Det må være noe alvorlig galt med meg!

[Anonym bruker]

Jeg kan gråte og bli utrolig lei meg over noe bagatellmessig eller personlige tragedier som jeg ser på TV, men jeg blir ikke lei meg eller opprørt på samme måte når barna mine gråter eller slår seg. Det virker som at det som er sårt/vondt relatert til mine egne ikke har en brøkdel av den effekten på meg som noe perifert har. Hvorfor er det slik?

[Anonym bruker]

Da er det noe galt med meg også.

[Anonym bruker]

For en drittmor som bryr seg mer om fremmede enn sine egne barn!!!

[Anonym bruker]

Kanskje fordi at med egne barn så vet man at man kan fikse ting. Griner de så kan man trøste og blåse, blir kanskje mer opptatt av å være der for dem enn å grine, mens med fremmede mennesker så kan man ikke være der på samme måte, og da er gråt en måte og få det ut på.. Kanskje..

[Anonym bruker]

Det er vel ikke akkurat en tragedie om ungen din skraper opp kneet sitt kanskje....