Oppgitt, sint og lei meg:/

[Anonym bruker]

Bf og jeg flyttet fra hverandre da jeg gikk gravid. Han har en sønn på 5 år som han har samvær med, og som han er veldig flink med. Datteren vår har han nesten ingen kontakt med, og nå nærmer jeg meg bristepunktet.

 

Vi tok avgjørelsen om å beholde da jeg ble gravid SAMMEN (jeg var ikke så keen på å bli alene, så vi satset). Han fikk (eller hadde egentlig) psykiske problemer da det ble slutt og jeg flyttet. Han kom ikke på sykehuset da hun ble født, ingen gave til barnet da vi kom hjem, ingen julegave (ikke en gang en tekstmelding), ingen dåpsgave, og nå ingen fødseldagsgave eller melding (driter i gave egentlig, syntes bare han kan stille opp litt....). Ok, jeg forstår at han ikke evner å stille opp for datteren sin, men han har samvær med sin sønn. Det eneste jeg egentlig ønsker er at hun (på sikt) skal vite hvem pappa er, og at de kan ha et greit forhold.

 

Ok, nå kommer alle banneordene... Han er en jælaforpultegoististsom jegegenligønkerdødogfordærvelse (ikke død da, men fordærvelse). Han sa han skulle komme på dagen vil vesla men svikter igjen HUMLEPUNG!

 

Sorry, syteinnlegg (bær over med meg! jeg er bare så veldig veldig skuffet).....

[Anonym bruker]

Mitt råd er å glemme han, du kan ikke tvinge han å stille opp og hver gang du forventer noe av han, og det ikke blir noe av, er det du som sliter med irritasjon og sinne.

 

 

[Anonym bruker]

Ja, jeg ser det... men trenger å få utløp for mitt sinne. Og i mitt hode er det bedre å gjøre det her enn på nettsamfunn (noe jegentlig har lyst til for å være litt jævelig - men det skader bare meg til slutt, det gavner ingen). Så jeg trenger ikke å høre at jeg skal glemme han, han er glemt (i forhold til meg), men ikke i forhold til sin datter. Det kommer en dag, da hun lurer på hvem han er, og jeg skal ikke være den som har brent broer. Jeg har lagt til rette, og kommer til å fortsette med å legge til rette, for dette handler ikke om HAN eller MEG men vår datter (og det evner han ikke å forstå - humlepungen!).

[Anonym bruker]

Forstår så inderlig godt din frustrasjon og skuffelse.

 

Men det er dessverre ikke stort du kan gjøre med hans valg og prioriteringer.

Det eneste du kan styre er dine egne forventninger og hvordan du velger å leve.

 

Mitt råd er; ikke ha noen forventinger om at far skal delta,bidra eller på noen måte være en ressursperson i deres liv. Det gjør bare ting så mye tyngre for deg.

Ikke heng deg opp i hva som har vært (hvilke valg dere tok sammen,hvilke valg han har tatt osv) det kan du ikke gjøre noe med uansett. Ting er som de er, og du må forholde deg til det.(høres kanskje litt hard og brutal ut, men tro meg; det er så mye bedre i lengden)

 

Skulle far, MOT formodning , ta kontakt og ønske mer samvær så ta det som en positiv overraskelse..:-)

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

Jeg som var første som svarte deg, du skal vite a tjeg skjønner godt hvordan det føles jeg har to barn med en far som ikke stiller opp heller, de få gangene han snakker med de/møter de lover han de gull og grønne skoger. De skal få det og det, han skal ta de med hit og dit. Ingenting av dette gjennomføres selvsagt. Han lover å dukke opp men kommer ikke også videre. Jeg har sluttet å spørre om han kommer, sluttet å si noe til barna også videre. Jeg inviterer og opplysr så får han dukke opp om han gidder. Da blir iritasjonen mindre og det sliter ikke så my epå meg.

 

Når jeg sa du skulle glemme han så mente jeg ikke at du fortsatt ville ha han som mann, jeg snakket om å ikke forvente noen ting.

Man kan ikke bli skuffa om man ikke forventer.

Hvis du fortsetter å forvente ting så vil din datter også forvente og bli skuffet etterhvert som hun vokser til og forstår mer.