Var begge enige om å starte prøvingen?

[Anonym bruker]

Vi har tenkt å starte prøvingen i sept, dette bestemte vi oss for 6 mnd siden, og jeg har gledet meg masse til å bli gravid igjen. Men nå ser det ut til at mannen er i tvil, han vi vente pga usikker jobbsituasjon etter lang pappaperm osv... uff og uff, jeg er så skuffet. Hadde lyst på sommerbaby, og da betyr det at det blir minst 2 år til fødsel, om han ikke ombestemmer seg. Hvordan var det da dere bestemte dere, måtte den ene parten overtales, eller var dere sikre begge to? Trenger råd og oppmuntring her, føles som jeg holdes på pinebenken, og vet ikke om jeg kan akseptere et nei, selv om jeg selvfølgelig må respektere hans ønske... men hva med mine ønsker og forventninger? Hjelp, ikke lett dette...

[Anonym bruker]

Med nr 1 hadde vi sex så ofte vi kunne, glemte prevansjon og vips, der var jeg gravid. Var enig om at vi ville ha barnet, ingen tvil om det. Med nr 2 ble vi enig om å starte prøvingen, ble gravid på første egget.

 

Man må nesten være enig syns jeg, og hvis den ene ikke vil så kan man ikke tvinge det igjennom.

[Anonym bruker]

Ja mener jo at det bør være begges valg....for man er jo to om det. Men hvem sitt ønske skal liksom telle mest i et forhold? Det at jeg er klar nå, eller at han ikke er det. Man har jo ingen garantier for at man vil komme dit samtidig. Og jeg synes det blir for lenge mellom barna om vi utsetter det et år. Klarer bare ikke å omstille meg mentalt ennå, siden dette allerede var planlagt og bestemt, før han ombestemte seg.

 

HI

[Anonym bruker]

Hadde ikke blitt mye prøving om det bare var en som prøvde, hadde det vel?

[Anonym bruker]

Skal du liksom lure ham da eller?

 

Og hvordan vet du at du blir gravid nøyaktig sånn at du får en sommerbaby? For alt du vet kan det ta tid, og du ende opp med en vinterbaby. Skal du ta abort da, fordi fødselstidspunktet ikke passer?

[Anonym bruker]

Her var vi i utgangspunktet enige om å begynne å prøve når jeg var ferdig med studiene, og hadde fått jobb. Når jeg da var ferdig og begynte å jobbe, så hadde samboeren min plutselig tusen grunner til at vi burde utsette det litt. Det handlet mye om praktiske ting, som opparbeiding av foreldrepengerettigheter, flytting til et større hus osv osv... Vi gikk noen runder, og det ble likevel til at vi prøvde med en gang, og jeg ble gravid etter to prøveperioder. Han har innrømmet i ettertid at han bare var redd når det ble virkelighet, og ikke lenger var en fjern drøm. Han har også takket meg for at jeg gikk hardt ut og fikk han med på laget... En ting er at man ikke skal tvinge noen, men det går jo an å snakke om det. Dere er enige om at dere vil ha et barn til, men uenige om tidspunktet. Går det an å inngå et kompromiss på et eller annet vis?

[Anonym bruker]

Vi var enige om når vi skulle begyne å prøve på nr.1 1,5 år i forveien. Han fikk litt kalde føtter da dagen var der, men jeg minte han da på avtalen og hva jeg hadde ofret for han i løped av denne tiden og hva han hadde lovet.

Det ble prøving da vi skulle, men det tok litt tid før første satt.

Vi hadde også avtale om når vi skulle begyne prøvingen på nr.2 og siste ungen vi skulle ha (begge disse avtalene hadde vi klare før vi giftet oss) og han hadde bekymringer anngående jobb og intekter. Jeg ventet 2 mnd etter avtalen, men måtte igjen minne han på avtalen vår.

 

Han var heldigvis enig begge ganger om å holde avtalen vår, men hadde bare litt kalde føtter. Begge disse er hans øyenstener. Og han elsker de over alt på jord.

[Anonym bruker]

Med nummer 1 var vi enige om at tida var inne for barn..

 

Nummer 2 kom etter en rødvinskveld, så det rakk vi ikke diskutere;)

[Anonym bruker]

Har vært i den situsjon selv. Men litt anderleds. Vi begge ennig da vi forlovet oss skulle vi prøve å lage baby. Jeg kuttet ut p-piller fra da av. Kan si at det var en som fikk kalde føtter da jeg 3 uker etter forlovesen fortalte at jeg var gravid. Han snaket bare at jeg måtte ta abort og skulle presse til det. Han sa han ikke var klar for å bli pappa. Det viste seg på ul at jeg var blitt gravid på forlovesedagen. Først da tiden for den lille skulle bli født klarte man min å venne seg til at han skulle bli pappa. Men du kan ikke lure han du er ilag med. Et barn er et stort ansvar.

[Anonym bruker]

Hva er det slags respons egentlig? Du høres ut som en bitter og negativ person, 00.26. Fy f*** så stygg du er, hvordan kan du få det til at jeg høres ut som en person som ville ta abort pga fødselstidspunkt!!!!! Kjenner jeg blir mektig provosert av deg. Kom med noe konstruktivt, eller hold kjeft.

 

Jeg er faktisk ikke typen til å lure mannen inn i et svangerskap, det er derfor det betyr så mye for meg at han også sier JA før vi starter prøvingen.

 

Og ja, vet at man ikke kan bestille en baby på et gitt tidspunkt, men det går jo an å time prøvingen i forhold til hva som i utgangspunktet passer. Det er jo lov å ha noen personlige ønsker for hvilken årstid man ønsker å være gravid/få barn, særlig hvis man har trillet kolikkbaby i metervis med snø hver dag, og måttet ha et år ulønnet permisjon pga ikke fått barnehageplass.

 

 

[Anonym bruker]

10.52 er HI

[Anonym bruker]

Takk for gode innspill, 00.28. Er nesten redd for å snakke med han om det for tiden, fordi jeg ikke vil overtale/tvinge han til noe. Men det er vanskelig å gå rundt å tenke på det hele tiden uten å kunne snakke med noen om det.

Jeg skal prøve å snakke med han om det når vi kommer til måneden vi hadde tenkt å prøve, frem til da skal jeg prøve å la han få litt pusterom, selv om jeg nesten blir smårar av å gå rundt å tenke på om det blir noe av denne høsten eller ikke. Alle venner, kolleger og bekjente sier på generelle diskusjoner om barn at det passer egentlig aldri, det er alltid noe på jobb eller i privatlivet "som er i veien" for å få barn, så man må bare ignorere det, og gjøre det når man er klar.

 

HI

[Anonym bruker]

Det er likevel noe idiotisk å skulle presse fram en evt prøving på barn hos en som ikke er helt klar, med bakgrunn i ønsket fødselstidspunkt, all den tid det er noe som aldri vil være garantert.

Det er rett og slett et dårlig argument i denne sammenhengen.

[Anonym bruker]

Hvorfor er det et dårlig argument? Er det ikke lov å ha ønsker om hvor cirka stor avstand det skal være mellom søsken f.eks? Eller at man ikke ønsker å ta fødselspermisjon midt oppi en viktig innspurt i jobbsammenheng? Hva slags argumenter er gyldige i følge deg?

[Anonym bruker]

Men hva gør du om det ikke klaffer? Om det tar 1-2-3-10-13 mnd før du blir gravid? Blir det krise, da liksom?

 

Det er greit å ønske seg noe, men å legge opp hele livet etter dette, noe som absolutt ikke går an å time nøyaktig, er og blir tullete. Spesielt når det er en som ikke er klar!

 

 

[Anonym bruker]

Nei, barnet er velkomment uansett, det kommer jo når det kommer, ingen krise. Det er jo ikke snakk om å legge opp livet sitt etter det! Men det er f.eks kjipt å stå uten barnehageplass fordi barnet er først på visse tidspunkt på året! Sånne er det bare, når barnehageåret er lagt opp slik det er.

 

Som du kanskje ser jeg har skrevet lenger opp, er jeg fullt klar over at man ikke kan bestille en baby til et gitt tidspunkt, men jeg mener man kan ha noen ønsker ut fra tidligere erfaringer. Nettopp fordi man vet at det kan ta lang tid med neste graviditet, selv om forrige barn kom på 1pp, er det greit å komme i gang sånn at avstanden mellom søsken ikke blir så stor.

 

Prøver bare å blåse ut litt frustrasjon over at mannen snur tvert om og får kalde føtter, når jeg det siste halve året har forberedt meg på ny graviditet snart. Og nettopp derfor lurer jeg på hva andre par gjør når det oppstår slike uenigheter i et så viktig spørsmål. Men de fleste svarene her er jo (som alltid på DiB) ute etter å svartmale enhver person som ytrer sin mening...

 

HI