Andre som føler at de ofrer karriere for barn og familieliv...?

[Anonym bruker]

Er gravid og burde vært overlykkelig, er for så vidt lykkelig, men likevel ligger bismaken der, grunnen er at planene mine om et karrierehopp må utsettes i flere år.

Har en 4 åring fra før og må jo selvfølgelig ta meg av han, men nå er vi ovenpå igjen og jeg er klar for å jobbe noe mer.

 

Vet jeg høres egoistisk ut, hadde jeg bare vært yngre, men nærmer meg 40 og tenker at om 4-5 år så er det for sent, begynner da å bli for gammel for yrket jeg jobber i. Fikk førstemann i begynnelsen av 20-årene og har dermed hatt barn halve livet, med alle gleder det har ført med seg :-)

 

Kanskje jeg bare må være fornøyd med det jeg har oppnådd og senke ambisjonsnivået et par hakk....

 

Hører gjerne fra andre som har hatt lignende tanker...

[Anonym bruker]

Forstår forsåvidt tankene dine. Men det er nå engang sånn at det er vanskelig å få i både pose og sekk. Det kan godt hende at du ikke når så langt som du hadde drømt om i yrkeslivet, men på slutten av livet er det dine nære som betyr noe, ikke hvilken status du har oppnådd. Sjelden man angrer barna man har fått.

[Anonym bruker]

Hei hei.

 

Jeg føler jeg har satt yrkeskarrieren på vent i mange år. Jeg vil aldri bli rik i yrket mitt,men det faglige og de mer "spennede "jobbene er satt på vent. (Er barnevernspedagog)

 

Det valget tok jeg etter at det første barnet kom. Jeg vil være mest mulig hjemme når de er små.Nå jobber jeg redusert og netter. Det gjør at jeg har lite ansvar på jobben,men tjener greit og har masse fritid.

 

Jeg tenker at jeg ikke vil jobbe fullt og i en annen stilling føre unga er langt oppe i skolealderen.

 

Jeg har bestemt meg for å ikke tenke så mye,men har avfunnet meg med at sann er livet og tror ikke jeg ville vært noe mer lykkelig av å hatt en karriere.Bare mye mer sliten tenker jeg.

[Anonym bruker]

Du er gravid og har en 4-åring fra før, nærmer deg 40 og fikk førstemann i begynnelsen av 20-åra? Hmmm?

[Anonym bruker]

Hva slags yrke er det hvor man begynner å bli for gammel når man nærmer seg 40? Og om du begynner å bli for gammel for yrket er det vel heller på tide å skifte beite enn å prøve på mer "klatring"?

[Anonym bruker]

Jeg tror jeg skjønner hva du mener, HI. For min del har jeg innfunnet meg med at barna mine kommer først, i alle fall når de er små. Jeg har nettopp sagt opp jobben min og tatt meg en halv nattstilling som jeg starter med når ferien etter permisjonen min er ferdig.

 

Jeg starter med videreutdanning neste uke og betrakter det som et ledd i karriæren, selv om jeg tenker å fortsette med nattarbeid i to-tre år til. Jeg er forresten sykepleier, så det er kanskje ikke karriære i den forstand du tenker, men jeg har likefullt planer i fremtiden. Jeg får nå vært hjemme mer enn jeg ville vært hvis jeg gikk tilbake til min gamle jobb, videreutdannet meg, jobbet en 50% stilling og får lønn som en 80% stilling, og på den måten utsatt barnehagestart til minsten er 3. Vinn-vinn for oss.

 

Det er lov å føle at en har mer en vil ha ut av tilværelsen, det betyr at du har mye å gi, ikke at du ikke er glad i barna dine. Jeg tror det lønner seg å ha mål for selvrealisering, selv om vi opplever å måtte endre litt på kursen underveis. Ikke bestem deg for at du blir for gammel for yrket ditt, uansett hva det måtte være, fordi bildet du har av deg selv vil langt på vei styre hvordan andre opplever deg også.

 

Kos deg med siste tilskudd til familien!

[Anonym bruker]

Ja jeg skjønner hva du mener, selv om jeg er endel yngre (27).

Var akkurat ferdig med grunnutdannelsen på høyskolen da jeg fikk barn nummer 1, og nå skal jeg snart ha nr 3. Se jo at vennene mine har kommet mye lengre med spesialisering, gode attraktive jobber osv. Og mannen har en flott karriere selv om han har like mange barn som jeg.

 

Men jeg tenker som så at det finnes ingen bedre prioritering. Mye man kan gjøre, selv etter 40. Mamma feks var hjemme med 5 barn til hun var 39 år men har nå høy utdannelse og har en meget attraktiv stilling.

Har dessuten flere venninner som er rundt 40, som som er nyutdannede leger, nettopp fordi de har vært hjemme med barn. Og de har jo årevis med spesialisering foran seg, betyr ikke at de ikke blir flotte leger fordet.

 

Jeg synes du prioriterer riktig. Disse årene får du aldri tilbake. Og du er ikke gammel!

[Anonym bruker]

syns det er frekt å skylde på barna, vil du ha en karriere er det opp til deg, enten du har barn eller ikke. bare det å si "ofre karrieren for barna"

Barna har da ikke bedt om å bli født, med den tankegangen du har der vil de lett få det vanskelig, dersom du fortsetter å tenke at de er skyld i at du ikke får karriere

[Anonym bruker]

Antar det er en ivrig pappa inne i bildet siden du får flere barn nå. Kanskje han kan være mer deltakende i barnets liv nå sånn at du kan satse litt på din karriere?

[Anonym bruker]

Hun har vel et voksent barn som har flyttet hjemmefra som kanskje ikke har så mye å gjøre med denne saken. Og så har hun vel en 4-åring hjemme+ et barn i magen.

[Anonym bruker]

Ja, det føler jeg. Men jeg har grubla lenge over dette og når valget er tatt så gjør jeg det "offeret" med glede.

 

Jeg tror jeg kunne blitt lykkelig uten barn og på full fart opp karrierestigen. Men det er ikke så viktig nå.

[Anonym bruker]

Takk for svar og at dere vil dele deres erfaringer, og takk for oppmuntrende ord :-)

 

Yrket mitt er innen finans og arbeidstaker opptil maks 40-45 er nok mest attrakitv, men det finnes andre muligheter.

 

Til du som svarer at jeg skylder på barna, selvfølgelig gjør jeg ikke det !

Kaller det offer, men det er vel egentlig ikke helt det jeg mener.

Sier heller føler at jeg setter karriere til side for barn og familieliv.

 

Vet jo at jeg aldri vil angre på barna jeg fikk :-)) Elsker dem over alt på jord, men er samtidig et mennesker med ambisjoner, og det er viktig at man ikke undertrykker det. En kombinasjon må gå fint.

 

og så det ikke blir noen misfortåelser, ser ei stusser, så har jeg en 18-åring og en 4-åring + en i magen )