bruker Skrevet 13. august 2010 #1 Skrevet 13. august 2010 Hvordan skal jeg være/bli sikker i dette. Min mann har vært en stor egoist i mangen år og vi har gått i terapi for dette i veeeeeldig mange år, før det endelig i år virket som om han forsto noe av det og skjerpet betraktelig. Men for meg var mesteparten av kjærligheten borte etter å ha blitt manipulert og "lekt med" (føler jeg) i mange mange forskjellige episoder gjennom disse årene. Jeg stoler ikke lenger på han, og jeg kan reagere på den minste lille ting som han forteller som jeg ikke syns henger på greip. Jeg regner da med at han "smålyver" litt (men kanskje han ikke gjør det i det hele tatt?) Jeg lager ikke noe krangel ut av det, men jeg merker at det stikker dypt i hjertet. Men kanskje det er jeg som bare innbiller meg det...en vet jo aldri. Vi prøver å få orden på forholdet igjen, men jeg er skikkelig deprimert. Jeg har det faktisk ganske fint hele dagen, og i det han kommer innafor døra så er det som om man fjerner hele smilet og positiviteten min på et blunk. Jeg er overfladisk og likegyldig overfor han, og ser ikke noen grunn til å spille skuespill. Han har vondt av dette - jeg har vondt av dette. Jeg flytta fra hele familien min, vennene mine og jobben min for hans skyld, for at han skulle ha det bra. Men jommen om jeg fikk igjen noe for det - fra hans side var det bare mer "ta og ta" og lite "gi tilbake". Følte jeg. Men kanskje jeg har tatt feil der også. Nå føler jeg i hvert fall at vi er sammen fordi det faktisk er litt komplisert å flytte fra hverandre. Jeg savner mitt hjemsted, han vil ikke flytte fra sitt. Barna er små (8 - 5 - 4) og jeg har ikke hjerte til å "ta fra dem pappaen dems" slik at de bare kan treffes i ferier. Men jeg orker ikke tanken på å bo her vi bor nå, helt alene heller. Føler meg for alene og for utrygg i denne byen. Så det er komplisert. Når man har slike ting som gjør at det er vanskelig å ta skrittet å flytte fra hverandre, så blir man, rett og slett. Men kun for barna. Jeg vet at jeg er skikkelig redd for å bli alene, ikke finne noen igjen. Jeg er redd for at jeg gjør en feil, at det virkelig er meg det er noe galt med og derfor ikke ser mannen min slik han er (selv om psykologen har karakterisert han som alt fra egoist til "bråkmaker"- mens jeg var en overfølsom og følelsesavhengig person). Hvordan finner man ut av slikt, må man bare ta sjansen???
Anonym bruker Skrevet 13. august 2010 #2 Skrevet 13. august 2010 Vet du at barn ikke er lykkelige i et hjem med en far og mor som krangler / ikke tåler hverandre osv? Det dummeste jeg hører er når folk er sammen kun for barnas del... Det henger ikke på greip. Fortjener ikke du å være lykkelig også? Jeg tror du allerede vet innerst inne hva som er riktig for deg. Min oppfatning er at du vil få det mye bedre på ditt hjemsted.
Anonym bruker Skrevet 13. august 2010 #3 Skrevet 13. august 2010 Ikke lett situasjon, men en ting jeg har lært opp gjennom årene og det er: MAN SKAL ALDRI, I NOEN SAMMENHENG BRUKE BARNA. Barna har slett ikke godt av, at foreldrene er sammen fordi de har barn sammen. Alt blir feil med den setningen. Du trenger kanskje ikke flytte milesvis unna, men kanksje bare ut fra mannen. Livet du lever nå, høres ikke bra ut. Og jeg kan garantere deg det, at det ikke blir noe lettere eller enklere med tiden. Om du er ulykkelig, og har prøvd å fikse problemt over lengre tid, så er det et å gjøre og det er å finne seg noe annet. Om du finner kjærligheten med annen mann, hadde jeg ikke tenkt så mye på i starten. Det kommer med tiden. Det viktigste er jo å bruke tiden på deg selv og barna. Lykke til med alt!
Anonym bruker Skrevet 13. august 2010 #4 Skrevet 13. august 2010 Hi Jeg ser virkelig poengene deres, og hadde jeg hatt økonomi til det, eller følt meg tryggere på at det virkelig var dette jeg ville (f.eks hvis han hadde fortsatt og fortsatt og oppført seg slik han gjorde for noen år siden) så hadde det føltes lettere. Men sannheten er at han nå for første gang oppfører seg slik han skal, gjør de rette tingene og er slik han burde ha vært for lenge siden. Men jeg kan ikke komme fra tanken på at det slår meg innimellom at jeg synes måten han er på er skikkelig falsk. Akkurat som om jeg har fått nese for å avsløre han (etter alle disse år) og det lukter innimellom falskhet og "jeg later som"-stemme. Det er vel disse tankene som gjør at jeg føler slik jeg føler. Stoler rett og slett ikke på han lenger slik jeg engang gjorde da jeg var dum og naiv. Takk for svarene.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå