Mannen min er grunnen til angstlidelsen min.

[Anonym bruker]

Etter lang tids nekting og bortforklaring har jeg nå innsett at han faktisk er grunnen til at jeg har angst. Har slitt med angst siden før jeg traff han, men nå er det han som er den utløsende faktore i livet mitt.

 

Måten han ordlegger seg på i alle sammenhenger er utrolig negativ. Jeg føler jeg alltid må prøve å dra han opp av søla ved å være positiv og finne løsninger på problem som dukker opp, mens han verbalt drar meg med ned og drukner meg. Det er utrolig slitsomt mentalt, og jeg frykter at jeg ikke skal klare det mer.

 

Jeg innser nå at jeg burde dratt for lenge siden, men nå har vi to barn sammen og tredjemann på vei. Den siste var ikke planlagt, men jeg er veldig glad for det lille livet som vokser inni meg.

 

Hva ville du gjort i min situasjon? Er jeg en feig jævel som blir?

[zearesha]

Har du prøvd å snakke med han om det på en rolig måte? Regner med det, men må spørre når det ikke står noe om det

Eventuelt om han søker hjelp? Kan jo virke som det er noe han sliter med og kanskje hadde hatt godt av å få snakket om med en upartisk person?Dersom alt er prøvd, eller han nekter å prøve ville jeg nok vurdert sterkt å ta med barna og dra, det er ikke bra for de heller å se pappan sin negativ det meste av tiden. Men, prøv først alle løsninger

[Anonym bruker]

Jeg har også en angstlidelse som min mann betraktelig har vært med på å forverre. Det er ikke hans feil at jeg har angst men samspillet, samarbeid og kommunikasjonen oss i mellom er med på å forsterke angsten.

 

Vi har også barn sammen, jeg jobber stadig med meg selv og vårt forhold så ting kan bli bedre, mye for ungene sin del men også for min egen. Vil ikke la noen ta kontroll over meg eller angsten, det må jeg gjøre selv uansett andres oppførsel.

 

Lykke til, du er ikke feig som blir, angsten vil mest sannsynlig følge deg på veien uansett. Så fokuser på deg selv og hva du kan gjøre med din angst.

[Anonym bruker]

Jeg har fortalt ham at jeg ikke setter pris på at han er så negativ, og at jeg skulle ønske han kunne prøveå se positivt på noe. Men nå når angsten allerede er over meg er det å klare å ta en konfrontasjon en stor utfordring i seg selv.

 

Har tenkt å prøve å snakke med han i kveld, rolig som du sier. Mentviler på at jeg klarer det.

 

HI

[Anonym bruker]

Tror kansje ikke et samlivsbrudd er eneste løsningen, kan tenkes dere trenger hjelp av en samlivs terapaut i første omgang til å sette lys på situasjonen og finne ut om det er mulig å gjøre noe med kommunikasjons formen, det er skjeldent kun en part som har skyld i det, men mer samspillet mellom to parter.

 

Vi har jobbet mye selv med lignende problemer, her var små drypp fra mannen årsak til at jeg ble nedfor, mens mine kommentarer gjorde at han følte seg mindre intelligent og svarte med spydigheter tilbake.

Til slutt ble det temmerlig surt og bittert i heimen til vi fikk hjelp av terapaut til å sette fokus på hva og hvor problemene var/ lå.

 

Nå kommuniserer vi mye bedre, fått en bedre hverdag og positiv tone oss i mellom. Samarbeidet i hjemmet er også bedre og vi viser respekt for hverandre. Kan krangle selvsagt og være uenige, men holder oss saklige og går ikke på person som før.

Det tok litt tid og mye jobbing, vi har falt tilbake et par ganger i starten, men nå 3år etter vi søkte hjelp fungerer vi optimalt som par. Samlivet har også fått en ny vår etter vi fikk hjelp.