Når samboeren ikke har noe interesse lenger.

[Anonym bruker]

Helt siden jeg ble gravid igjen, så har samboerens interesse dabbet av, da handler det ikke bare om sex, han setter seg på andre siden av bordet for meg, er vi på besøk hos noen, setter han seg hos dem, fremfor å sitte ved meg. Han prater nesten ikke med meg, ser bare på tv, om jeg prøver å gi han en kos eller et kyss, så trekker han seg unna og sier han må gjøre noe (ta ut søpel, vaske klær ol). Og når jeg prøver å legge opp til sex, så snur han ryggen til meg for å sove :-/

Vet han ikke er utro, mistenker han ikke for det heller. Men kanskje han ikke vil stifte familie nå? Vi har pratet om dette, siden vi mistet i fjord sommer, og det var han som sa at det kanskje var på tide å prøve igjen nå i sommer.

Men kan han være så opptatt av tankene rundt barnet, at han "glemmer" meg? Eller kanskje han har endret mening om det hele? Kanskje han rett og slett er lei av meg :-(

 

Vi har vært sammen i 3 år nå, men dette er første gang jeg føler meg totalt avvist :-/ når jeg prøver å ta det opp med han, så bare smiler han og sier: "det er ingen ting kjære"..

Blir så frustrert

[Anonym bruker]

Jeg mener at om dere skal klare å oppdra et barn sammen, så burde dere også klare å prate sammen, og om han sier at det ikke er noe, så ville jeg ha svart med at "det er det ganske åpenbart at det faktisk er". Men om det ikke funker slik ville jeg har forsøkt å trekke meg litt tilbake en stund og gi ham det pusterommet han kanskje trenger? Kanskje han har mye å tenke på, kanskje han har litt etableringsnoia eller kanskje han, akkurat som oss jenter fra tid til annen har litt humørsvingninger?

 

 

 

[Anonym bruker]

Inegen som har opplevd lignende før? Eller som kan ha noen idè om dette?

 

Kan jo legge til: da vi mistet i fjord sommer, var jeg 19 uker på vei, og vi stor gledet oss, hadde kjøpt inn mye og i det hele tatt, når vi da mistet, så ble det nesten tungere for han å oppleve det enn meg :-(

[Anonym bruker]

Hi her:

 

Er jo da litt rart at han ikke reagerte slik sist jeg gikk gravid da.. Og at jeg aldri har opplevd dette i de årene som har gått :-( Han pleier å være åpen om alt av følelser ol. er derfor jeg nå føler meg rådløs :-/

[Anonym bruker]

Det er veldig vanskelig å si når man ikke kjenner ham. Jeg vet ærlig talt ikke annen råd enn at du er nødt til å få ham til å snakke med deg. Sett deg ned og fortell ham hvordan hans adferd får deg til å føle deg. Fortell ham hvor nervøs, stresset og trist du blir, og at han burde ta såpass hensyn til deg at han forteller deg hva som plager ham siden det går utover deg. Jeg mener at man i et forhold ikke må glemme at man er to forskjellige individer, og at man må respektere at man ikke nødvendigvis deler hver eneste tanke, men når det åpenbart gjør deg så utilpass så er man rett og slett nødt til å komme til bunns i det. Jeg hadde ikke taklet det hvertfall. Skal han behandle deg anderledes har du i det minste krav på å få vite hvorfor.

[Anonym bruker]

HI her:

 

Har prøvd i to uker å få han til å prate med meg om det, men han svarer bare at det ikke er noe :-/ men det er jo da en total ommvening av den mannen jeg elsker, og vil dele livet mitt med. Om det ikke er noe, og han "bare er blitt sånn", så kommer ikke det her til å fungere hvertfall.

Han kan ha sex, men da er det han som legger opp til det, og han kan gi meg en kos/nuss, men da må det bli mast om først :-( Blir sliten av det.

[Anonym bruker]

Du skriver ikke noe om hvor langt du er på vei nå. Tenker kanskje at han reaksjoner kan ha noe med at dere mistet i uke 19 sist, at han er redd for å glede seg til den nye babyen...? Ved å distansere seg fra deg og ikke involvere seg så mye i graviditeten så "beskytter" han seg mot at dere mister på nytt ved at han ikke er så følelsesmessig involvert i det nye barnet... Sikkert ikke bevisst. Bare en teori, så vet ikke om den har noe for seg da...

 

Og en annen ting, ikke la han avfeie deg med at det ikke er noe. Fortell konkret hva du merker av endringer i atferden hans i fht deg, og fortell han hvordan han får deg til å føle deg ved å være på den måten. Ikke sikkert han skjønner at du blir så lei deg. Og hvis min teori over stemmer, er han vel kanskje ikke helt klar over at han har endret seg så mye som du opplever at han har... Evt vil han ikke si noe for å skåne deg, hvis det er sånn at du gleder deg veldig til det nye barnet og han ikke klarer å tenke at det kommer til å gå bra denne gangen...

[Anonym bruker]

HI her igjen:

 

Jeg er så vidt bikket 12 uker, og vi har oppfølging hver månde på sykehus, og er inne hos jordmor/lege som normalen tilsier..

Vi pratet om det i starten så vidt, hvordan vi ville det skulle være nå, han ville ikke bli innlemmet for mye i svangerskapet, og jeg godtok det, sa at han fikk spøre om han ville vite noe, eller starte en samtale når han følte seg klar for dette. Men han trenger jo ikke avvise meg totalt pga dette :-/ hadde forstått det om jeg så gravid ut, og han kunne kjenne bevegelser, men det synes jo ikke enda.

Han vet jeg er like nervøs som han over dette svangerskapet, så vi ligger nok på samme plan når det gjelder lykke/sorg delen, klarer jo ikke å skjule redselen før hver kontroll kommer. Tenker det kanskje har noe med det å gjøre, men kan jo ikke spørre om det, for da bryter jeg jo "avtalen" rundt dette temaet.

[Anonym bruker]

Jeg er så vidt bikket 12 uker, og har kontroll hver månde nesten.

Vi har en klar "dialog" (avtale) på hvordan det skal foregå nå, han vil ikke prate stort om svangerskapet, og dette respekterer jeg.

Når det gjelder glede og nervøsitet/redsel tror jeg vi står nokså på samme linje.

[Anonym bruker]

Vi mistet selv i MA rundt uke 18 i mai i fjor.

Nå er jeg gravid igjen, og er 31 uker på vei.

 

Vi turte ikke glede oss noe særlig eller kjøpe noe før etter ordinær ultralyd denne gangen. Ble heller ikke helt beroliget av ultralydene vi hadde i uke 8 og 12.

 

Vi har heller ikke samme nærheten når det gjelder sex mens jeg er gravid, samboeren min synes ikke sex er helt det store lenger mens jeg har en baby inni meg. Slik har det vært siden rundt uke 10 eller noe. Skjønner han godt nå at han synes det er rart at han kan kjenne at hun sparker og romsterer inni magen.

Han ble heller ikke sann veldig interessert i graviditeten før vi begynte å kjenne spark og lignende. Han var mye mer interressert første svangerskapet, da fant han lykkelig frem gravidboken hver uke for å lese om hva som skjedde og sann.

Han har begynt å komme seg litt nå, og jeg vet at han uansett gleder seg minst like mye som meg!

 

 

Til slutt vil jeg bare si at dere nok kommer dere over "kneika" når dere har kommet lengre enn da dere mistet sist:)

[Anonym bruker]

HI igjen:

 

Tusen takk for svar 18:26.

Knakk litt sammen i ste, og så uheldig/heldig som jeg var, så kom samboeren inn, viste ikke helt hvordan jeg skulle svare han, så lot han få lese her. Så vi har faktisk fått pratet ut litt mer om det nå!

Han sieer han ikke vet hvordan han skal forholde seg til det hele, og til meg. Han ser jo at jeg sliter med dette også, og han har trodd at JEG angrer at vi beholder! Snakk om dårlig komunikasjon!!

I morgen har vi avtale om å sitte ned og prate ut om alt, siden han måtte på jobb nå.

Ble plutserlig 40 kg lettere! <3

[Anonym bruker]

18:26 igjen her

Så bra du fikk forklart ting for han! Er lett at det blir misforståelser når man ikke prater nok sammen, men er ikke alt som er like lett å forklare og prate om!

 

Vet hvordan det kan være når man er gravid på nytt etter å ha mistett såpass sent tidligere. Men jeg kan love med hånden på hjertet at om noen uker blir det bedre og lettere å forholde seg til det!