Rådvill - abort eller baby?

[Anonym bruker]

Fikk positiv graviditetstest i går... Det kom overraskende, for å si det mildt. Har to unger fra før, minste er fem år, og jeg og mannen min var veldig klar for å ha store barn som man kan reise bort fra osv... skulle liksom begynne å handle litt om oss voksne også nå, etter å ha levd utelukkende på ungenes premisser i nesten 10 år.

Og så kom ikke mensen, og i går slo testen ned som en bombe her i huset. Ett barn til betyr utbygging av huset..... Starte på scratch igjen.... I tillegg hadde jeg en MA for tre år siden som gjør meg redd for å miste igjen... Den gangen hadde vi virkelig lyst på et barn til, og vi ble fryktelig skuffet da det gikk galt.

Akkurat nå vet jeg ikke hva jeg vil. Har stooore etiske betenkeligheter med å ta abort hvis alt er bra inni magen. Samtidig blir det en enorm omveltning i livet å skulle begynne med bleieskift og så videre igjen. Ungene har vært mye syke i sine første leveår, og jeg er også redd for å gå gjennom det en gang til.

Samtidig har jeg en holdning om at et barn er en gave. Så hvorfor er det så vanskelig å være takknemlig nå?

Skjønner at det bare er jeg og mannen min som kan bestemme hva vi skal gjøre, men tar gjerne imot innspill, nye vinklinger.... Jeg har veldig lyst å ønske meg dette barnet, men får det ikke til foreløpig. Og det kjennes vondt.

 

A2

[Anonym bruker]

Råder deg til og bære frem barnet så kommer jeg og blir med deg på føden og overtar det formelle ansvaret også foreldreansvar for det??

 

Høres ikke det ut som en god ide??

[Anonym bruker]

Herregud for et idiotisk svar!!

Du er nok sikkert en som ikke blir gravid. VEL, det skal ikke gå utover andre!!

 

Så over til deg,HI.

 

Om du såfall velger abort pga dette med utbygging av huset, voksentid osv. Vil det nok alltid sitte som en bismak i munnen senere, det at du valgte bort barnet for din egen lykke.

 

Jeg har selv gjort det, og angrer som en hund den dag i dag!

[Anonym bruker]

Jeg er omtrent der du er nå. Barna er 5 og 3 år og jeg og mannen føler at vi nå kan begynne å reise litt, investere i huset og at dagene og ikke minst nettene er så mye roligere nå. Har endelig fått overskudd til å trene og føler meg opplagt på jobb.

 

Hadde jeg blitt gravid nå hadde det nok også vært et sjokk men jeg hadde aldri tenkt på å ta abort. Aldri! Ikke fordi jeg er motstander av abort men jeg tror jeg ville ha angret etterpå. Så får du 2-3 år til der du og mannen får vente litt men hva gjør vel det egentlig? Når alle barna har flyttet ut og dere sitter der, dere to alene, kveld etter kveld så kan dere kose dere dere to. Livet er jo ikke over uansett om dere blir 5 år eldre.

 

Jeg tror at du med tiden kommer å ønske dette barnet og når det vokser inn i magen tid kommer du kanskje å grue deg til det som kommer men jeg tror også du kommer å glede deg.

 

Det er som du sier, ditt og mannen din sitt valg. Jeg hadde ikke vært i tvil om at jeg hadde beholdt barnet men jeg hadde tenkt på akkurat samme ting som du......

 

Masse lykke til

[Anonym bruker]

Skjønner poenget ditt.

 

A2

[Anonym bruker]

Behold bebien.. Fikk akkurat ett barn selv og minstemann er 6 år.

Starter på "nytt", men er så verd det

 

 

Lykke til!!

[Anonym bruker]

Jeg hadde en opplevelse for noen uker siden som virkelig satt en støkk i meg. Jeg hadde hatt sex med ex, som jeg også har to barn med.

 

Men det er slutt mellom oss, og dette var definivt en engangshendelse. Men så kom ikke mensen når den skulle, tross p-piller. Jeg turde ikke kjøpe test, satt bare hjemme og veide for og imot. Jeg skal begynne på utdannelse nå, er alene og har akkurat flyttet et stykke unna det nære og kjære, mao ingenting stemte med en til baby.

 

Jeg vurderte seriøst abort hvis jeg ikke skulle få mensen, noe jeg egentlig er sterkt imot. Men etter noen dager ombestemte jeg meg. Jeg hadde aldri klart å leve med en abort. Jeg hadde måttet gå gjennom et nytt svangerskap, fødsel og amming. Jeg hadde fått vært så heldig at jeg fikk oppleve bunnløs kjærlighet og babylukt for tredje gang. Var helt på gråten, men motivert.

 

Over en uke for sen kom menstruasjon, jeg har aldri vært så lettet i mitt liv! Men likevel så slo tanken meg: Jaja, da får jeg vel oppleve det senere i livet igjen. Helt utrolig hva positiv tankegang og motivasjon kan gjøre med en.

 

Jeg anbefaler deg å beholde. Er det en ting som er sikkert, så er det at DET kommer du iallefall aldri til å angre på

[Gjest amandine]

Jeg gikk i dine sko for et par år siden, faktisk, hadde en på 6 og en på 5 og var akkurat kvitt bekkenplager. Hadde jobbet en måned og ble gravid. Var 38 år og godt ferdig, trodde jeg. Hadde også et bonusbarn, og et helt vanlig hus. Vi gikk noen runder med oss selv, begge var vi enige om at abort ikke var noe godt alternativ, selv om mannen min lot meg være fristilt mhp å bestemme (han har sett hvor tunge tak svangerskap har vært for meg, har vært sengeliggende med BL begge gangene før). Vi valgte å beholde Lillebror. Jeg fikk tatt duotest, blant annet, i uke 11, både fordi jeg var gammel nok, men også fordi vi ville være forberedt i den grad det er mulig, om noe skulle dukke opp. Oppussingen av huset er satt litt på vent, men vi bygget litt om og flyttet litt vegg i stedet for å fikse kjøkkenet, og vips har vi bedre plass. Svangerskapet gikk over all forventning, fødselen fort og greit om enn lange dager over termin, og minstemann er en kul liten fyr vi aldri ville vært foruten.

Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i tankene dine, og ville mest av alt bare ønske deg lykke til uansett hva du velger. Ta deg litt tid, og ta hensyn til at du ikke er helt i vater akkurat nå, for det er du sikkert ikke, nygravid og full av hormoner og følelser;) Varm klem og send meg gjerne en pm. Jeg er sjelden men av og til innom...

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar, alle Det hjelper at dere deler erfaringene og tankene deres med meg

 

A2