Dere som mener stemødre skal stille opp uansett..

[Anonym bruker]

Mener dere mannen deres skal gjøre det til deres barn også? (for de som ikke bor med barnefar)

Som i den tråden her inne nå, hadde du forlangt at mannen din skulle stille opp som barnepasser flere uker på rad, fra morgen til kveld, uten å ha spurt han om det er greit?

Jeg kan ikke forstå hvorfor stemødre skal behandles som dritt, som om livene deres kun skal føyes etter hva som passer foreldrene best, uten å tenke på om det passer for stemor.

 

Nei,m vet du hva.

Jeg hadde virkelig funnet en real TØFFELHELT hvis en mann hadde gått med på noe slikt.

 

[Anonym bruker]

Likestillingen har desverre ikke kommet lengre enn at vi steMØDRE er tøffelhelter... Spør svigermødrene, eksene, tanter, onkler, lærene og alle rundt de stakkars barna som står i midten av det hele...

Vi skal jammen måtte sørge for at stebarna har rene klær, mat i matboksen, nyklippet hår, skyss hit og dit, barnepass og alt det andre, men skal vi ha noe å si??? NEI!

 

Sånn er det bare. Jeg har levd sånn i 7 år nå og forguder familien min, bare ikke alle rundt den ;-))

Vil ikke bytte med noen i hele verden, men man må lære seg å leve MED det. Pick your battles carefully!

[Anonym bruker]

Nei, jeg ville ikke forventet det av en mann, ei heller av en "stemor" når det er en mor og en far i bildet..Men dersom en av de biologiske foreldrene var borte ville jeg nok gått ut fra at steforelderen skulle stille opp som en ordentlig mor eller far...I det minste håpet på det. Alle barn skulle hatt 2 voksne på heltid, vet du...

[Anonym bruker]

Litt snodig at mor og far kan bestemme og gjøre som de ønsker, mens stemor alltid bare skal føye seg, stille opp og være med uten å ha bestemmelsesrett og bli tatt med når avgjørelser tas.

 

Det må noen ganger være en utakknemlig "oppgave" å være stemor..

[Anonym bruker]

Jeg er stemor, og kunne aldri i livet ha forvente det av en mann.

 

Jeg leker med barnet, vasker klær, lager matpakker, lager frokost og middag, tar han med på morsomme ting som bowling, badeland osv.

Får jeg en takk? Et spørsmål om jeg kan være hjemme med barnet hvis han skal til kompiser o.l? Noe jeg skulle ha sagt når det gjelder mobilbruk, tv-seing, hvorvidt 8-åringen får se på tv EN HEL DAG osv? Nei, jeg skal bare tie stilt, det er faren som står for oppdragelsen,ikke jeg.

Men det er jeg som har han alene 70% av tida.

Latterlig.

Syns det er helt idiotisk at barna våre skal ha forskjellige regler i ett og samme hus.

Og ja, vi har hatt uendelig med diskusjoner om dette.. Hjelper ikke et sekund.

[Anonym bruker]

Min mann er stefar og her forventes og forlanges det at han tar seg av stebarnet på lik linje med de biologiske. Og han gjør det uten å mukke, på samme måte ville jeg gjort det om han hadde barn fra før av.

Her heter det ikke mine barn, men våre barn, uansett.

Jobber jeg kveld eller natt så har han ansvaret for alle barna hjemme, enkelt og greit.

[Anonym bruker]

Men da blir han sikkert også tatt med når ting vedr. barnet blir bestemt. Eller bare forventer og forlanges det uten at han får være med å bestemme hvordan ting er, skal være og skal gjøres?

[Anonym bruker]

Nei det er nok ikke lett å være steforelder. Mannen min er stefar til mitt barn som jeg hadde fra før. Jeg forventer at han skal stille opp for barnet på lik linje som våre felles barn. Dette er da helt naturlig, spesielt siden mitt barn bor fast hos oss og har lite kontakt med sin far.

Men det har vært en del kamper. Jeg var alene med henne i fire år før jeg traff mannen. Han føler seg ofte usikker i rollen for han vet at de endelige beslutningene er det jeg som har tatt og tar fremdeles, hun vet hvem som er sjefen og kan å utnytte det.

 

Så jeg prøver å jobbe med saken og gjøre mannnen min tryggere på sin rolle som far i huset, også for stebarn. Det er viktig at også han kan sette ned foten og oppdra barnet sammen med meg, det er vårt felles ansvar. Han skal ikke bare være en lekevoksen som barnet kan behandle uten respekt, det er vitkig at de voksne er på bølgelengde rundt rammer og grenser i familien, uansett om det er mine og dine barn. De er alle våre barn og vi har et felles ansvar for det valget vi har tatt, nemlig å være trygge og gode voksenpersoner for barna.

 

Litt rotete, har vært på nattevakt og nettopp våknet så vet ikke hva jeg skriver hehe.

[Anonym bruker]

Så du setter barn til verden og forventer andre skal passe dem uten så mye som LITT takknemlighet?

Du høres ut som en drøm.

 

Du vet ikke hvordan det er før du er i samme situasjonen selv.

[Anonym bruker]

Nei, ikke stille opp for all pris men når man går inn i et forhold med en som har barn så burde man snakke sammen så man ikke havner i ufrivillige situasjoner. Man setter seg i en posisjon der man faktisk må ta hensyn til dette barnet om man da ikke har gitt beskjed om på forhånd at en ikke vil være med i oppdragelsen av barnet.

Så burde man i tillegg tør å si fra til RIKTIGE personer og selvfølgelig ikke så barna hører på. Det siste man ønsker er et barn som ikke føler seg velkommen...

[Anonym bruker]

Selvsagt, særlig siden biologisk far aldri stiller opp. Så her går stefar på foreldremøter og får være med å oppdra. Han har like mye rett til å bestemme som jeg har.

 

[Anonym bruker]

Stiller ikke høyere krav til ham enn jeg gjør til meg selv, han valgte meg med barn og det som følger med. Men så har han også fått beskjed på forhånd hva som forventes. Jeg sa rett ut, velger du meg får du også et barn på kjøpet med alt det innebærer. Skal vi noe utenom jobb så spørr vi selvsagt den andre om det passer, det går begge veier. Det er ikke slik at jeg renner rundt mens mannen slaver hjemme i forkle og tøfler.

 

[Anonym bruker]

Det jeg syns er rart er at svaret på "du valgte jo en mann med barn" ofte er "jeg trodde barnet bare skulle være her 50%". Hvis man har stebarn må man faktisk regne med at samværordninga kommer til å endre seg etterhvert. Sjeldent den funker helt likt helt fra spedbarn til tenåring.

 

Jeg syns det er en selvfølge at stemødre tar seg av stebarna på lik linje som sine egne barn, når de er i huset. Men jeg hadde ikke funnet meg i at mannen min bare planla at jeg skulle være hjemme og ta meg av barn på dagtid, likegyldig om det var hans særkulls eller fellesbarna vi snakker om. Det er bare normal høflighet å høre med den andre voksne i familien samtykker i en plan, og å innimellom takke for ting den andre gjør selv om man kanskje kan "forvente" at den personen gjør det. "Takk for at du lagde middag" pleier jeg å si, feks. Selv om jeg syns det er en selvfølge at han gjør det like ofte som meg

 

Jeg mener man er temmelig naiv hvis man tror noe annet enn at det å være stemor innebærer at man må gjøre masse av "jobben" det innebærer å ha barn, uten å få samme type påvirkningskraft som man har hvis man har hvis man er biologisk forelder. Jeg syns jo heller ikke at min mann skal ha like mye å si i mitt særkullsbarns oppdragelse som eksmannen min. Det ville være rart. Derfor finner jeg meg i å ikke ha så mye jeg skulle ha sagt for stebarna, selv om jeg forventer normal høflighet etter alderen fra alle som er innom dørene her.

[Anonym bruker]

Jeg mener stefar bør stille opp på lik linke som stemor, ja

 

Min mann er stefar til mitt barn. Han stiller opp, på godt og vondt. Og ja, han har noe han skulle sagt om akkurat det samme som meg. Her er ingen forskjell

[Anonym bruker]

Du har et helt skrudd syn på normale norske familier anno 2010.

 

Jeg har en sønn fra før og jeg og min mann har en sønn sammen. SELVSAGT deler vi på alt arbeidet (og gledene) for begge to. De er likeverdige familiemedlemmer, alle sammen. Det ville vært helt på trynet om det skulle vært slik at jeg skulle ha to barn og han bare ett.

[Anonym bruker]

Da regner jeg med at du ser på det som en like stor selvfølge at stemor/stefar har like mye de skulle ha sagt om oppdragelse, fritidsaktiviteter osv?

[Anonym bruker]

Ja, men når det gjelder "stebarnet" er det jo en til som har noe han skulle ha sagt, nemlig barnets biologiske far. Så i realiteten har min mann ikke like mye han skulle ha sagt når det gjelder eldstemann. Men nå er vi tre veldig enige om alt, da, så det er ikke noe problem.

[Anonym bruker]

Vi er en familie og vi stiller opp som den familien vi er. Om det er mine barn eller min manns barn så er det akkruat det samme.

Men når vi har ungene de ukene vi ikke skal ha de så snakker vi sammen om hva vi skal og hvem som skal gjøre hva. Vi har innordnet livet vårt etter hvordan vi har ungene her i huset, vi skal alle ha våre liv og ingen skal være tøffler. Men vi er en familie og vi stiller opp som en familie, ikke med mine dine, stemor, stefar ting.

[Anonym bruker]

Forventer man at stemor/stefar stiller opp, bør man innvolvere dem i det som har med barnet og gjøre også. Mener jeg.

 

Jeg har et barn fra før, og min samboer stiller opp for han 110%. Han tar han om natta,skifter bleier, tar han hvis jeg skal noe og jeg lytter til han i alle oppdragelsesspørsmål +++ Jeg kan ikke si "det er mitt barn" i noen situasjoner og samtidig forvente at han skal "behandle han som sin egen/ta sin del av jobben" i andre. Vi er sammen om dette.

[Anonym bruker]

Hadde ikke kontakt med min far men hadde stefar. Han bestemt lik my som mamma, kjørte meg hit og dit osv. Hans famile behandlet meg som sin egen, veldig glad for det. For jeg har sett stefamilier som har forskjellsbehandlet stebarn. Kan ødelegge forholdt til (halv, ste) søsken osv.

 

Men min mor hadde ben nok i nesa til å ikke godta en mann som ikke godtok hele pakken som var inkludert meg. De har nå den dag i dag 4 barn, inkludert meg da

[Anonym bruker]

Jeg syns den holdningen som mannen din har, 15.55 er så flott. Likte veldig godt det du skriver. Stå på

[Anonym bruker]

Jeg har ikke lest gjennom de andre svarene her.

 

Vil bare si at jeg selv er skilsmissebarn og fikk tidlig en stemor som tydelig tok avstand fra meg og mine søsken, og ikke ville ha oss på besøk annet enn akkurat de dagene de var pålagt via avtalen. Jeg og mine søsken er nå voksne, og har svært lite kontakt med min far og hans kone fordi vi aldri har følt oss velkommen i deres far. Vet at min far syns det er innmari sårt at han har 5 barnebarn som han nesten ikke har kontakt med!!

 

Jeg har en stefar som har behandlet meg og mine søsken som sine egne fra dag 1. Han og mamma har fått barn sammen, men han gjør ingen forskjell mellom oss. Vi vet at vi alltid kan komme til ham om vi trenger hjelp eller støtte, og han er en fantastisk bestefar for "sine" 5 barnebarn.

 

Dere stemødre bør kanskje tenke litt over dette, dere risikerer at mannen deres mister all kontakt med sine barn og fremtidige barnebarn fordi barn oppfatter fra de er ganske små om de blir sett på som en byrde eller en glede

[Anonym bruker]

Dette handler ikke om hvordan man oppfører seg ovenfor barna, men hva som forventes av stemor/stefar av mor/far.

 

Hvis en steforelder skal gjøre like mye osv som en forelder, så skal de ha like mye de skulle ha sagt.

[Anonym bruker]

Jeg syns at mange her inne har en veldig spesiell holdning til hva som kan forventes av en ny partner. De som sier at familier i 2010 er slik og at man bare må akseptere det har vel aldri selv vært steforeldre.

 

Min mann har et barn fra før som vi har ca 40% og jeg er glad i barnet. Likevel er det helt klart at jeg ikke er moren, det er mannen og eksen som bestemmer hvilke regler gjelder, og det er jeg ikke alltid enig i. Er jeg alene med barnet har jeg ansvaret og da er det helt nødvendig at jeg har myndigheten å bestemme hva som er lov eller ei. Spesiell ferietid kan være en kabal, men her må de 2 avtale seg i mellom. Mannen og jeg forsøker å ta ut ferie samtidig og da er selvsagt barnet hos oss, men aldri i livet jeg hadde tatt ut ferie og ha barnet mens mannen var på jobb.

 

Mødre som har hele omsorgen for barnet virker som de har veldig store forventninger til en ny partner. Stebarn er ikke biologiske barn og jeg for min del tror ikke at man blir like glad i andres unger enn sine egne. Vel å merke, like glad. Ikke glad.

[Anonym bruker]

Mye forskellige meninger og løsninger her.

 

Jeg er stemor til 3 barn som er 50% hos oss. I vårt hjem har jeg like mye jeg skulle sagt i forhold til regler og oppdragelse av hans barn. For det er da vårt hjem. Reglene er ikke de samme som hos barnemoren men det funker både for barna og oss. Alle er klar over at det ikke er likt i de to husstandene. Jeg tar på ingen måte over rollen som mor til barna, jeg er en bonus omsorgsperson.

 

Det som forventes av meg at jeg behandler hans barn med respekt og omsorg. Vi deler på pliktene akkurat som om det skulle vært våre felles barn. Samtidig forventer jeg å bli spurt om det er greit på forhånd før det avtales endringer i samvær, dersom han skal bort når barna er hos oss eller om det er andre ting som påvirker min hverdag. Da er det sjeldent noe problem å steppe inn heller. Syns det handler om gjensidig respekt.

 

I forhold til noen av historiene her inne tror jeg at jeg er heldig med valg av barnefar med "pakkeløsning"