har noen lest "skogen har mange øyne" av Margit Sandemo?

[Anonym bruker]

Jeg kjøpte den på loppis for en stund siden og sjekka ikke boka før jeg kjøpte den. Der manglet de siste sidene og jeg får ikke slutten på historien!!

 

Noen som har lest den og kan fortelle meg slutten?

[Anonym bruker]

Hvilken side har du til?

[Anonym bruker]

det er en bok med 2 romaner og den er den siste. Har til side 157.

Det siste som står er at Rustan er operert og at hun sitter ved sengen hans og venter på at han skal våkne. Får han synet tilbake?

 

Blir sååå glad hvis du kan fortelle meg slutten

[Anonym bruker]

Alle de bøkene slutter med at "de gode" vinner.

[Anonym bruker]

Et døgn senere satt hun ved Rustans sykeseng i Helsingfors og ventet på at han skulle våkne. Øynene hans var skjult bak en stor bandasje. Operasjonen hadde vært langvarig. Hun verket i hele kroppen etter å ha sittet stiv og spent hele dagen. Han jamret seg svakt.

 

-Rustan! Stemmen hennes var lav og kjærlig.

-Yrsa, er det deg? Han vætet de tørre leppene og prøvde seg på et smil.

-Takk for at du er her.

-Hvordan føles det?

-Ennå er det ikke så farlig. Men når bedøvelsen slipper taket...

-Jeg vet det, sa hun medfølende. Professoren var visst fornøyd med operasjonen. Men han sa ikke noe om resultatet.

-Jeg har drømt om så mye, sa Rustan sakte.

-Om å ta meg av deg, om alt jeg skal gjøre for deg. Alt en mann gjør for sin hustru i sitt hjem; småreparasjoner, hjelp i huset. Og jeg vil reise med deg, gå i teater og kino, se på TV sammen med deg. Men først og fremst: Å få se deg min elskede! Jeg er redd, Yrsa. Dette er min eneste sjanse!

- Jeg håper og ber, hvisket hun stille. Tårene truet med å presse seg frem. Hun var så rørt av ordene hans.

-For din skyld håper jeg at det går bra, sa hun. -Men for meg spiller det ingen rolle. Jeg elsker deg like høyt om du forblir blind. Hun trykket leppene sine lett mot hans.

-Å, jeg håper, hvisket han skjelvende. -For hvis operasjonen blir vellykket kan jeg be deg gifte deg med meg. Men jeg kan ikke binde deg til en blind.

 

 

Skal skrive resten seinere....

[Anonym bruker]

å tusen tusen takk! Venter spent

[Anonym bruker]

-Å Rustan, gråt hun. -Vær så snill! Det er jo hos deg jeg vil være. Hvis jeg reiste tilbake til Norge, kom jeg bare til å lengte meg syk! Skjønner du ikke det?

-Ville du virkelig det? Rustans stemme dirret.

-Jeg trenger deg så grenseløst, snufset hun. - Jeg klarer meg ikke uten deg lenger! Nå forstår jeg hvor ensom jeg har vært.

- Og jeg trenger deg, hvisket han ømt. - Jeg trenger din kjærlighet! Men det vil være hensynsløst å spørre deg.

Hun begynte å bli litt irritert, og for å appelllere til hans ridderlighet, sa hun:

- Er jeg nødt til å true deg?

- Nei, selvfølgelig ikke, mumlet han.

Hånden hans lette seg fram til kinnet hennes, og han smilte ømt og vemodig. Yrsa ble ivrig.

- Tror du alle de tusenvis av mennesker som er gift med en blind, føler det som et offer?spurte hun. - Og hvis jeg var blind og du seende, ville du svikte meg da?

- Nei, selvfølgelig ikke, sa han og begynte å forstå hvor hun ville.

- Da forstår vi hverandre, smilte hun.

Han lo matt og sa: - Jeg har vært dum, Yrsa. Tilgi meg! Bli hos meg - for alltid! Hvis dette går galt, kan jeg lære meg et yrke, slik at jeg kan forsørge oss. Selv om Garps industrier tilfaller meg igjen nå, så vil jeg likevel gjerne arbeide. Forstår du?

- Selvfølgelig, sukket hun lykkelig. - Og så har du romanen.

Han strålte opp.

- Ja, det har vi. Vet du, Yrsa? Livet er pltselig blitt så spennende siden jeg traff deg!

- For meg også.

- Og min elskede øy er fri igjen. De er borte alle tre. Det er vidunderlig! Han nesten jublet. Yrsa, vi skal...

Døren ble åpnet, og professoren kom inn.

- Pasienten er våken ser jeg, sa han. - Hvordan føles det? Nervøst?

- Ikke nå lenger. Yrsa har fått meg til å se rolig på et eventuelt nederlag.

Professoren satte seg og tok hans sterke hånd mellom sine.

- Et fullstendig nederlag kan det ikke bli, sa han med en antydning til et smil. - I så fall er jeg en dårlig kirurg.

Rustan kvakk til og satte seg halvveis opp.

Professoren dyttet han ned igjen og sa:

- Nei, når du kunne skimte lys og skygger før operasjonen, kan utfallet ikke bli verre. Nå er øynene noen merkelige innretninger, så jeg kan ikke love deg syne tilbake. Men umulig er det ikke. Vi må bare vente og se. I hvert fall kommer du til å klare deg like bra som en hvilken som helst annen mann.

Rustans lepper skalv.

- Kommer jeg til å få se Yrsa? spurte han hest. - Og våre fremtidige barn?

Professoren så på henne og sa:

- Det håper jeg virkelig! Det er en søt pike du har fått tak i. Hun har et slikt levende, varmt ansikt. Jo, jeg tror jeg kan si nesten sikkert at du får se henne, i hvert fall mye tydeligere enn du gjorde. Og i verste fall finnes det jo briller. Du vil sikkert kle det.

Rustan smilte - et bevrende, lykkelig smil.

- Får jeg bare se Yrsa, hvisket han beveget, - så er jeg fullstendig lykkelig. For hun betyr alt for meg!

- Det er gjengjeldt, hvisket Yrsa skjelvende - og strålte av kjærlighet og lykke.

 

THE END

[Anonym bruker]

Å så snill du er! Tusen takk! Har gått å grublet på slutten i noen dager nå og tenkte at det kan jo være noe her inne vet og kan fortelle. Og det var det Tusen takk for bryet

[Anonym bruker]

Ingen årsak.