Hvordan støtte noen som har mistet sin baby?

[Anonym bruker]

En venninne mistet sin umistelige lille baby, babyen var dødfødt. Alle er helt i sjokk, hvem skulle tro at noe sånt skulle skje? Jeg er så lei meg på deres vegne, jeg gråter for dem. Jeg har selv baby nå, og vet ikke hvordan jeg skal støtte dem gjennom denne vanskelige tiden. Hva ønsker man når man er i en slik forferdelig og uvirkelig situasjon? Hun og familien ønsker nok å være i fred med sorgen nå. Hva kan jeg gjøre for dem? Jeg tenkte å sende blomster, men vet ikke om det er passende? Hva med begravelse? Er det vanlig at det bare er nærmeste familie som deltar? Jeg er rådvill, og blir veldig takknemlig for svar fra dere som har vært i samme situasjon.

[Slash]

Hei

 

Mistet selv ei lita jente for halvannet år siden. Hun døde i magen min rett før termin...

Føler selv at jeg takler det godt i dag, og at jeg gjorde de tingene som var riktig for meg selv.

 

Noen ideer - vet jo aldri om dette er riktig for din venninne.

1. Du kan sende meldinger med ujevne mellomrom, men ikke forvent svar - det kan du også si. Alltid godt å vite at noen tenker på en.

2. Det eneste jeg klarte var kjøreturer... kanskje du kan tilby det? Uten egne barn.. Hun som har mistet må bestemme seg for å glede seg over andres barn, ikke godt å si om hun gjør det med det første.

3. Begravelse... vi var bare nærmeste familie, og ønsket bare det. Hva hun ønsker, er ikke godt å si.

4. Hvis hun har stor familie, så har hun kanskje fått nok blomster? Men blomster er jo likevel alltid koselig. Men av og til kan det jo være godt med en blomst når alle de andre har visna....?

5. En god klem. Mange gode klemmer.

6. Et kort i posten.

7. Man kan jo miste matlysten i en slik periode... kanskje du kan komme med en god lunsj på døra, for så å reise igjen.

8. Ta en gåtur til en øde topp, hvor det er mulighet for å skrike ut, gråte i fred.

9. Når det er gått en tid.. (litt lenge) .. mimre om gamle dager, som får latteren tilbake... for den blir nok borte en stund nå

 

Du kjenner jo de, det gjør ikke jeg. Men dette var i alle fall noe jeg selv satte pris på. Ellers dro vi en uke til Gran Canaria, bare for å komme oss fysisk vekk. Det var medisin i seg selv....

 

Bare å være tilgjengelig, og vise det med sms, kort og klemmer - betyr uendelig mye.

 

Føler med foreldrene til barnet.

[Anonym bruker]

Har selv mistet barn, er ikke lett å sitte tomhendt igjen.

Det beste de rundt meg kunne gjøre, var å gi meg den tiden jeg trengte på å komme meg igjen, når jeg fikk SMS (siden jeg ikke svarte når noen ringte meg) fra venner, hvor de skrev at jeg kunne ta kontakt når som helst om jeg trengte noe, ga på en måte "plaster på såret", det å vite at de brydde seg, og var der for meg.

Når det gjelder begravelse, så var det hvertfall slik hos oss: vi inviterte "så klart" familien, og et lite utvalg av venner, de fikk spm om de ville komme, om de hadde tid.

Faren min ga meg en blomst, og det er nok forskjell på familie og venner, men selv ble jeg nesten forbanna på han, at det var det eneste han kunne komme på lissom? En blomst mot sorgen? Som å "lappe" over tapet av levende barn.

Slikt er smak og ehag tror jeg, men man er veldig sårbar når slikt har hendt, så ville vært forsiktig med slikt.

Hva med å sende et kort med blomster på? Skriv at du tenker på henne og familien, men ikke vil forstyrre i sorgen. Men om hun trenger noe som helst, så er du bare en tlf unna.

 

Vi fikk også bamse av samboen sine beste venner, som en markering på at de tengte på både oss og barn, den har fått heders plass på soveromet vårt, og det varmer hver gang jeg ser den

[Anonym bruker]

Som en sier over her, send sms. mail, melding på facebook eller noke sånt men skriv også at du ikke forventer svar. Send en i ny og ne og si at du tenker på dem. Vi fikk boken "Små føtter setter dype spor" og ble veldig glad for det.

[Anonym bruker]

Send sms om at du tenker på henne, lag litt middag du kan bringe til henne, lytt når hun orker snakke.

Fryktelig trist

[Anonym bruker]

Første innspillet mitt:

 

Omgivelsene kommer også ofte med andre sårende kommentarer:

"Det var vel en mening med det"

"Barnet har sikkert blitt spart for noe"

"Dere tar det så fint"

"Dere har jo andre barn"

"Skal dere aldri komme over dette?"

"Er det noen vits i å dyrke sorgen?"

"Hjelper det ikke å begynne å jobbe igjen?"

"Dere kan få et nytt barn" (man ville vel aldri si til en enke at det er vel bare å skaffe seg en ny mann, eller hva?)

 

Dette er holdninger som oppleves veldig sårende, og som ikke hjelper i det heletatt, det er trossalt et barn det er snakk om, og et nytt et kan ikke gjøre det godt igjen, ja det hjelper, med det som døde, vil alltid bli savnet.

Hadde selv venner som slo til med disse komentarene, de fikk klar beskjed om å dra sin vei, og la vær å kontakte oss frem til de kunne være til støtte, ikke bare være saklige!

 

Send gjerne et kort til dem, hvor du skriver din medfølelse, og at du er der om de trenger noe. Ville nok ikke send sms ol, for det kan da virke "svar forlangende".

 

[Anonym bruker]

Hvordan har det gått med venninnen din?

[Anonym bruker]

Huff- all medfølelse til de som har mistet barnet sitt.

Vi mistet selv vårt barn i fjor, døde i magen over termin.

Jeg må si at , ved å oppleve dette har jeg blitt kjent med flotte mennesker, som uheldigvis har opplevd det samme som oss. Men- jeg syns ofte det har vært godt å snakke med mennesker som også ikke har opplevd det. En av mine venninner, som absolutt ikke har vært av de nærmeste tidligere har vært helt uvurdelig! Hun sendte meg en melding da hun fikk beskjeden fra meg, om hun alltid var her for meg og at jeg bare måtte ringe uansett. Hun sendte oss blomster og kort fra henne og mannen. Hun sendte sms ganske ofte, noen ganger i uka minst. Hun forventet aldri svar. Noen ganger ringte hun, andre ganger ringte jeg. Vi har gått tur, vi har grått, vi har ledd, vi har snakket om alt som skjedde. Hun dømmer ikke, hun har ikke gjort seg opp meninger om ting. Hun bare støtter! Og det er så utrolig godt, selv i dag snart ett år etter!

 

Jeg har en venninne som har opplevd det samme og det var mye verre og snakke med henne. Hun ville så gjerne stille opp, men det vekket så mye minner i henne så hun var vanskelig å tilbringe tid med i starten. Hun kunne ikke skjønne hvorfor vi valgte minnestund i stedet for begravelse. Hvorfor vi har barnet gravlagt på en minnelund i stedet for egen grav. Hvorfor vi ikke var på kirkegården hver dag, hvorfor vi har flyttet fra stedet vi bodde da det skjedde osv. Det tok helt pipen fra meg!

 

Men nok om det, fortell henne at du er der for henne, still opp, ikke bry deg om å bli avvist- fortsett å stille opp! For selvom man kanskje ikke orker den gå turen den ene uka, kan man ha lyst den neste. Uten å klare å be om det!

 

Ønsker dere lykke til. Og all medfølelse til familien som har mistet barnet sitt.

Du kan også tipse henne om ulike nettforum om hun finner trøst i snakke med andre. Feks englesiden.com.

Og det er IKKE et nederlag å be om hjelp, om de føler for å snakke med en objektiv part! (Og ikke glem mannen- ofte blir fokuset på kvinnen som har født)

[Anonym bruker]

Et veldig godt svar anonym 18:21.