Kjenner at deprisjonen kommer snikende...:(

[Anonym bruker]

Har i den siste tiden prøvd meg etter et sted å bo i, men ikke lykkes. Jeg har en datter som jeg har hovedansvaret for. Ja jeg er en alenemor. I den siste tiden har jeg ringt, skrevet til utleiere, men ingenting positivt. Jeg bor hjemme hos min far. Det tar skikkelig på. Jeg er såpass godt voksen, at mitt eget er å foretrekke. Det er bare absolutt ingen som har noe ønske om å leie til en alenemor. Og her i fylket er det helt vanvittig med priser. De fleste utleiere krever både det ene og det andre før du i det hele tatt kan få leiligheten. Noen skal ha kopi av lønningslipper over en tid, andre skal ha lange samtaler med en. Nå syns jeg det blir bare sykere og sykere hva folk leier ut, nedslitt og skikkelig fælt, og krever en HØY sum i tillegg.

Ja jeg kjenner at jeg blir dratt godt ned. Føler meg som den verste kriminelle som går på denne jord.

Jeg vet snart ikke hvordan jeg skal i det hele tatt få den mulighet til å bli en leietaker. Syns det er sååå trist. Jeg vil sååå gjerne ha mitt eget. Jeg og min far går hverandre godt på hverandres nerver, og da er det på HØY tid å komme seg ut.

 

Har også prøvd å finne utav hva jeg skal gjøre i forhold til utdanning og jobb. Jeg var i gang med helsefagarbeideren, men det har fått en stopp beg. av helsen. Jeg har egentlig tenkt å ta den ene eksamen, som jeg mangler. Det får jeg heller ikke på plass, fordi skolen er igjen i et helt annet fylke. Nå føler jeg meg godt klemt mellom to stoler. Muligheten for å ta eksamen her jeg bor, var ikke noe i veien for, men den ene læreren får ikke ut sin finger.

Føler bare alt ramler helt nedover. Hvor er begynnelsen og hvor er slutten??

 

Litt utblåsing, måtte bare....

[Anonym bruker]

Skjønner godt at du blir frustrert og lei av å bo sammen med faren din. Jeg bodde selv sammen med mine foreldre en periode i fjor, og det var ikke noe særlig i lengden. Men må man så må man. Det ordner seg sikkert for det etterhvert, det pleier å gjøre det.

 

Ønsker deg lykke til:)