lojalitetskonflikt

[Anonym bruker]

 

jeg er aktivt med i en oganisasjon, som jobber med og hjelpe de vanskeligstilte i samfunnet. faren min var tidligere aktivt med i denne oganisasjonen i mange år og jeg har kjent de fleste medlemmene så lenge jeg kan huske. problemet oppstår når vi sitter og prøver å komme fram til gode måter og hjelpe på i forskjellige situasjoner. ofte mye familierelatert. når jeg da kommer med mine synspunkt, så blir det litt sånn "hva er grunnen din til å mene det?" eller "jammen du har jo vokst opp i et ressursterkt hjem, det er noe annet med disse".

 

problemet er at jeg har ikke det. utad var alt perfekt, men ikke innad. men jeg kan jo ikke si det uten og svekke min fars tillit, som jo er deres venn.

 

 

hva ville dere gjort?

[Anonym bruker]

dytt

[Anonym bruker]

Det kommer til et punkt der du må slutte å beskytte faren din og la han stå for de inntrykkene folk får av han på egenhånd. Du skal ikke beskytte han, for da undertrykker du samtidig deg selv.

 

Grunnene for å mene det du gjør bør vel bunne i faglighet heller enn dine personlige erfaringer?

[Anonym bruker]

jeg ville svar enkelt og greit at selv den mest ressurssterke familie kan ha sine problemer innad, selv om det ikke nødvendigvis synes utad. Alle familier har sine "ting" og det er vel ikke ukjent at man gjennom en barndom/liv støter på problemer innad i familien eller gjennom andre som gjør at man får erfaringer og berikelser som merker én og utvikler én som menneske. Det er på bakgrunn av min barndom, mitt liv og mine erfaringer at jeg mener det og det.....

 

Trenger jo ikke gi dem mer enn at de bør tenke litt lenger før de sier noe så "dumt"....trenger ikke å nevne at det evt. har med faren din å gjøre heller...

[Anonym bruker]

ja det er sant, jeg argumenterer ut i fra faglighet og utdannelsen min. men det holder liksom ikke. alle andre har en personlig grunn til å være med og de er stort sett i 30-40 år eldre en meg.

så det blir litt sånn "unge jente som ikke har erfart noen ting og bare er her fordi faren hennes gjorde det samme og at det er nyttig for utdannelsen hennes"

 

det er vanskelig og si ting til pappas venner som han ikke vil at skal komme fram. han gjorde aldri noe galt, bortsett fra å ikke sette en stopper for det hele. det er moren min som er den "skyldige".

[Anonym bruker]

Det blir opp til deg om du er komfortabel med å dele privatlivet ditt med disse menneskene.

Det som bør være poenget hvis du skal ta det opp med dem, er at du har lov til å ha meninger uten å måtte rettferdiggjøre dem med personlige opplevelser.

Du kan si til dem at ingen vet 100% av hva et annet menneske har opplevd i løpet av livet, og ved å påstå det dømmer de deg like mye som samfunnet dømmer de såkalt ressurssvake.

Man kan ha empati og medmenneskelighet selv om man ikke har vokst opp i den ytterste nød.

[Anonym bruker]

ja, det er sant. det skal jeg si det var lurt!