Gå fra mannen din! Uansett!!

[Anonym bruker]

Jeg ser at dette er rådet som diberene gir hele tiden. Nesten uansett situasjon. Skriver noen noe om sin mann og spør om råd, da er alltid rådet at du bør forlate mannen din.

 

Hav er dette for et råd? Du vet jo ikke mange faktaer om deres samliv og situasjoner. Et liv har mange nedturer og oppturer, men man gir ikke opp med engang man møter en motbakke. Hva er det for en moral.

 

Skal man ikke elske hverandre i onde og gode dager?

 

Det finnes så mange ting man kan gjøre før man tar ut skilsmisse!! Det skal jo være siste etappe, ikke første..

 

Nei, jeg er sjokkert over den dårlige moralen!

[Anonym bruker]

Jepp, gå fra mannen din før han går fra deg er moralen tror jeg...

 

Er det en ting jeg har lært så er det at ingenting er perfekt. Man gjør seg selv en stor tjeneste om man firer litt på de kravene en setter til seg selv og omverdenen og velger sine kamper med omhu

[Anonym bruker]

Jammen, du vet jo at ALLE menn er utro, ALLE menn er idioter, og ALLE menn er udugelige.

 

Og de stakkars få som kaaaanskje skulle vise seg å ikke være det, er noen skaphomofile, underkuede tøfler av noen femikladder, så de kan man jo bare gå ifra med en gang de også.

 

Sånn ifølge majoriteten her inne, hvertfall.

[Anonym bruker]

Helt enig med deg HI! Jeg har også reagert på at man ALLTID bør forlate mannen. ALLTID!!

 

Hehe, er nok noen dårlige erfaringer der ute og går. Det sier kanskje noe om nivået og alder her inne.

[Anonym bruker]

Enig...

[Anonym bruker]

Hvorfor skal damer bli hos menn som ikke elsker dem nok til å holde buksene på, men heller velger å være utro?

De fortjener bedre!

 

Men sånn utenom det så blir det rådet gitt i mange rare sammenhenger.

[Anonym bruker]

Alltid er nok å ta hardt i, men når det er sagt, så er det mye rart her inne. Ting jeg aldri ville ha funnet meg i. Jeg tror nok at det er en del her inne som hadde hatt det bedre uten mannen sin utifra hva de skriver.

[Anonym bruker]

Jeg er så enig med deg, HI!

Selfølgelig, er problemet alvorlige ting som vold, utroskap eller dop så er saken en helt annen.

Men det er så mangen som går fra hverandre bare fordi de ikke er forelsket lenger.... Som om et ekteskap kun skal være rosenrødt

[Sweet Amber]

Ingen som har sagt at det kun skal være rosenrødt, men jeg synes ikke det er noe rart at folk går fra hverandre fordi de ikke er forelska i hverandre lenger. Å bare holde ut for å holde ut er så bortkasta.

 

Livet er kort og man må forsøke å være lykkelig mens man har det:)

[Anonym bruker]

Men forelskelsen falmer jo i alle forhold. Det går over til noe sterkere og dypere. Man kjenner hverandre på en annen måte...

Man kan jo ikke bryte opp en familie bare fordi en er litt lei! Da får man heller jobbe med problemet i forholdet.

Jeg vil understreke at jeg nå snakker om par som har barn sammen. Jeg syns man skal holde sammen for barnas skyld. Selfølgelig, så lenge det ikke er snakk om alvorlige problem (vold, dop, mishandling, utroskap osv)

[Sweet Amber]

Jeg mente ikke at man skal gå om man er litt lei... Og heller ikke om man har følelser som er sterkere og dypere. Jeg tolket det mer sp, om kjærlighetsfølelsene er borte jeg, da...Jeg synes ikke man skal være i et forhold man mistrives i for barnas skyld. Man fortjener jo å ha det bra selv om man har barn...

[Anonym bruker]

Enig med 09:58! Man fortjener å ha det bra, men barna mine fremfor meg selv. Blir det krangling hver dag, slik at det går ut over barna blir det jo annerledes. Men folk burde lære seg å svelge noen kameler altså

[Anonym bruker]

barn har det bedre med foreldre som er lykkelige på hver sin kant, enn med foreldre som er ulykkelige sammen. Enkelt og greit.

Men å gå fra mannen på grunn av bagateller blir for dumt. Er man lykkelig, og virkelig bryr seg om hverandre, ingen er utro, og det verken er vold eller rus innblandet bør en tenke seg godt om først.

[Anonym bruker]

Jeg må presisere at jeg ikke snakker om forhold hvor ulovlige ting blir gjort, hvor ene parten misbruker den andre.

Da er det en selvfølge at en har rett til skilsmisse. En skal ikke akseptere at en blir misbrukt.

 

Men i mange andre saker mener jeg det finnes håp. Noe en kan gjøre, eller ihvertfall prøve før en skiller seg.

 

Jeg er så vannvittig lykkelig med min mann! Det kan faktisk ikke beskrives! Hittil har vi ikke hatt noen kjempe kriser i ekteskapet vårt, men jeg vet de vil komme... Men når jeg leser her inne blir jeg så skremt, er det så lett å gi opp? Er dette samme mennesker som meg som hadde troen på ekteskapet, eller har vi forskjellige utgangspunkt!

 

PS: Min mann er best:)

 

HI

[Anonym bruker]

jeg har alltid ment at folk jevnt over bør gå gjennom en del kurs og tester før de får lov til å starte en familie sammen. Jeg trur damene her inne elsker å hyle høyest over udugelige mannfolk som det bare er å kaste fra seg og komme seg over.

 

Lurer på hvordan verden ville vært jeg, hvis alle som ville ha barn måtte vente til de virkelig kente personen de skulle få barn med, hadde jobbet for forholdet og virkelig ønsket å holde på det gjennom de dårlige dagene så vel som de gode... Jeg er glad for at jeg gjorde det den veien, ble kjent med mannen min, kranglet oss gjennom de kranglene som måtte til for at vi skulle bli godt kjent og vite hva vi betød for hverandre, og deretter fikk barn, etter at vi hadde funnet ut at vi faktisk klarte å komme oss gjennom ekteskapsproblemer med glans bare vi jobbet litt hardt for det. Maybe I'm old fashioned

[Anonym bruker]

Nei, hverken verden eller menneskene i den er perfekt. De fleste av oss gjør bare det beste i den situasjonen vi er i. Det går uansett ikke an ¨å kjenne et menneske så godt at du kan forutse hvordan de kommer til å være livet ut.

Greit nok at man skal prøve å holde sammen og jobbe for forholdet, men å holde sammen for enhver pris og bare for å holde sammen selv om en ikke har det bra sammen er helt merkelig...

[Anonym bruker]

joda, men da går man fra hverandre som venner og gode samarbeidspartnere, ikke som bitre sandkassefiender som bare kjekler og slenger med leppa. De verste kranglefantene i verden er jo fraskilte foreldre som ikke klarer å oppføre seg som voksne folk! Hvis man har jobbet godt med forholdet før man legger til et barn eller 2 (noe som aldri gjør et forhold enklerere å jobbe med!) så kanskje man klarer seg gjennom separasjonen uten at barne blir kasteball eller vitner til krig mellom mamma og pappa.

 

 

Og jeg har faktisk ikke opplevd forhold som har gått dukken på en dårlig måte når begge parter har jobbet med forholdet, de kan ha gått fra hverandre, men på en ryddig, skikkelig og snill måte. De forhold hvor partene krangler så busta fyker etter bruddet, er som regel forhold der man har gått å bært på nag, vært egoistiske, ikke villet jobbet eller skydd konflikter. Er man sammen med et menneske som har slike trekk bør veien til tanken om at barn ikke passer inn i forholdet være rimelig kort synes nå jeg da..

[FerdigFødaForAlltid]

Når det kommer til diskusjoner her inne, uansett hva det gjelder, så er jeg overrasket over hvor mange som tydeligvis ser verden kun i sort/hvitt.

Hvis noen legger ut en tråd om utroskap ( i varierende grad), så er stort sett alltid svaret at man skal gå fra mannen/samboeren sin. Jeg sa vel det en gang i tida sjøl, at hvis mannen min noengang var utro, så hadde jeg gått tvert. Det har vel samtlige av mine venninner sagt også. Så vidt meg bekjent så har ikke min mann vært utro, men jeg har hatt venninner som har opplevd det, og mange av dem har vel møtt seg sjøl litt i døra.

 

Når man har barn sammen, så må man faktisk jobbe for å få det til gjennom et langt samliv. Vi er bare mennesker alle sammen, og mennesker gjør feil. I dag er det så "lett" å gi opp, for det er så stuereint, i steden for å prøve å jobbe seg gjennom dårlige perioder. Når det er sagt, så forventer jeg ikke at noen skal tilgi en notorisk utro mann, alkohol. eller dopmisbruk eller en som er psykisk eller fysisk voldelig, men utover det, så må bare folk lære seg å jobbe og tilgi.

[Anonym bruker]

Veldig bra sagt! Tilgi er et godt nøkkelord. Og tålmodighet i mange tilfeller.