Huff, jeg blir gal av sambo og foreldrene mine...

[Anonym bruker]

Sambo er en spesiell type, særdeles humørsyk og oppfarende. Han er konstant sliten og synes det meste er pes, deriblant besøk. Han liker rett og slett ikke besøk.. Foreldrene mine bor like i nærheten og har stilt masse opp for oss og barna.

 

I dag var eldstemann sur og gretten etter barnehagen og sambo er som vanlig oppfarende, roper og skriker til barnet. Han blir til slutt sint når jeg prøver å si at han må dempe seg, og forsvinner ned i kjelleren. Så kommer foreldrene mine.. Han møter de i døra, hilser knapt nok på de før han tar bila og drar avgårde. Foreldrene mine føler seg både såret og uvelkommen, og så får jeg "kjefta". At de synes det er dårlig oppførsel, at de føler seg uvelkommen og at vi ikke bryr oss om de - før de avslutter med å si at de ikke vil stå på pinne for oss mer. Jeg fikk aldri svar på hva de la i det, på tross av gjentatte forespørsler.

 

Nå sitter jeg her og føler meg helt alene.. Sambo er fortsatt sur og jeg føler igrunnen at han har satt foreldrene mine opp mot meg.. Så når han drar på jobbreiser eller drar ut i sinne, har jeg ingen her.. Det er bare trist og jeg er så utrolig lei meg..

[Anonym bruker]

Huff...

 

Sender deg en trøsteklem.

 

Jeg har en komplisert Mamma og det hender til tider at jeg kommer i klem mellom mannen min og henne og det er grusomt! (Og mannen min kan ikke prøve å være blid og hyggelig hvis han er sint og sur....)

 

Har egentlig ingen råd til deg annet enn å snakke med dem alle (hver for seg), kanskje skrive opp hva du blir lei deg for... hele tiden ta utgangspunkt i dine følelser og reaksjoner og ikke hva de gjør... og til foreldrene dine får du nok smøre litt tjukt på med takksigelser for at de har vært så fantastiske til å stille opp. (Det er nok noe som ikke kan sies for ofte).

Lykke til!

[Anonym bruker]

Dette hørtes ikke ut som noen ok samboer -og en ustabil pappa.

Skal barna lære at de ikke kan forholde seg til pappa når har blir opprørt? Skal man bare gå i sinne uten å avslutte en diskusjon på en ordentlig måte?

Du må sette ned foten når det gjelder samboeren din. Han kan ikke oppføre seg sånn overfor deg, barna eller foreldrene dine.

Man skriker ikke til et slitent barnehagebarn. De kan ikke noe for at de er slitne, og kan ikke sette ord på det som oss.

Jeg ville sterkt vurdert hvorvidt det er greit for barna mine å vokse opp med en sånn far. Dersom han har for vane å oppføre seg sånn, tror jeg du må ta en alvorsprat med ham!

[Anonym bruker]

Ja, det er absolutt ne jeg vurderer - å bare gå fra ham. Vi går til samtaler på Familievernkontoret, men foreløpig har det ikke hjulpet særlig, gitt...

[Anonym bruker]

Da ville jeg sørget for å ikke stille opp med smil og åpne armer når samboer eller foreldrene dine kommer tilbake. Vær like sur og tverr som de er, si at så lenge dere oppfører dere slik mot meg gidder jeg ikke å snakke til dere. Vent, hold ut og la DE be DEG om unnskyldning. Får inntrykk av at du godtar litt for mye fra dem og de kommer sikkert til å forsøke å få deg til å fortsette å godta alt mulig tull, men det trenger du ikke.

[Anonym bruker]

Kanskje foreldrene dine skal si ifra før de kommer på besøk? Om din samboer ikke liker besøk så er det faktisk å invadere hans privatliv om de ikke sier ifra engang.

 

Liker heller ikke uventet besøk, har sosial angst. Så for meg føles det som invadering av privatliv om noen bare kommer. Kanskje vi har avtaler for kvelden/dagen som går i vasken. Min samboer klarer ikke å si til sin familie at det ikke passer, så da er det ikke kult at dem plutselig kommer heller for da vet jeg at våre planer går i søpla. Er hjemme alene mye, så for meg er det veldig sårt at vi har lagt planer for "voksentid" som ikke blir noe av:(

 

Selv om jeg synes han virker litt umoden (urimelig) så er det faktisk ikke kult om andre ikke respekterer dine grenser. Så snakk med han, finn ut av hva han vil og hvordan han vil ha det. Og gjør konpromisser.....

 

Bare en tanke....